Flyulykken i Dammyrdalen. Familiens minnestund 63 år etter (29.08.2015)  

I 2010 kjøpte jeg boken "Kroksskogen på kryss og tvers" av Sverre Grimstad. Boka inspirerte meg virkelig til turer i min "lokalmark". Etterhvert kom det flere bøker med enda flere inspirerende historier.

I denne første boka leste jeg blant annet om en halevinge fra et jagerfly som styrtet i Dammyrdalen i 1952. Historien er oppgitt med dato og med navn på piloten. Mye av vrakdelene ble gravd ned i myra der flyet traff fjellet mens halevingen og en av turbinene ble funnet mange år senere. Ved turbinen har det også vært en kjentmannspost.

6. juni 2010 bestemte jeg meg for å legge ut en geocache i nærheten av halevingen, og den har blitt hva jeg håpet på. En geocache som har litt få besøk, men de som har besøkt den har satt pris på turen, historien og den litt kronglete beliggenheten. En ting jeg var usikker på da jeg publiserte den var om jeg skulle oppgi navnet på piloten. Jeg var nøye med å kildereferer boken og valgte som den å skrive navnet.

Høsten 2014 ble jeg kontaktet av en kar i fra Danmark som oppga at han er nevøen av piloten som omkom i flystyrten. Han har i mange år vært interessert i å oppsøke denne plassen, som han kun hadde hørt om. Noen i familien, blant annet broren til piloten, hadde besøkt plassen på slutten av 90-tallet (tror den ble funnet i 94), men kjentmannen som da viste vei har gått bort og ingen vet helt hvor de var. Dansken lurte på om jeg hadde koordinater (som jeg selvsagt har) og om han kunne få de. Dette var jeg positiv til, men skrev samtidig at jeg godt kunne være veiviser. For korteste vei i luftlinje vil ikke være anbefalt rute til denne plassen. Det er bratt og kronglete og bedre med andre angrepsvinkler. Vi avtalte derfor at han skulle komme til meg i starten av juli for å bli ledet til stedet.

Noen uker etter ble jeg oppringt fra Lillehammer av en eldre kar. Det var onkelen til mitt danske bekjentskap og broren til piloten. Han roste mitt tilbud til hans nevø og sa samtidig at familien skulle arrangere et familietreff hos hans datter i Bærum (som viste seg å bo i et hus jeg kan se fra min terrasse) senere samme år. Han lurte også på om jeg kunne hatt mulighet til å være veiviser for familien som ønsket å legge inn besøk på denne plassen som en del av eventen. Og de kunne betale meg for det...

Jeg ble veldig beveget og grepet av dette og sa selvfølgelig ja, uten noen som helst betenkningstid. Det eneste jeg svarte nei til var dette med betaling. Noe mer betaling enn å gjøre familien en slik tjeneste kunne jeg ikke forestille meg.

Og ting rullet på seg og planene ble klarere og klarere. Min danske (nå) venn kom på besøk i starten av juli og vi besøkte plassen. Der fikk han sett steinen som Grimstad skriver om i sin bok, kunne være en fin plass for en minneplate, og vi fant tonen veldig kjappt.

En del av planleggingen var å sørge for at 40 personer kom seg så nærme som mulig, i bil. Pilotens søster var 79 år og broren fra Lillehammer var 81 år. Spreke folk men litt langt å komme seg så mange kilometer ut i skogen. Jeg tok derfor på meg oppdraget å kontakte skogeier og var rimelig sikker på at med en så sterk historie så var dette en smal sak ift å få kjøretillatelse. Jeg visste fra før at om man leier en av hyttene til samme skogeier så får man lov til å kjøre bil på disse veiene. Overraskelsen og skuffelsen var derfor veldig stor da jeg fikk blankt avslag, med begrunnelse i slitasje på veiene. Og jeg som selv har vært oppgitt over slitasjen som moderne skogsdrift lager på naturen (har funnet oljespann og søppel i hogstfelt flere ganger). Det endte til slutt med at pilotens bror sendte en privat mail til skogeier, der han skrev om at dette ville være hans siste sjanse osv. Svaret på denne mailen ble lov til å kjøre en bil inn i marka.

