Finndalshornet - En smådramatisk slutt på turåret 2018 (31.12.2018)

Før pinnekjøttet skulle inntas, gikk jeg ut for å gjennomføre siste tur i 2018. Et paradoks til dette var at denne turen skulle ende opp med å bli den desidert mest skremmende jeg opplevde dette året.

Jeg hadde aldri vært på Finndalshornet før, og ønsket selvsagt å avslutte et fantastisk 2018 med å besøke en ny topp. Været var forferdelig. Regn og vind. Jeg tok på meg gore tex og labbet i vei på feller oppover fra hytten på Filefjell.

Gikk inn til Tenle og tråkket meg spor videre innover herfra. Lenger oppe i høyden var det heldigvis kuldegrader, og derfor lettere å gå. Det klarnet opp et lite øyeblikk, men like etter kom et skikkelig ruskevær. Jeg ankom toppen i skumringen, men det var ikke mye tid jeg tilbrakte her oppe før jeg fortsatte videre ned mot sørvest for å ta en planlagt rundtur. Det skulle jeg ikke ha gjort. På det daværende tidspunkt, anså jeg situasjonen som under kontroll, men lysene fra hovedveien og hyttefeltet lenger nede forsvant relativt raskt og uværet tok seg plutselig opp i en enorm fart.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg tok på meg skibriller og hodelykt, men hadde ikke sjanse til å se noe som helst. Problemet var at skibrillene ble dekket av våt snø. Dersom jeg tok dem av for å se bedre, fikk jeg snøkornene som små prosjektiler inn i øynene. Ikke nok med det. Jeg var totalt desorientert.

Jeg visste det var potensielle skredflanker enkelte steder ned fra de små knausene på sørvestsiden, og ville ikke rote meg inn i disse. Jeg bestemte meg for å roe helt ned og ty til det gamle trikset med å kaste snøball foran meg for å sjekke helning og lage konturer i snøen i tillegg til å jevnlig sjekke retningen min på GPSen på mobilen.

Jeg så absolutt nada. Kunne like gjerne gått i blinde. Plutselig ble det brattere, og da jeg tok frem GPSen, var jeg nå på vei nedover i nordvestlig retning. Jeg tok helomvending og fikk rettet opp kursen igjen. Da jeg ved neste anledning tok frem mobilen, fikk jeg varsel om at det nå var 10% strøm igjen. Den søkkvåte snøen og kjølige luften hadde tappet batteriet helt. Ikke hadde jeg med ekstern lader heller. Dette skulle jo bare være en liten ettermiddagstur.

Jeg begynte å bli alvorlig bekymret. Å stampe rundt her oppe i blinde uten muligheter til å navigere og attpåtil i et vær som gjør deg kliss våt og kald, er dømt til å ende dårlig. Jeg forsøkte å holde meg rolig og kald, og tok mobilen i lommen for å spare på det lille av batteri jeg hadde igjen. Nå måtte jeg bare forsøke å holde retningen jeg nå gikk i, så godt det lot seg gjøre.

© Endre Myrdal Olsen

Det gikk sakte, men fremover. Da jeg en liten stund senere tok en rask titt på GPSen, viste det seg at jeg hadde holdt en perfekt kurs, og at jeg nå ikke var langt ifra sporene jeg hadde laget inn hit. Lenger nede avtok vinden og sludd gikk over til regn. Dette var til veldig god hjelp for sikten min. Plutselig fikk jeg øye på skisporene mine. En enorm lettelse breide seg gjennom kroppen. Jeg pustet lettet ut. "Så ble det pinnekjøtt, synet av flott fyrverkeri og Takk for det gamle på meg likevel" tenkte jeg med et smil om munnen. Det ordner seg alltid, men jeg skal innrømme at tanken på en bekymret familie nede på hytten, samt overskrifter i lokalavisen om redningsaksjon på nyttårsaften, var noe av det som gikk igjennom hodet mitt da jeg kjempet i blinde. Rart at det alltid er de små turene som skal være mest dramatisk for min del.

Nå var det bare å følge sporene mine ned igjen til hytten. Da Jeg kom søkkvåt inn i hytten og min far spurte om jeg hadde hatt en fin tur, svarte jeg bare "Tja". Jeg unnlot å fortelle dem om denne opplevelsen. Pinnekjøttet smakte nydelig. Takk for et fantastisk turår 2018, krydret med litt spenning helt på tampen.

Kart