Føringstur til Styggedalstindene og Gjertvasstinden (29.07.2014)
| Start point | Helgedalen (930m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 22h 00min |
| Distance | 27.0km |
| Vertical meters | 2,215m |
| Map |
|
| Ascents | Gjertvasstinden (2,351m) | 29.07.2014 |
|---|---|---|
| Store Styggedalstinden Vesttoppen (2,377m) | 29.07.2014 | |
| Store Styggedalstinden Østtoppen (2,387m) | 29.07.2014 |
En av sommerens første føringsjobber ble å guide Alf-Tore og Ketil over Styggedalstindane og Gjertvasstinden. De leide meg inn gjennom mitt eget foretak som heter «500fjell». Fra og med neste sommer håper jeg på å ta flere slike jobber, men har ikke flagget så høyt med dette i og med at jeg ikke er NF-godkjent før i slutten av august.
Anyways... jeg møtte Alf-Tore og Ketil kl. 07.00 på parkeringsplassen i Helgedalen. Dette er to fjellvante karer, men som nesten aldri har drevet med fjellklatring. De var derfor veldig spente foran denne turen. Ruta jeg hadde sett for meg var å gå opp til Gjertvassbreen og klatre opp nordvestryggen til vesttoppen på Styggedalstinden og traversere videre bort til Gjertvasstinden. Fra Gjertvasstinden, enten ned breen i nord, eller mest sannsynlig gå enkleste rute ned til Gjertvassdalen og tilbake via Styggedalen eller Keisarpasset.
Etter å ha pakket klar sekkene med alt nødvendig utstyr var vi i gang. Alle hadde med sykler slik at første del av innmarsjen inn Helgedalen ble noe mer lettvint. Spesielt kjekt til returen. I første sving etter at man møter på stien til Fanaråken la vi syklene fra oss og fortsatte til fots opp til Styggedalsdammen og videre opp ryggen til 1838-toppen. Vi hadde rolig og jevnt tempo og tok drikkepauser med jevne mellomrom. Tåka lå tungt over tindene, men vi håpet på at det ville letne etter hvert.
Ved Gjertvassbreen fulgte vi ryggen på høyre side av breen i retning Styggedalstindane. I et bratt parti på rundt 1900 moh holdt vi nok litt for langt mot venstre og det endte med at vi sikret opp en litt kinkig passasje fremfor å gå ned igjen. Da hadde alle fått kjenne litt på hvordan det er å gå i tau og hva det innebærer. Videre fulgte vi en snørygg et godt stykke hvor vi overraskende nok så noen gamle skispor, det kunne jo ikke være noe annet?? Ved rundt 2050 moh var det på med stegjern og isøks og inn i tauet. Jeg fant ut til min store forbannelse at jeg hadde glemt å bytte frontbøylen på stegjerna mine. Nå var det kun frontbøyle med step-in (sist brukte jeg randosko), men mine fjellsko har ikke step-in, og dermed var de ubrukelige. Endte meg å ta av bøylen og surre masse sportsteip, så fikk jeg se hvor lenge det holdt...
Sikret gjestene opp to taulengder på snø/is. Første lengde var rimelig grei trasking i snøbakke, men andre taulengde var temmelig isete, og her holdt ikke stegjerna. Først datt det ene av, men det andre satt på sånn halvvegs. Altså ble det isklatring med et halvt stegjern, en snøøks og heldigvis en klatreøks som reddet meg opp her. Urutinert å ikke bytte bøylen på stegjerna altså! Bortsett fra dette gikk det nå greit, fikk sikret de to andre opp her som nok ikke var vant med isbakke, men de løste det bra.
