Solskinnstur til Høgdebrotet, fra Vargbakken (31.08.2018)  

Jeg gikk en lang og flott tur som en runde fra Glitterheim dagen før. Ble da ganske sliten og var først tilbake på hytta klokka 1930, der jeg måte vaskebaljevaske meg (gamlemåten) før jeg laget meg middag og slappet av. Jeg kjente det var litt tett i brystet hele natta, for jeg gikk og brygget på noe ulumskt – så jeg bestemte meg vel egentlig å ta en roligdag denne fredagen. Både halsen og prolapsen i korsryggen bad vel egentlig om en rolig dag. Opprinnelig plan var Glittertind på torsdag, Høgdebrotet på fredag og en roligdag på lørdag.

Derfor lot jeg være å ha på vekking men jeg våknet likevel rundt 07:30 fordi jeg var så tett i brystet. Så var det opp og ordne seg kaffe, frokost – alt i veldig rolig tempo, for jeg hadde jo hele dagen uten plan nå.

Hytta jeg leier ved Store Sjodalsvatnet ligger med direkte utsikt mot Høgdebrotet, så jeg tittet ut av vinduet når jeg sto opp, når jeg laget mat, når jeg spiste frokost og i det hele tatt – ganske mange ganger. Sjodalsvatnet speilet fjellene i sin blikkstille overflate og det var virkelig vakkert. Temperaturen steg fort fra rundt 2-3 grader til over 10 grader, fortsatt uten en krusning på vannet.

Jeg sjekket værmeldingen som spådde at denne dagen skulle det være veldig lite vind, men som ville dra på ut på kvelden og så ganske vindfullt og overskyet den neste dagen. «This is it», tenkte jeg – grip dagen! Hvor ofte er det så lite vind i fjellet…nesten aldri!

Så rett før klokka 09:00 bråombestemte jeg meg for å likevel gå på tur. Vondtene i kroppen fra dagen før fikk stå sin prøve for dette kunne jeg ikke la glippe. I verste fall går det an å snu, tenkte jeg i et snev av snusfornuft. Jeg angret på de tre koppene med kaffe, som jeg hadde hellet i meg, det hadde klart seg med en. Jeg angret på at jeg kanskje hadde spist litt mye, og jeg angret på at jeg ikke hadde klargjort noe kvelden før. Etterpåklokskap er jo som oftest ganske klok…

I en feil laget jeg niste, klargjorde sekk og utstyr og fant de riktige klærne. GPS’en var ladet opp klar og skoene var tørket fra dagen før, så helt håpløst var det jo ikke.

© Jarle Flaglien

09:22 gikk jeg fra hytta og tre minutter senere satt jeg i bilen. I det jeg passerer Krambua kommer jeg på at jeg ikke hadde husket fjellskoene. 09:28 snur jeg på en liten lomme og kjører tilbake mot hytta. 09:35 passerer jeg Krambua igjen, nå også med fjellskoene og retningen er mot Vargbakken. Jeg ankommer der 11 minutter senere og stiger ut av bilen. Tar et bilde mot Høgdebrotet, som nå delvis ligger i et skylag. Det bekymrer meg litt at jeg kjenner sur vind, skal det blåse opp likevel da? På parkeringen kommer jeg i snakk med en hyggelig, eldre kar, som spør om hvor jeg skal. Jeg forteller han det, hvor jeg har tenkt å gå og hvor langt det er i luftlinje. 7,6 km ser jeg på GPS’en, faktisk lenger enn til Besseggen fra parkeringen – noe som ikke fremkommer visuelt. Disse avstandene i fjellet er vanskelige å lese, hvis man ikke kan måle de.

