Episk førjulseventyr på Storeflåtten (02.12.2023)
| Start point | Ytre Bjotveit (20m) |
|---|---|
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 24h 12min |
| Distance | 28.5km |
| Vertical meters | 2,006m |
| GPS |
|
| Ascents | Storeflåtten (1,616m) | 02.12.2023 |
|---|
Jeg hadde for en god tid tilbake nevnt for Øyvind at jeg var giret på en skikkelig "sea to summit" over Storeflåtten og Sovarenuten. Førstnevnte har vært et mål helt siden jeg beundret den under en rosa kveldshimmel fra en overnatting på toppen av Gilafjellet i 2020. Derfor ble den pri 1.
Øyvind var giret på turen og plutselig var dette blitt vårt førjulseventyr. Værmeldingen var i stadig endring uken i forveien, og gjorde det hele nokså spennende, men høytrykket som har preget hele november, slapp heldigvis ikke taket. Litt sol, skyet, kaldt og null vind var helt prima, og langt over forventet for starten av desember.
Et julebord og opplegg i Oslo gjorde det utfordrende for Øyvind å komme seg vestover i god tid i forkant av turen. Jeg plukket ham opp på Flesland klokken 11.30 lørdag formiddag. Vi kjørte direkte til Voss, hvor vi stoppet for å kjøpe litt mat og fylle bensin. Tredje gang jeg og Øyvind er på tur sammen i år og to av dem er storturer. Bra jobbet av oss! Vi må fortsette å prioritere slik.
Vi kjørte videre til Kinsarvik. Teltet skulle slås opp på toppen av Storeflåtten. Derfor måtte vi komme oss til toppen ila kvelden. Den opprinnelige planen var å gå via Grytingsdalen, men da vi fikk en åpning mellom trærne og så kneiken opp til Grytingsvatnet, ble vi skeptisk. Denne var glassert med is. Vi spurte en lokal fyr om han visste noe om forholdene der oppe. Han sa det mest sannsynlig var veldig mye is. “Fall man der, så ja, da dett en langt” humret han. Med tanke på de tunge sekkene våre, var dette bare å drite i.
Vi fant frem kartet og kom umiddelbart opp med en plan B. Dette var å starte fra Ytre Bjotveit. Vi kjørte bort hit og parkerte i en lomme langs veien som ligger på ca 20 moh. Da vi var klare til å sette i marsj, var klokken blitt nærmere 16.00 og det var begynt å skumre. Vi visste begge at dette kom til å bli litt av et eventyr. Tatt i betraktning at det er litt opp og ned langs ruten mot Storeflåtten, snakker vi nærmere 1800 høydemeter med tunge sekker, i starten av desember, i stummende mørke, slå opp et telt på toppen og overnatte der. En skal være passe gal for å gjøre noe slikt, men jeg og Øyvind digger det. Det er slike turer som dette som skaper de beste minnene.
Vi jobbet oss rolig oppover anleggsveien til fots. Øyvind kjente raskt vekten på sekken. Det fine var at bakken er bratt helt fra starten. Da spiser man raskt høydemeter. Vi ble fort enig om at jeg skulle kjøre samme taktikk som jeg pleier å bruke på Natasha når vi er på tur. Jeg informerer for hver 100 høydemeter vi tar.
Anleggsveien tok raskt slutt og vi gikk videre på stien gjennom Bjotveitdalen. Det var såpass lite snø i dalen at det var enkelt å se hvor stien gikk. Mer snø jo lenger opp vi kom, men det var pudder og lett å gå i. Vi tok en rast på ca 300 moh og hev i oss hver vår julebrus, Solo sin. I ettertid har denne blitt min nye favoritt. Hver gang jeg drikker den tenker jeg tilbake på denne turen.
Brusen lettet også litt på vekten i sekken til Øyvind. Det hadde gått fint å ta seg opp til 300 moh uten hodelykt, men nå måtte den på. Vi tok nå fatt på Tverrlii, som er det bratteste partiet på ruten. Stien snirkler seg oppover og snøen ble dypere. Øyvind slet med psyken, men han jobbet på som den maskinen han er, selvsagt uten å klage. Da jeg annonserte at vi hadde nådd 600 moh, slengte jeg på med “Bare 1000 høydemeter igjen til toppen nå!”. Da fikk jeg en solid “Øøhhh!” tilbake. Her oppe var snøen knedyp og nærmere 700 moh, hvor det var større åpning mellom trærne, var den vindpåvirket. Skarelaget på toppen gjorde den tung å gå i.
På 800 moh tok vi på oss skiene. Her var det steinhardt. Det er alltid en milepæl å ta på skiene. En føler at en nærmer seg målet. Jeg speidet etter vardene som stakk opp fra snøen og forsøkte etter beste evne å følge dem. Det gikk fint, med noen avbrudd her og der.
