Klatring av nordryggen på Tverrådalskyrkja (14.09.2009)

Skrevet av Nils

https://www.fjellforum.no/forums/topic/14506-tverr%C3%A5dalskyrkja-2087-via-nordeggen-14092009/?tab=comments#comment-80129

En kveld i februar hjemme hos familien Helgesen spurte Morten meg om jeg ville bli med på Tverrådalskyrkja fra nord, ved å klatre den luftige nordeggen. Det hadde jeg helt klart, siden jeg allerede en stund hadde hatt lyst til å prøve den en gang. Ganske lite dokumentert som den er, var jeg også nysgjerrig på denne ruta til topps på Tverrådalskyrkja. Turen måtte gjennomføres til sommeren avtalte vi, fra juli en gang, for tørt fjell ville vi definitivt ha opp der. Vel, juli rant vekk med alt regnvannet, og august forsvant den også, og plutselig var vi langt ut i september. Da kom også bombehøytrykket, og nå måtte vi smi. Mandag 14. sept. skulle det gåes og klatres, og riktig trivelig var det at flere hadde lyst til å bli med: Sondre (”500fjell”), Øyvind (”Mayhassen”) og Jørn (”Atomsilda”) slang seg med. En annen Øyvind (”oyvindbr”) var også påmeldt, men rakk ikke den nødvendige bussen fra nordvestlandet, og måtte ”nøye” seg med topptur der. Tror ikke han ikke led noen nød der han var.

Natten var kjølig den, men Sondre hadde kommet litt før Øyvind og meg, og hadde slått opp sitt telt for en gammel tinderangler som meg. Hjertelig takk Sondre! Så der kunne jeg breie meg ut alene, i den grad man kan breie seg ut i en sovepose, mens Sondre selv og Øyvind sov i hver sin bil. Øyvind/Mayhassen i reneste ”Prinsessen på erten”-stil, i en oppbygd seng. Eneste som manglet var noen rosa prinsessegardiner... Utpå morraskvisten kom Jørn og Morten humpende i hver sin bil, og rundt kl 08:50 gikk startskuddet. Jørn hadde også tatt seg fri uten lønn for å bli med på dette, og jeg tror han syntes det var verdt det.

Til Tverrådalskyrkja, nordtoppen (ca 1990)

Med en stadig mangel på trening i hverdagen, var jeg spent på hvordan dette ville gå. Drøyt 1300 høydemeter er det til Tverrådalskyrkja fra Sota Sæter, men de fordeler seg heldigvis godt over en del kilometer. Stien opp gjennom skogen, og resten av ruta opp til nordtoppen på rundt 1990 moh gikk overraskende lett og fort, men det var nok mye takket være de stadige vittige kommentarene fra det fornøyelige turfølget! Da glemmer man fort pustinga og pesinga. Godt å få trimmet den store ”muskelen” man har over beltetstedet også…

Så etter den siste ura opp nordflanken mot nordtoppen, som var fast og nokså lettgått, satt vi endelig på vårt første mål. Her kunne vi nyte det mest perfekte septembervær man kan tenke seg i høyfjellet. Fullstendig skyfritt, og varmt og godt!

Men her oppe var det også et par av oss som begynte å tvile litt. I hvert fall Jørn og undertegnede, så nå med litt snev av angst mot siste del av eggen som leder til topps på Tverrådalskyrkja fra nord. Selv Øyvind syntes siste biten så bratt ut, og når han (Mayhassen) mumler sånne ord, ja da roes i hvert fall ikke nervene hos de mer jordiske tinderanglere. Jørn var fast bestemt på at dit opp skulle ikke han, men i slikt turfølge godtas ikke sånne avgjørelser sånn uten videre, og etter noen betryggende ord fra Morten og oss andre om at han ville henge i tau osv, så endret han mening. Men det var for ikke siste gang…

Fra promenade på horisontal rygg til klatring opp snødekt egg

Fra nordtoppen går ryggen nokså vannrett sørover. Etter hvert smalner den inn, og til sidene blir det temmelig loddrett ned. Så begynner den å stige, og etter hvert blir det bratt! Øyvind løp i forveien, og før vi andre hadde fått på oss sekken, var han halvveis oppe i bratta, tilsynelatende. Neida, han hadde stoppet der hvor bratta virkelig tok til, for opp til han var det kun spasering. På avstand så det nemlig bratt ut nedenfor der han sto.