© Jarle Flaglien

Jeg har et nedlastet spor på GPS’en fra andre turgåere og sporet jeg hadde tenkt til å følge går på sørsiden av Semelhøe, og så rett opp mot Steinflye. I forberedelsene mine så virket dette som det smarteste valget. Når jeg nå står her og ser på landskapet blir jeg mer i tvil. Så selv om jeg sa til denne karen at jeg skulle gå der, så finner jeg ganske fort ut at jeg nok vil gå stien til høyre etter brua over Leirungsåe og så opp mot Bukkehåmartjønne. Der har jeg gått før og det er en ganske effektiv rute, om man ikke roter seg bort nede på myra.

© Jarle Flaglien

Så jeg vandrer med freidig mot (ville noen si) og passerer brua klokka 10:20. Høstfargene har kommet i Leirungsdalen og det er flott. En klemt isjiasnerve, fra to prolapser i korsryggen, gjør at jeg går med staver, for anledningen og det avlaster mye. Men akkurat i myrlendt terreng er det verst for meg å gå. Så disse første 3 kilometerne hadde jeg gruet meg til, begge veier. Etter hvert kom jeg meg over tregrensa og stigningen begynte. Der kunne jeg se at det kom tre personer bak meg, samme vei som jeg hadde gått. Jeg var sliten etter gårsdagen og måtte ta hyppige småpauser og jeg så at personene nede i dalen gikk mye raskere enn hva jeg hadde gjort for litt siden.

Etter hvert skilte de lag og en av de så ut til å gå både hit og dit nede på myra. Han hadde havnet i samme uføret som jeg selv hadde gjort – to år tidligere. Mistet stien på myra og prøvde å gå strake veien mot småskogen, men der er det både bløtt og kronglete husket jeg godt. Den gang visste jeg ikke om stien på vei oppover, men fant den jo på vei tilbake.

Etter en drøy times gange valgte jeg å ta meg en liten spisepause ved en av de små fossefallene i bekken. Da jeg var ferdig med å spise og rigget meg for videre ferd, kom to av de jeg hadde sett i dalen forbi meg i rolig tempo. Et stykke bak kom den siste personen, som nå hadde kommet seg inn på rett sti. Jeg slo av en kort prat med de to første, som skulle gå over Bukkehåmaren. Så fremstod det som litt uklart, hvorvidt de skulle klyve opp til Høgdebrotet. Jeg fortalte om min egen tur for to år siden, da jeg måtte avbryte klyvingen – rett og slett fordi jeg var for redd. Snø og is, den gang, gjorde at jeg følte meg veldig utrygg der da. Strengt tatt oppfattet jeg vel at de skulle prøve seg.

Jeg fulgte så stien et stykke, før jeg skar av mot venstre, eller sørover om man vil, slik at jeg hadde mer luftlinjeretning mot Høgdebrotet. Det var ikke noe mål for meg å gå til Bukkehåmartjønne i dag. Etter hvert kom jeg opp på Steinflye og kunne beundre det flotte landskapet. Da hadde jeg gått i drøye to timer og klokka var ganske nøyaktig 12:00. Skyene så nå ut til å lette fra toppen og jeg kjente ikke noe til vinden, som var så sur på parkeringsplassen på Vargbakken.

Mellom meg og Bukkehåmartjønne så jeg nå den siste karen gå, i et ganske høyt tempo og over Steinflye kom vi nærmere og nærmere hverandre til våre veier møttes. Vi snakket litt om hvor vi skulle og hvor vi skulle gå, og det ble tydelig at vi hadde litt ulik tilnærming til oppgaven. Så etter noen minutter skiltes igjen våre veier. Han valgte å gå mer sør, mens jeg ville gå mellom de to breene opp mot toppen.

© Jarle Flaglien

Først etter at vi hadde skilt lag, oppfattet jeg at det jo var samme karen som jeg snakket med på Vargbakken. Herregud så sløvt av meg, tenkte jeg på veien oppover steinrøysa. Og steinrøys er det jo. Men store fine og stabile steiner som er det jeg synes er best å gå i.

