Veobreahesten nordøstveggen++ (28.05.2010)  6


Start point Spiterstulen (1,104m)
Characteristic Alpine climbing
Map
Ascents Store Memurutinden Vesttoppen (2,365m) 29.05.2010
Veobreahesten (2,185m) 29.05.2010
Veobreahesten Pinakkelen (2,150m) 29.05.2010
Veobreahesten Østtoppen (2,148m) 29.05.2010
Veobrean 1964-toppen (1,964m) 29.05.2010
Nørdre Hellstugubreahesten (2,139m) 30.05.2010
Søre Hellstugubreahesten (2,111m) 30.05.2010
Hellstugupiggen (2,080m) 30.05.2010
Vest for Store Memurutinden Vesttoppen (2,290m) 30.05.2010
Memurutinden V0 (2,255m) 30.05.2010
Memurutinden V2 (2,238m) 30.05.2010
Memurutinden Sørøst for V3 (2,203m) 30.05.2010
Memurutinden V4 (2,230m) 30.05.2010
Memurutinden V4.5 (2,080m) 30.05.2010
Memurutinden V5 (2,140m) 30.05.2010
Nord for Memurutinden V5 (2,090m) 30.05.2010
Memurutinden V6 (2,049m) 30.05.2010

Veobreahesten via nordøstveggen og årets teltplass på 2365moh ++

Kart

Turdeltakere
Øyvind Mathiassen
Sondre Kvambekk

Skrevet av Øyvind Mathiassen

En leken helg i Jotunheimen

Øyvind på vei innover Veobrean med Veobreahesten rett imot.
Øyvind på vei innover Veobrean med Veobreahesten rett imot.

På lørdag våkner vi opp, temperaturen er ”kjølig”, stemningen er spent og vi har nok en gang trosset yr.no sine trasige varsler med hell!
Åstedet er Veobrean, høyden er røfli 2000moh og stemningen er fortsatt spent.
Jeg har et håp om at vi skal klatre opp Nordøst-veggen på Veobreahesten, noe jeg har delvis overtalt Sondre om at vi skal klare.
Jeg tygger forsiktig på brødskiva mens jeg lytter etter usikkerheter i tyggene til Sondre,
men jeg hører ikke noe, dette lover bra - Sørøst-ruta har enda ikke blitt nevnt – puh!

Været er lovende, Sondre er ved godt mot og vi setter kursen mot vindgryta under Nordøst’en,
da var vi på vei, snart i gang – vår første vegg i Jotunheimen!

Rutebeskrivelse (nr 189 i føreren).
Rutebeskrivelse (nr 189 i føreren).

Ruta opp

Vi startet nesten helt nede i gryta ved et tydelig dieder som er gradert til 5 i føreren, men det meste av lengden er nok mot 4’er-graden.
Taulengden er lang (50m) og det ble en del taudrag.
På toppen av denne taulengden kommer man til et horisontalt grått bånd med løs stein,
ikke helt lett å finne sikker standplass her og faren for steinsprang er særdeles stor!
Vi raste ut noen store blokker samt masse småstein, så noe bedre er det nok til nestemann..

Sondre på plass i gryta med første standplass
Sondre på plass i gryta med første standplass
Inspeksjon av andre standplass, her var det mye råttent og løst.
Inspeksjon av andre standplass, her var det mye råttent og løst.

Her oppe er det en hylle hvor man traverserer et kort stykke til venstre, stadig meget løst, hvor man setter en ny standplass.
Nå begynner man en meget fin taulengde som ligger på 5 og 4+ jevnt oppover i vertikal vegg.
Toppen kan være litt kronglete med sekk på da man skal inn og over en liten hule, eller nisje som det også heter på fagspråket.

Hittil hadde jeg ledet, men nå skulle Sondre endelig ta over føringen, neste lengde er gradert til 3.
Dette er et sva på et fjell som er så fullt av friksjon at Sondre liksågodt gikk opp hele greia uten å sette en eneste sikring!
Siden det ikke var så utsatt og at friksjonen var så god ble vi enige om at føreren hadde gradert den litt for høyt, 2+ er nok mer riktig.

Her har vi rutas vanskeligste punkt; en stor sprekk med inneklemt blokk, grad 5+. Tilfredsstillende å klare det uten problemer.
Her har vi rutas vanskeligste punkt; en stor sprekk med inneklemt blokk, grad 5+. Tilfredsstillende å klare det uten problemer.
Starten på siste lengden opp til egga. Det ble et stykke standplass og første mellomforankring.
Starten på siste lengden opp til egga. Det ble et stykke standplass og første mellomforankring.