Så den 29. august 2015 kjørte vi 5 biler opp til Skansebakken. Vi var 40 personer (inkl meg), fra Eide i Romsdalen, fra Danmark og Nederland samt de fleste fra Norge - og vi sendte de sprekeste innover forbi Slora, mens de eldste satt på meg meg i min sjuseter. Vi kjøre ned til Elveli og innover mot pipenhus. Der ringte vi på bommen og fikk lov til å passere på avtale. Ferden gikk så opp forbi Lysedammene, Hornet og opp forbi Gopletjern og bort til Nedre Heggelivann. Derfra ned til venstre og helt ned til Storebekkhytta. Så opp mot Kampen og til høyre opp Dammyrveien. Oppe ved hytta der oppe satte jeg av folkene og kjørte ned igjen, men til høyre ved Storebekkhytta og mot Skansebakken.

De første fra familien jeg møtte ville ikke sitte på, de ville at jeg skulle hente de tregeste. Så jeg kjørte forbi to grupper til før jeg snudde etter den tredje. De fikk sitte på og vi kjørte opp igjen til hytta der vi satte de av og jeg kjørte ned igjen. Første gruppe bare vinket meg videre, mens det var noen i andre gruppe som ville sitte på. De var nå kommet nesten til brua over Fløyta. Samme runde på de. Jeg kjørte siste hentetur, og nå var det ingen som ville sitte på. Folk syntes det var en strålende tur inn til hytta.

Det ble felles lunsj og mingling, før jeg tok regien og gikk først med gruppen på 40 på slep. Først til turbinen, som ligger bare 30 meter fra veien. Derfra mot halevingen er det ganske kronglete, spesielt første del. Så kommer man inn på denne traktorveien, som etter hvert går over en myr og så opp en liten bakke.

Vel framme ble det minnestund. De to søsknene fortalte om den traumatiske opplevelsen de hadde da de bare var tenåringer. Det var noe av det mest gripende jeg har vært med på. Min danske venn hadde ordnet en minneplate som ble festet på steinen vi hadde sett på. Stemningen og opplevelsen var utrolig spesiell. Begge veier gikk jeg mye sammen med de to eldste og fikk snakket med dem. Skikkelig flotte folk, hel ved – som er det uttrykket som virker mest naturlig å beskrive de med.

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

Etter denne seansen ble det retur samme vei og vi tok oppsamling ved hytta. Jeg kjørte de og eldste og de som skulle arrangere familietreff litt senere på kvelden til Skansebakken og tok farvel. Så kjørte jeg tilbake og hentet en liten gruppe til, men fikk beskjed underveis at ingen andre ville sitte på. De ville heller gå fordi de syntes det var så flott å gå på tur.

Dansken og jeg ble vel spesielt godt kjent og han delte masse informasjon om piloten og ulykken som han hadde samlet informasjon om. Blant annet hele havarirapporten fra Forsvaret, private brev mellom søsknene før flystyrten og andre gamle avissutklipp. Jeg fikk også tillatelse til å bruke deler av dette som info til en geocache som jeg la ut i nærheten av turbinen.

Saken ble også plukket opp senere av en NRK journalist, i en sak om flyulykker. Den kan leses her:
https://www.nrk.no/ostlandssendingen/xl/minst-tolv-fly-har-styrtet-i-oslomarka-1.13798369

Starttidspunkt	29.08.2015 10:29 (UTC+01:00 ST)
Sluttidspunkt	29.08.2015 14:38 (UTC+01:00 ST)
Totaltid	4t 08min
Bevegelsestid	3t 13min
Pausetid	0t 55min
Snittfart totalt	9,1km/t
Snittfart bevegelsestid	11,7km/t
Distanse	37,6km
Høydemeter	992m