Opp til 2.000 meter var det fint å gå, og stavene gjorde nytte som avlastning. Men derfra og opp ble det mer snø, etter snøfall den siste uka. Der steinene var store og det var bratt gikk det for så vidt greit, men når det flatet ut de siste 100 høydemeterne så var det vanskelig å gå effektivt. I snøen er det vanskelig å se hvordan man skal sette foten og det var snø opp til kneet flere steder. Så jeg prøve å gå på «steinbroer» som stakk opp av snøen for det meste. Ikke retteste veien, men likevel kanskje raskest. Så da jeg nådde toppen ca 14:10 (hadde en lunsjpause på vei opp også), så var det deilig å kunne sette seg ned og nyte sol, skyfritt og vindstille vær!

© Jarle Flaglien

Da jeg var på omtrent 2.000 meter, så jeg også en kar et stykke lenger sør enn meg, og etter hvert oppdaget jeg at dette var samme karen igjen. Nå hadde han havnet et godt stykke bak meg – så min rute var åpenbart den raskeste. Og der jeg gikk relativt rett linje det siste stykke til toppen, så fulgte han eggen – og fikk enda noen meter mer enn det jeg gjorde. Rundt 15 minutter senere enn meg kom han også opp på toppen og vi spiste og snakket sammen og jeg måtte innrømme at jeg ikke koblet at det var han da vi møttes på Steinflye. Før han kom opp tittet jeg ned mot Kvassryggen og der så jeg de to andre, tilsynelatende på vei opp mot Høgdebrotet. Dog dukket de aldri opp på toppen, men vi tok de igjen rett før Vargbakken på vei tilbake. De sa de ikke hadde prøvd å gå opp, men at de gikk moreneryggen ned igjen mot Bukkehåmartjønne. Samme ruten som jeg gikk for to år siden, altså.

© Jarle Flaglien

Karen jeg ble kjent med var en interessant fyr, som hadde dratt fra Sykkulven tidlig på morgenen og som skulle på Jazz-konsert i Lidar Kyrkje (forbi Beitostølen) kl 20:00. Han hadde bestemt seg for å gå en fjelltur på veien og ble således inspirert av mitt forslag, da han møtte meg på Vargbakken.

Turen tilbake valgte vi derfor å gå sammen. Så det ble en fin tur, nå med turkamerat og vi snakket om løst og fast – alt mulig egentlig. Karen fortalte blant annet at han var pensjonist og 74 år gammel, hvilket jeg fant helt utrolig – så vanvittig sprek han var. Ruten var omtrent den jeg gikk oppover, men med noen avkortinger for å gå så rett som mulig. Nede på Steinflye, før det stuper ned det siste stykket, ligger det noen gampesteiner som kan være fine som peileobjekter.

Når jeg så på sporet mitt på vei opp og på vei ned, så ser det ut til at det første er kortere enn returen. Dog er dette synsbedrag for de viser seg å være nøyaktig like lange, i hvert fall innenfor 100-meter’n.

Hele turen tilbake tok ca. tre timer, og vi hadde lite stopptid, kun 20 minutter. Turen opp tok 4 timer og 20 minutter, men da med over en time i stopptid. På toppen var jeg jo en stund så totalt ble det en tur på 20 km, ca 8 timer totalt og ca 2 timer i stopptid (inkl matpauser osv).

På Vargbakken pratet vi litt med de to andre karene, fikk hilst skikkelig på hverandre og dro hvert til vårt. Han mot Beitostølen og Jazzkonsert i Lidar Kyrkje, de to andre karene mot Maurvangen der Fårikålgryta ventet og jeg mot hytta ved Øvre Sjodalsvatnet, der ingen ventet. Da var klokka 17:55 og det hadde vært en ny fantastisk dag i Jotunheimen.

Start date	31.08.2018 09:45 (UTC+01:00 DST)
End date	31.08.2018 17:56 (UTC+01:00 DST)
Total Time	8h 11min
Moving Time	6h 46min
Stopped Time	1h 25min
Overall Average	2.2km/h
Moving Average	2.7km/h
Distance	17.9km
Vertical meters	1,347m