Her kjente jeg litt lett kiling i magen. Bratt egg uten noe alternativ til sidene, og til alt overmål dekket med nysnø. Skjønner godt Jørn, som igjen hadde bestemt seg for å snu. Var selv inne på tanken om å følge han tilbake, om det ble aktuelt. Men, Jørn ombestemte seg heldigvis igjen etter ord om at ”med tau så kommer du opp”. Selv var jeg nå fast bestemt på å kjøre på. Og jeg er GLAD jeg gjorde det. For når man er midt oppe i klatringa, så er det jo moro!

Vi tok en kjapp fordeling av rekkefølgen opp, og hvem som skulle være førstemann var det ikke så stor kniving om. Vel, vi var igrunn ikke helt ferdig med gjennomgangen av knuter og festing av alt utstyr, før Øyvind var godt i gang oppover. Han dro i vei til han var ca halvveis oppe i bratta. Det gikk, ikke overraskende, greit oppover med han. Artig å få se denne karen i aksjon selv. På et sted, brukte han litt tid og det så litt ”hårete” ut, men det var sikkert for å psyke oss andre ut. Han etablerte standplass litt ovenfor dette stedet, og så kom vi andre etter i løpestrengen. Sondre som 2. mann, deretter Morten, Jørn og tilslutt jeg. Vi gikk med 2 tau, og Morten i midten, gikk med endene til begge tauene oppover. Ingen store vanskeligheter i første taulengde, og med stegjern satt fotfestene som støpt hele veien. Uten stegjern hadde det vært temmelig annerledes.

Neste taulengde ble kortere, men her kom også dagens crux. Noen meter lenger opp stoppet Øyvind og virket litt usikker på videre veivalg. Det endte med at han la seg ut mot venstre, helt i kant med nordstupet. Skrevs over en høy stein forsøkte han å ake seg oppover ved å kjøre stegjerna i sprekkene på hver side av steinen. Hva var dette for’no? Mayhassen så ut til å slite??!? Ups! Vi andre så noe forskrekket på hverandre. Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt nå for dette punktet. Eneste mulighet var å få feste med stegjerna, for gode tak for hendene var det ikke mye av. En etter en kom vi oss opp cruxet og opp dit hvor Øyvind hadde laget ny standplass, dog på en mer eller mindre lite grasiøs måte på cruxet. Her var det luftig, og ikke mange plasser å stikke om vi skulle bli uvenner.

Siste korte taulengde opp til toppen av eggen var også litt utfordrende, men gikk nokså greit takket være stegjerna. Jubelen kunne slippes løs, og bort til toppvarden var det spasering.

Retur ned Fortundalsbreen

Etter å ha nytt denne praktfulle dagen på toppen en liten stund, gikk ferden sørover. Sondre og Jørn dro i forveien for å få med seg Steinkollen (2018). Dit gadd ikke vi tre andre å gå, siden vi alle har våre 2k-lister komplette. Etter klatringa opp nordeggen var nå turen over sørtoppen (2034) til skaret mot Steinkollen som en søndagstur i Frognerparken å regne. I nevnte skar møtte vi snart på Sondre og Jørn igjen. Vi hadde da allerede klargjort tauet for breturen, så da de to siste fjellgeitene ankom, ruslet vi ganske snart ut på breen. Ikke veldig sprekkete denne breen i det området vi hadde tenkt å gå. Kun et par-tre ekstra buer for å unngå sprekker ble det, ellers var det straka vegen ned mot brefronten. Noen bunnløse smeltevannshull var det nederst på breen, så det var greit å følge litt med på hvor man satte foten i hvert fall.

Så gjensto transportetappen tilbake til Sota Sæter. Det bar med rask gange gjennom Steindalen, stort sett på den T-merkede stien. Sota nådde vi ved 20-tiden, 12 timer etter start.

En fantastisk tur, med svært trivelig turfølge! Artig å bli kjent med dere! Endelig fikk vi gjennomført den ene turen jeg SKULLE gå i sommer, og med slikt vær da. En tur som hadde det meste!

Takker så mye for en storslagen mandag folkens!!