Ute på Vatnasetevatnet styrtet vi på ny hver sin julebrus og fikk i oss en god dose sjokolade. Vi krysset vannet og tok fatt på stigningen på andre siden. Like over oss ruvet en gigantisk svart skikkelse med silhuett mot himmelen. Det var Storeflåtten, målet vårt.
Vi jobbet på og nådde omsider 1100 moh, men det var verre med den neste grensen. For hver gang vi var i ferd med å nå den, var det alltid litt ned igjen. Øyvind kjempet godt. Ikke bare fysisk. Kun de som har gått en slik tur over så mange timer i mørket forstår hvor psykisk krevende dette er. Å skulle navigere, speide etter egnet rute, passe opp for små stup og knauser, rett og slett være maksimalt påskrudd, samtidig som en skal bære den tunge sekken og huske på å spise og drikke nok. Alt dette i kulde og mørke. Du blir satt på en stor prøve. Det er også i slike settinger som dette det kommer frem hvilken person du egentlig er.
Det neste var nå å finne et egnet sted å ta seg opp mot toppen. Vi forsøkte ett sted, men innså at det ble for bratt og mange store kampesteiner. Måtte renne litt nedover. Vi nådde endelig den mye omtalte 1200 metergrensen og nå skulle vi ikke gå under den igjen. Herfra var det oppover.
Plutselig var vi også kommet over 1300 moh. “Bare 300 moh til toppen nå” sa jeg til Øyvind. Han svarte at det kom til å gå i et meget rolig tempo herfra. Det som nå foregikk rundt oss, er ren magi. Jeg så et ly i horisonten og trodde det var fra en eller annen installasjon. Det var knall oransje og minnet meg mest om Mordor, men etter kort tid steg det opp fra horisonten. Det var månen. Den lyste opp fjellet for oss. Det var bare å nyte det som nå foregikk og tenke på hvor heldige vi er som får oppleve fjellet slik som dette. Dette er belønningen vår for alt vi har ofret. Den som jobber skal få betalt.
Fra ca 1400 moh var snøen magisk og deilig. Her var det skikkelig skiføre med et mykt nysnølag på hard skare. På 1500 moh slaket terrenget ut og vi tok en solbærtoddy mens vi beskuet Storeflåtten, som nå bare var en liten slak stigning unna. Først litt ned igjen før sjarmøretappen gjenstod. Vi ankom omsider toppen av Storeflåtten og gikk med både ski og sekker helt opp til toppvarden, som en symbolsk handling.
For en opplevelse. Månen lyste opp hele det 300 meter høye nord stupet, som vi så rett ned i. Vi følte oss heldige og gratulerte hverandre. 6 timer i bekmørke, 1776 høydemeter, sekker på 20 kg, starten av desember og ned mot -20 grader, på toppen av Storeflåtten i måneskinn.
Vi fant en perfekt flat plass like nedenfor toppvarden hvor vi slo opp teltet rundt klokken 23.00. Det ble hver sin Real til middag. Det var som vanlig en solid jobb å smelte snø til både middag og klargjøre drikkevann til frokost neste dag, så det ble en sen kveld. Vi sov begge veldig godt denne natten.
Dagen etter våknet vi til en nydelig, iskald og klar soloppgang kl 09.00. Etter å ha spist havregrøt og tatt en kaffe, gikk vi ut for å se på utsikten. Jammen er det flott og spektakulært her. Som Øyvind nevnte er det rart å tenke på at dette området tilhører Hardangervidda. Et så majestetisk, mektig og kupert fjellområde er ikke det vi vanligvis forbinder med vidda.
Kvelden i forveien hadde vi avtalt å vente til neste dag med å ta avgjørelsen om å gå til Sovarenuten. Øyvind følte seg bra, så vi bestemte oss for å gjennomføre det. Vi pakket sammen og satte primusen utenfor teltet slik at den kunne smelte snø til vannflasker og termoser mens vi tok ned teltet.
Jeg hadde akkurat skrytt av at primusen min i løpet av de 10 årene jeg har hatt den, aldri har sviktet på turer, men der kom jammen karma som lyn fra den klare himmelen over oss. Plutselig streiket den helt. Nok bensin hadde vi, så det var ikke det som var årsaken. Jeg forsøkte gang på gang, men den ville ikke starte. Jeg satte meg inn i teltet for å forsøke videre. Det virket som det var noe som kvelte tilførselen av bensin. Jeg pumpet, skrudde, fyrte opp, men nei. Etter vel 10 forsøk måtte vi se kampen tapt. Vi hadde 0,5 liter vann på deling resten av dagen. Dette holdt ikke til turen på Sovarenuten. Vi ble med ett veldig sårbare. Det var ikke noe annet å gjøre enn å pakke sammen teltet og returnere samme vei.
I grunn gjorde dette ingenting, for det primære målet var nådd og opplevelser hadde vi fått i bøtter og spann. Klokken var blitt nærmere 10, og det var litt deilig å ikke ha noe tidspress heller.
