Smak av vinter på Storen (05.11.2013)

© Statens Kartverk

Kl. 02.30 ringer vekkerklokka. Våkner helt i ørska, har knapt fått sove en time denne natta. Typisk dårlig-søvn-før-stortur greie dette. Tanker og forventninger surrer i hodet om hva som blir bra og hva som kan gå galt. Anyways, nå er tiden inne. I dag skal nemlig svensken (Gustaf), dansken (Rasmus) og nordmannen (undertegnede) klatre Store Skagastølstinden aka Storen (2405 moh) som er blant Norges mest ikoniske fjell, det tredje høyeste og ikke minst en av de mest krevende ad letteste rute. Har vært på toppen tre ganger tidligere hvorav en gang vinterstid, men har aldri klatret normalruta - Heftyes Rute. Dette var motivasjonen min for denne turen, å teste ut normalruta. Yr.no hadde lovet oss knallvær, med lavt skydekke. Vi krysset dermed fingrene for å klatre oss over skylaget.

© Rasmus Kiilerich Kragh

I nattemørket kjører vi fra Sogndal til Turtagrø. Observerer minst fem hjort som er ute på vandring. Ved Turtagrø er det snø i lufta, noe som bekymret meg litt siden erfaringsmessig betyr dette relativt høyt/tykt skydekke. Gjorde siste finpussen på sekkene før vi la avgårde litt før kl. 04.30, en halvtime etter skjema. Praten gikk lett i bakkene opp til Skagastølsbotnen, men her ble vi overrasket over hvor mye snø som hadde lagt seg, og mer skulle det bli lenger oppe... Å synke ned til knærne for hvert steg gjorde innmarsjen til Bandet tyngre enn forventet, i tillegg ble dette også tidkrevende. Vi byttet på å brøyte spor og med tiden til hjelp fikk vi heldigvis fremgang. I mørket og snødrevet ble det vanskelig å se hvor stien gikk og vi måtte sjekke gpsen jevnlig for å korrigere kursen. Fra Tindeklubbhytta til Skagastølsbreen ble forholdene forverret og isolert sett var kanskje dette turens farligste parti siden vi sank ned i hull i den grove steinura. Fort gjort å få skader eller brekke skinnleggen... Etter mye banning og kaving kom vi endelig opp til breen. Herfra og opp til Bandet gikk det relativt radig. Gustaf påstod at dersom vi hadde hatt ski ville vi ha vært oppe på Bandet iløpet av fem minutter fra innsteget på breen. Det er nok lengre enn man skulle tro, så hvis man klarer å gå 1200 meter og 160 høydemeter på fem minutter er man ingen sinke.

© Rasmus Kiilerich Kragh

Bregleppa i øvre del av breen var synlig så vi holdt godt til venstre for denne. Så var vi endelig kommet opp til hytta på Bandet (1758 moh), første milepæl nådd. Klokken var 09.00, hele 4,5 timer hadde vi brukt opp fra bilen, nesten to timer mer enn hva en normalt bruker på tørt føre. Fra Bandet skrådde vi ut i sørflanken på Storen og fulgte snøfelter oppover til ca. 2100 moh. Fytti rakkern så mye snø det lå her. Flere ganger sank vi igjennom til hofta. Gustaf som kanskje er den av oss med mest skredkompetanse var litt skeptisk til at det var så mye snø som det var. Spesielt etter at vi alle hadde deltatt på Skredkonferansen forrige helg blir man ganske nervøs når man tenker på hvilke konsekvenser et skred kan forårsake. Men snøen virket veldig homogen og vi merket ingen tydelig faretegn til ustabile lag. Likevel valgte vi å gå med litt avstand til hverandre.

© Sondre Kvambekk

Vel oppe på drøyt 2100 moh skrådde vi litt mot høyre. Her begynner det å bli brattere opp de såkalte «Svaene». Vi la fra oss utstyr vi ikke behøvde å ha med oss videre slik som vandrestav, tom vannflaske etc. På med klatresele, isøks og stegjern. Bestemte oss for å gå i taulag med 10 meter mellomrom til hverandre og sikre der vi følte det trengtes. Opp «Svaene» var snøen fin og fast og øksene fikk godt moment flere steder. Herlig! Nå glemte alle at vi egentlig var litt slitne, adrenalinet holdt oss i gang. Eneste som manglet var utsikt, men vi levde fortsatt i håpet om at toppen ville stikke opp av skylaget. Etter Svaene dreide vi svakt mot høyre opp noen slakere snøfelter til vi kom til «Hjørnet». Fra Hjørnet bar det ut i sørveggen bortetter «Galleriene». Presterte å gå på en hylle nedenfor galleriene før den markante steinblokka. Dermed ble det litt ekstra klatring rundt M4/5 for å komme seg opp igjen. Sterkt av Rasmus og Gustaf å komme seg opp her til tross for at dette er deres første skikkelige alpinklatretur. Videre forbi steinblokka, opp en 3-er passasje til vi stod på hylla under Heftyes renne.

