Kampen mot mørket uten hodelykt på Granberget (20.02.2021)

Etter turen på Rafjellet, kjørte jeg og Natasha til Odals Verk hvor vi parkerte. Siste topp for dagen var Granberget, som er høyest i Sør-Odal kommune. Det var ikke lenge til mørke senket seg, men jeg hadde ikke sjekket distansen på denne turen. Derfor undervurderte jeg den. Da Natasha spurte om vi skulle ta med hodelykt, sa jeg derfor nei. Det skulle jeg få angre litt på.

Vi hev på feller og fulgte den isete anleggsveien som går nordover og opp mot toppen. Det var såpass flatt at fellene ble tatt av ganske raskt til fordel for å skøyte innover. Da stigningen så smått startet, tok vi dem på igjen.

© Endre Myrdal Olsen

Snøen lenger oppe var klissvåt og vi måtte brøyte egne spor hele veien. Derfor var ikke tempoet veldig høyt. Det begynte å skumre og jeg innså at jeg hadde gjort en tabbe ved å droppe hodelykten. Fra når av, så lenge vi er i vintermånedene, skal hodelykten ligge i sekken eller drikkebeltet uansett dersom det er sent på dag. Unødvendig å skulle gå i blinde. Nå håpet jeg bare at nattsynet skulle hjelpe oss. Natasha var bekymret og ville egentlig snu, men staheten min vant. Jeg hadde troen. Dette skulle gå bra.

Da vi rundet siste sving og gikk oppover mot Granbergsætra, var det så og si helt mørkt, men her var det preparert løype, så det hjalp litt på farten. Ca 150 meter før Granbergsætra, tok vi av fra løypen og tråkket oss bestemt innover i dyp snø i skogen.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg gikk kun på GPS-kurs nå. Noe som også fikk pulsen min til å stige litt, var at jeg fikk melding på telesonen om at jeg hadde under 10% batteri igjen. Men hadde jeg med hurtiglader? Niks. Jeg tracket ruten med klokken, så jeg var ikke bekymret for GPS-sporet, og veien ned igjen til bilen skulle ikke være noe problem. Det som uroet meg var at det kun var PB-kartet på mobilen som ville hjelpe meg til å finne toppunktet. Uten mobilen kunne jeg drite i å navigere. Da måtte jeg i så fall ha prøvd å gjette meg til hvor toppunktet var, og det ville være særdeles vanskelig i dette skogsterrenget i mørket. Tanken på en ny tur opp hit når vi nå var kommet så langt spøkte, og ville være ganske surt å innse.

Jeg brøytet meg frem som om jeg skulle rekke et fly, og nærmet meg med stormskritt. Plutselig fant jeg toppunktet, som er en liten knaus i åpent terreng med en slags busk/lavt råttent tre ved siden av. Jeg pustet lettet ut. Klarte mobilen attpåtil å ta et par bilder før den dauet? Ja, så sannelig. Da det siste bildet var tatt, gikk strømmen. Det hadde ingenting å si nå. Helt perfekt beregnet.

© Endre Myrdal Olsen

Vi fulgte skisporene våre ut av skogen igjen og inn igjen på den preparerte løypen. Det var slitsomt å renne nedover og vi så bare så vidt en hvit løype mellom den svarte skogen. Hellingen i bakken på veien ned igjen var også for slak til at vi fikk noe fart i den kliss våte snøen da vi brukte sporene vi hadde leget på vei opp. Her ble det hardcore staking.

Tror ikke øyene har så godt av å være lenge uten uten å kunne se. Vi merket begge at vi ble sliten i hodet av det. Da var det godt å endelig se utelysene fra bygget som ligger ved veien litt nord for vannet Fløyta. Det var som en åpenbaring å komme ned hit. Vi skøytet det lille stykket tilbake til bilen. Herlig! Litt spenning på slutten. Vi skiftet nå til tørre klær og kjørte tilbake til Espa for en bedre middag.

© Endre Myrdal Olsen

Kart