Vi tok av fellene og rant nedover i den silkemyke snøen. Vi fulgte sporene våre fra dagen i forveien med noen få unntak da vi nå hadde god oversikt over stedene det var mest snø. Leområdene var fine og vi fikk en fin nedkjøring, men på ca 1200 moh måtte vi ofte ta det varsomt på grunn av flere avbrudd i form av steiner og is.
I stedet for å holde nedover mot Skoddadalen, hvor vi hadde gått dagen i forveien og som var rikelig med snø, forsøkte jeg å heller holde høyden ved å gå der stien gikk. En veldig dårlig ide. Her var det så avblåst og isete at vi måtte gå mer til fots enn på ski. Som vanlig er terskelen for å ta av skiene ganske stor, så fjellskiene fikk jammen kjørt seg her. De som hadde sett oss, hadde nok mildt sagt tenkt at vi er i overkant glad i ski og ikke er kravstore til føret.
Videre ned til Vatnasetevatnet var det ikke særlig mye å rope hurra for. Elendig føre. Mye lettere å gå opp her på feller enn å kjøre ned uten. Det er interessant å tenke på hvor positiv psykologisk innvirkning mørket også har på oss. Vi visste det var lite snø i går også, men så ikke hvordan det egentlig så ut rundt oss. For det så faktisk helt jævli ut, men ikke umulig å renne ned på ski.
Det var digg å komme ut på vannet. Flatt og fint. Fulgte sporene våre videre ned mot bjørkeskogen. Her var det forferdelig å stå ned. Gjennomslagsskare, isete og mye stein. Helt utrolig at vi ikke knakk en stav, for de var flere ganger i faresonen. Idet jeg skulle forsøke å komme meg over skavlen der vi hadde tatt på oss skiene dagen i forveien, skled jeg av og datt ned mellom noen trær og greiner. Fikk karret meg opp igjen, tok av skiene og festet dem til sekken. Øyvind kom omsider ned. Han hadde fått en skikkelig stygg skade i den ene skien. Det er noe vi må regne med på turer som dette så tidlig på sesongen.
Vi hadde delt broderlig på den halve literen med vann vi hadde og her ble den siste slurken tatt. Vi tok en liten matbit og nøt utsikten over Bjotveitdalen, Toraldsnuten og Hardangerfjorden med Oksen i bakgrunnen.
Så stampet vi avgårde nedover Tverrlii og videre ned Bjotveitdalen. Øyvind var glad for at vi ikke hadde sett hvordan Tverrlii så ut da vi stod nedenfor her dagen i forveien. Han mente at dette ville knekket ham psykisk.
Det gikk kjapt og greit gjennom Bjotveitdalen og vi kom omsider ned til anleggsveien. Her ville jeg gjøre et forsøk på å bruke skiene igjen. Det var ikke så langt ned jeg kom før de måtte av igjen. Tok dem på igjen nedover markene like ovenfor parkeringen, men det var nytteløst. Det var ikke mer enn noen cm med snø og gresstustene gjorde det umulig å svinge. Etter en trynings ble de tatt av en siste gang på denne turen. Ankom bilen like etter. Nå satte vi kursen mot Bergen. Julebrusene som Øyvind hadde latt stå i bilen var heldigvis ikke fryst, så det ble feiring med dette og sjokolade under bilturen. Vi stakk innom Bønes Pizza og hadde et herremåltid denne kvelden mens vi så på “The Alpinist” på Netflix.
Dagen etter kjørte jeg Øyvind til flyplassen. Tusen takk for tidenes førjulseventyr, Øyvind. Denne turen kommer til å sitte friskt i minnet i lang tid fremover. Skal mye til for å overgå denne.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
User comments
Nok et helt spesielt minne!
Written by Øyvindbr 16.01.2024 10:12Veldig trivelig å lese din rapport om adventsgaven vi fikk av Hardanger og Storeflåtten kompis! :) Lurer på hvor spesiell denne turen vil fremstå om noen år. Håper jo den får masse selskap, men det skal jo endel til at en tur blir såpass spesiell som denne. Veldig fint å lese dine betraktninger om turen og slitet (spesielt for min del) og spenninga det tross alt er og disiplinen det krever å håndtere både kulde og mørke samtidig. Og dette bare forsterker følelsen av å oppleve noe helt unikt sammen.
I min egen turrapport glemte jeg jo forøvrig å nevne at du overtok teltet de siste 100 høydemeterne. Det hjalp meg nok veldig...
Og det å avslutte en stortur med tv-kveld og pizza og se på andres fjellgalskap var prikken over ien. Og tross avstanden Bergen - Drammen er jo dette noe vi trenger mer av i livet! Jeg blir glad når jeg tenker på denne helga :)
Sv: Nok et helt spesielt minne
Written by Fjellsamleren 18.01.2024 09:44Ja, dette var en helt perfekt helg! Tenker tilbake på den ganske ofte. Et av høydepunktene for 2023. Det var en totalpakke som inneholdt spektakulære opplevelser, mestring og godt kameratskap. Sånt blir det gode minner av! Vi må få til flere turer som dette ;)