Storpillaren på Vågakallen (16.06.2019)

Denne storveggsklassikeren var Lofot-feriens store mål. Etter en effektiv innkjøringstur opp Sydpillaren på Stetinden dagen før, hadde vi akkurat ankommet campingen på Kalle og fått oss litt søvn. Værmeldinga kunne ikke vært bedre. Sterk varme og klarvær var akkurat det vi måtte ha på en lang dag i en skyggefull nordøstvendt storvegg. Værmeldinga fremover var mer usikker, så vi turte ikke la denne muligheten gå fra oss.

Midnattsola gjør det fleksibelt med når på døgnet man ønsker å klatre. Vi valgte å starte litt utpå dagen slik at vi sikra oss god temperatur i skyggen oppi veggen. Innmarsjen gjennom et tidvis forferdelig krattskog langs med Kallevatnet. Over tregrensa gikk det enklere, men siste del inn til innsteget bar preg av eksponert klyving over tidvis mosegrodde og våte svapartier. Var ekstremt konsentrert her.

Selve klatringa ble en hard og fantastisk opplevelse. Var spent på hvordan jeg ville takle nivået iom. at dette var hardere og brattere klatring enn jeg var vant med fra tidligere tradturer. Ole Martin ledet stødig opp de første taulengdene som tidvis var bratt og pumpende klatring.

Så kom vi opp til storhylla og rutas crux, det ikoniske, skrå 7er-risset. Hadde sett fram til å prøve meg. Og hardt var det definitivt. Godt sikra og gode håndjammer, men lite fottak til bena. Kriga meg oppover og nærmet meg slutten av taulengden da den ene håndjammen ga etter og fallet var uunngåelig. Litt kjipt å ikke sende alt i fri, men det var ikke noe stort nederlag.

Ole Martin fulgte stødig etter med sekk og han imponerte meg stort med sin råe utholdenhet og teknikk. Vekselledet videre og vi hadde begynt å komme langt opp i veggen. Da siste harde taulengde var unnagjort, kunne vi puste lettet ut og cruise siste del på løpende. Toppet ut pillaren og hadde nå bare én skikkelig mental utfordring igjen; den dårlig sikrede 6minus-taulengden over til Vågakallen.

Seriøsiteten her er stor der forrige gode sikring er plassert 10 meter under deg og det skal smyges over et sva på sparsommelige fottak og lene seg over til en god kant. Ole Martin ledet dette med ro og dyktighet og jeg kunne kose meg opp denne fine taulengden på topptau.

Like etterpå kunne vi ta av oss klatreutstyret, rusle inn på normalveien til Vågakallen og toppe ut i midnattsola kl 01.30 på natta. En sterk opplevelse.

Returen valgte vi å legge ned i Migand-dalen. Dette ble et strevsomt kapittel i seg selv med bushing og rappellering og styr før vi kom oss ned til fjæresteinene og kunne rusle tilbake til teltet for neon timer med velfortjent søvn.

En komplett klatreopplevelse jeg aldri vil glemme!