© Rasmus Kiilerich Kragh

Jeg var faktisk litt usikker om dette var Heftyes renne eller ikke, men renna virket uansett klatrebar så jeg satset på at det var riktig renne. Vi økte lengden mellom hverandre til 30 meter og jeg ledet opp renna. Opptaket (4+) var litt kinkig, og renna var som det blir sagt, ganske trang, spesielt med sekk. Satan så kaldt det ble på fingrene, hadde nesten ikke sjanse til å holde i øksene. Brukte en del tid på å få igjen varmen og pine seg gjennom neglsprettfasen. Var ikke så mye å sikre i denne renna, spesielt siden mye var isdekt. Endte opp med å ikke sette en sikring før 20 meter lenger oppe, litt unødvendig med runout her, men den kammen jeg da fikk satt var bombe med stor B! Etter renna svingte jeg litt til venstre og fikk satt standplass. Usikker på om det hadde vært like greit å klatre videre rett opp, men ut til venstre var helt greit. Tok tid med å få opp resten av gjengen siden også disse slet med kalde hender, med litt hjelp av tauet kom alle til slutt opp med tårer i øya etter neglsprettsmertene. Siste stykket til topppen gikk vi kun på løpende mellomforankringer. Først opp en kort trang renne til fortoppen, ned i hakket der Andrews og Tandbergs renne møtes og siste stykket til hovedtoppen. Nå på vinteren er det lettest å følge svapartier ut til høyre fremfor å klatre rett opp slik man gjør sommerstid.

Utrolig god følelse over å ha kommet opp og det var alle enige om! Dessverre var vi fortsatt i skydotten, men det lille kveldslyset som skar gjennom skyene skapte en fin og fargerik atmosfære. En salig blandig av rødt, hvitt og blått som i det norske flagget. Klokken hadde blitt mye (16.00), med andre ord ble det mørkt om en drøy time. Fikk i oss næring og vann før jeg gjorde klar for rappellretur ned Andrews renne. Dette er defintivt den beste returveien vinterstid, og vi klarte oss faktisk med 2*60 meters rappeller. Første snufesteblokk ligger midt i renna som en haifinne 10 meter nedenfor hakket. Herfra rappellerte jeg meg ut hele tauet og rakk akkurat ned til en annen perfekt blokk til neste snufeste. En etter en kom de andre etter meg og her gjaldt det å passe seg for snø- og isras. Plutselig datt det en svær isblokk rett i hodet mitt, ble nesten svimmel. Hadde jeg ikke hatt hjelm der ville jeg sannsynligvis blitt slått i svime. Fikk dratt ned tauet overraskende lett tross den lange rappellen og så bar det ut i neste rappell som endte i nedre del av renna. Natten var et faktum og det var først nå skydekket sank i høyde. Det ble et magisk syn å skue utover skyhavet med Storen tårnende over oss som et kirkespir i vinterkappe under himmelhvelvingen som glitret i millioner av stjerner.

© Rasmus Kiilerich Kragh

Det var en lettelse å være ferdig med siste rappellen. Gustaf var i ekstase og tenkte liksom at yes, nå er det jo bare fem minutter til bilen. Not! Returen ut Skagadalen til Turtagrø er langdryg og det har den alltid vært. Ned til Bandet gikk det lettvint og flere steder var det bare å sette seg på ræva og ake seg ned i den meterdype puddersnøen. Nå gjenstod bare den kjipe utmarsjen. Av med klatreutstyr og på med en tyngre sekk. Merket det var kaldt, lå nok rundt 10 minusgrader og den isnende vinden som ofte blåser gjennom Bandet gjorde sitt til at dunisen forble på. Selv om vi hadde ferdige spor å gå etter gikk det trått på vei ut igjen. Gustaf gikk på seg en strekk i akillesen og måtte ta det rolig hele veien tilbake. Jeg havnet av og til litt i forvegen, og mens jeg ventet småsovnet jeg ved flere anledninger. Trøtt som en strømpe, oh yes! Når man først får øye på hotellet føler man at det aldri kommer nærmere. Like greit å se ned i bakken... Kl. 00.00 var vi fremme ved bilen. 19,5 timer på tur kjennes godt i kroppen. Rasmus var heldigvis i form til å kjøre oss trygt tilbake til Sogndal. Jeg tenkte bare på burger, Rasmus ville ha godteri, mens Gustaf bare ville ha melk. Rart hva slags tanker man får i hodet av en lang tur. Sov over forelesningen dagen etter fåsds.

Tusen hjertelig takk for en spennende tur gutta! :)

Flere bilder

‹

›

© Sondre Kvambekk

© Rasmus Kiilerich Kragh

© Sondre Kvambekk

© Rasmus Kiilerich Kragh

© Sondre Kvambekk

Video