Har ikke gått denne direktevarianten til Styggedalstindene, men jeg satset på at jeg ville finne ut av det. Her går det mange varianter med renner og opptak, grad 2-3 i føreren, men går man litt feil blir det fort vanskeligere! Vet ikke om vi fant enkleste vei altså... Tredje taulengde på fjell gikk skrått til høyre fra øvre del av snø-/isfeltet opp en våt renne med noen opptak rundt grad 3-4. Fjerde taulengde, lett på en god skråhylle mot venstre til bunnen av noen tydelige riss med fast fjell. Femte og sjette taulengde opp disse rissene i to nesten fulle taulengder med 60 meter tau. Andre taulengden var vanskeligst med et eksponert opptak rundt grad 3+. Ekstra ille nå som det var litt vått og fuktig. Syvende taulengde gikk litt mer til venstre over en kant før det bar mer mot høyre og innpå ryggen igjen. Ganske greit, rundt grad 3 på det vanskeligste. Åttende og siste taulengden til topps gikk mer eller mindre rett opp grad 2-3. Gjestene kom seg greit opp og hjalp hverandre over punkter som var vanskelige. Tror alle var glade for å være på toppen. Tviler på at jeg bruker denne ruta på føringsturer i fremtiden, først og fremst på grunn av mye løs stein samtidig som det er slitsomt med 300 høydemeter med klyveklatring for gjester som ikke er vant med dette fra før. Ville kanskje være noe mer effektivt å gå opp hit via Gjertvasskaret. Brukte rundt 4-5 timer fra innsteget til toppen og 9,5 timer fra start.
Gleden var som sagt stor over å komme opp på ryggen. Tåka hadde lettet en god del og sola tittet fram til og med! Snakk om flaks! Tok en god pause her oppe før vi fortsatte mot østtoppen. Bandt oss inn i tauet med 10 meters mellomrom og gikk på løpende sikringer hele veien over til østtoppen. Ned til Gjertvasskaret firte jeg gjestene ned tre plasser som er litt bratte. Ble tid til en god pause i skaret før siste klatreetappe opp til Gjertvasstinden. Tåka kom tilbake og sikten ble svært dårlig. Opp til toppen sikret vi opp fem taulengder fra skaret. Første lengda opp snøbakke på høyre siden til vi var ovenfor den store bregleppa. Videre opp et bratt punkt/dieder som på grunn av snøsmelting var blitt vanskeligere nå enn sist jeg klatret her, trolig minst 4+ denne gangen. Gjestene likte at de hadde «steget i gradene fra 3 til 4+ !». Resten av veien holdt vi på fjellet direkte til toppen, ikke på snøen grunnet mine stegjernsproblemer. Rundt grad 3 store deler av veien.
Godt å komme seg på toppen som vi nådde kl. 20.50, 13t 45min fra start. Mørket var i anmarsj så vi valgte å ta returen via enkleste rute tilbake til Helgedalen. Dessverre er dette en lang retur da vi må helt ned til 1100 moh i Gjertvassdalen før vi kan følge stien opp igjen langs t-stien via Keisarpasset... Ned langs øvre del av østryggen på Gjertvasstinden var det for isete til at vi valgte å følge snøryggen. Derfor måtte vi gå på fast fjell, noe som innebærer en del ekkel klyving. Dette tok tid og vi måtte fram med tauet igjen på minst en plass. Deretter kunne vi endelig pakke ned tauet for godt og forberede oss på en lang utmarsj. Begge gjestene var helt enige i at vi skulle ta enkleste rute tilbake, fremfor eventuelt en svarveg med klyving i mørket.
Siste klyvepunktet var ned fra 1982-toppen, med hjelp og forsiktighet gikk dette fint for alle sammen. Fant noen snøfonner å følge deler av veien ned til dalen, og etter langt om lenge kom vi oss ned til Gjertvasselvi. Fant et brukbart kryssepunkt rundt 1130 moh, undertegnede klarte det uten å bli våt, men dette brydde de andre seg mindre om. Vi kom oss over på trygt vis og vrei opp sokkene før vi fortsatte nattevandringen. Alle var selvsagt trøtte, men med jevnlige småpauser og oppdateringer fra GPSen holdt vi motet oppe. Vi valgte å gå via Keisarpasset og Skautehaugane da stien her er bedre enn i Styggedalen, selv om det er noe lenger. For å gjøre en lang historie kort, kom vi oss til slutt over i Helgedalen og opp til syklene. Kl. 05.00 på morgenen, 8 timer fra Gjertvasstinden, og 22 timer på tur var vi endelig tilbake ved bilen. Gjestene hadde tidligere tatt en telefon til Turtagrø og fikk en kode for å komme inn på rommet de hadde bestilt for «natten». Var jo nesten sånn at de rakk frokosten før de la seg!
Dessverre fikk jeg nesten ikke tatt et eneste bilde på denne turen, men gjestene har sendt meg noen bilder de har tatt.
Tusen takk til Alf-Tore og Ketil for en lang og trivelig tur! :)
Andre rapporter fra nordvestryggen på Styggedalstinden finnes her:
User comments