Langtur rundt Grytavatnet (13.08.2022)

Værmeldinga viste gråvær, men Peder, John Steinar og meg lot ikke det sette noen stopper på turplanene. Vi hadde sett oss ut en runde over de syv panoramatoppene rundt Sandegga.

Startet fra Grytalisætra og ruslet oppover stien i retning Grytavatnet før vi etter kort tid tok av mot myrene på Heiane. Underlaget var klissvått etter flere dager med regn, så det var ingen håp om å kunne få gå turen tørrskodd. Planen var å sikte seg inn på nordvest-ryggen opp til Heimste Skorka. Å prøve å gå på det indre kompasset i dårlig sikt viser seg gang på gang å være svært utfordrende, og man blir fort fullstendig retningsforvirret.

Da vi omsider nådde ryggen, gikk det radig opp til første topp. Her innså jeg at vi hadde gått opp feil rygg og befant oss på nabotoppen, Midtmorgonshornet. Slurvete navigering, men fikk med oss en topp ekstra. Vi hadde nå kommet over det laveste skydekket og kunne nyte utsikt i noen himmelretninger.

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

Grei skuring opp til Heimste Skorkja. Tok turen nedom panoramapunktet på nordryggen for å plukke med meg denne. Prøvde oss ned østryggen fra toppen, men ikke alle i gruppa var like begeistret for det eksponerte terrenget, så vi gikk heller litt tilbake og omgikk i sørsiden. Herfra var det enkelt bort til Sandegga.

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

Tok med oss avstikkeren ut til Fremste Skorka før vi ruslet videre mot Storbotnshornet. Var spent på terrenget opp mot vesttoppen da denne så bratt ut på kartet. Dette viste seg å bli turens vanskeligste punkt. Trakk litt inn i sørsiden før vi klatret opp et fuktig og eksponert opptak på ca tre meter. Videre fulgte vi et kort hyllesystem litt tilbake ut mot ryggen før vi måtte forsere en tre meter vertikal og delvis klissvåt vegg. Godt å kunne hjelpe hverandre med en push i ryggen og en skulder å stå på opp her. Etter dette var det enkelt bort til Storbotnshornet.

Fra Storbotnshornet trakk vi litt ned på østryggen før vi traverserte inn på ryggen igjen for å unngå en hammer. Siste utfordring møtte vi på vei opp til Tverrbotnsegga der vi måtte klyve opp en hammer. Det løste seg heldigvis greit opp gjennom ei renne som var naturlig å følge. Nå visste vi at alle bratte utfordringer var unnagjort. Været klarnet mer og mer opp og vi fikk troa på sol og utsikt fra toppen av Grytavasstinden. Fulgte stien effektivt til topps der vi for første gang for dagen fikk se et glimt av sola!

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

© Eirik Sekkesæter

Vandret radig videre bort til Svartvassegga som egentlig skulle være vår siste topp. Klokka begynte å bli mye, og skumringa var på vei. Vi hadde alle mye energi igjen og bestemte oss for at det ville vært gøy å avslutte en lang dag med en tur oppom Lauparen. Gikk i raskt tempo opp til rett under toppen. Husk å ta til høyre under topphammeren, der man finner trappa som leder opp til toppen. Følger man stien til venstre, havner man i en blindvei.

Nådde toppen i full skumring og vi kunne nyte den fantastiske utsikten i noen få minutter. Vi benyttet det siste kveldslyset til å navigere oss ned på nordsiden av fjellet og bort på eggen til Sunnmørslauparen. På vei ned fra denne, forsvant det siste skumringslyset og vi brukte mobil-lyktene til å lyse oss vei ned til Grytalisætra igjen. En lang og eventyrlig dag over et lass av topper var dermed over!