Uansett så var det neste taulengde som vi begge hele tiden hadde våre tanker om, det er her cruxet og taulengden på 5+ kommer.
Det var moro opp her! Varmt fjell, fast fjell og utsatt så det holder – vi begge gliste og konstaterte suksessen med en high-five.

Videre opp kom nok en kjempefin lengde på 4+, jeg bestemte meg for å dele opp lengden i forhold til føreren slik at Sondre kunne ta avslutningen på hele herligheten. Neste 20-30m så flotte ut og graden lå rundt 4. Sondre kom seg opp til standplass og tok utfordringen!
Han ledet videre oppover, men så kom han til et parti med ganske solid fjell, ikke noe å sette sikringer i!
Etter noe betenkning og konstatering at det ikke var så mye å slå seg på ved et fall (les: luft) klatret han bare på.
Ikke lenge etter fikk jeg beskjed nedentil at eggen var nådd – dæven, vi hadde faktisk klart det!

Endelig ferdig med nordøstveggen. Her står Øyvind på Veobreahestens østtopp med hovedtoppen rett bak. Vesttoppen er pinakkelen nede til venstre under Leirhøes digre øststup.
Endelig ferdig med nordøstveggen. Her står Øyvind på Veobreahestens østtopp med hovedtoppen rett bak. Vesttoppen er pinakkelen nede til venstre under Leirhøes digre øststup.

Sondre innrømte på Østtoppen at han ”aldri i verden hadde trodd vi skulle klare det til morran i dag”. Nå sto vi på toppen!

Resten av Hesten

Videre til hovedtoppen ble en sjarmøretappe og Sondre fortsatte ganske kjapt mot Vesttoppen, undertegnede somlet litt for foto-mulighetene.
Sondre kom seg lekende lett bort på Vesttoppen, rimelig avklimatisert for høydeskrekk antar jeg.
Ned på breen igjen var litt klønete pga lite snø.
På breen bestemte vi oss for å spandere 5min for å ta på oss sele og tau, bare sånn i tilfelle rottefelle!
Knøt en del åtterløkker i mellom oss og gikk mot teltet.
Vi hadde planlagt en vei for å unngå sprekkene ovenfra, men synet kan bedra gitt!

Øyvind i brattbakken ned fra hovedtoppen sett fra vesttoppen.
Øyvind i brattbakken ned fra hovedtoppen sett fra vesttoppen.
På vei nedover brebassenget på sørsida av Hesten.
På vei nedover brebassenget på sørsida av Hesten.

På breflata, oppi bassenget, før det oppsprukne brefallet travet vi muntert nedover så – svusj – der forsvant beinet,
og kroppen kom etter, men det stoppet heldigvis i skrittet – dobbel PUH!
Vi fortsatte med lettere skritt, og med noe strammere tau på resten av nedfarten…

Ny topp og ny teltplass – kongeplass!

Før vi stakk videre med teltet betemte jeg meg for at jeg ville ha en ny topp på turen, tok beina fatt og kjørte et drag opp til topp 1964m lenger nede på breen.
Her var det så flott utsikt at jeg tilkalte Sondre som lå og slappet av med teltet.
Han tok utfordringen og kom løpende etter – med betingelsen at jeg bar kamera tilbake!

Innsikt fra min nye 1900-meter, topp 1964!
Innsikt fra min nye 1900-meter, topp 1964!

Men, nå var det tid for dagens andre høydare – teltplass på toppen av Store Memurutind.
Vi dro oss opp med all møkka vi hadde pakka med oss. Her måtte vi frem med slynger og kamkiler for å bardunere og feste fast teltet.
Vi hadde ikke særlig lyst til å skli utenfor det imponerende nord-stupet.
Teltplassen var så rå at jeg spanderte noen ekstra høydemeter på beina (heldige bein altså!) for å få knipset noen bilder i kveldssola.

Kongeplass - ingen diskusjon.
Kongeplass - ingen diskusjon.

Vi sov sånn halvgodt den natta, til dels høyden og helningen - og til dels pga et hull i det oppblåsbare (!) underlaget mitt.

Ny dag og listetull

Dagen startet med en flott soloppgang og en frokost oppe i høyden i nydelig vær. For en plass.
Dagen fortsatte så ut over V0 så ned til fonna i vest. Vi pakket om sekkene,
jeg tok litt mer vekt så Sondre kunne fly litt lettere over noen dustetopper og tullete kandidattopper (V2, V3.1, V4, V4.1, N for V5, V6 og V5 - at han gidder…).

Soloppgang! Fra teltluka sånn rundt 04:00
Soloppgang! Fra teltluka sånn rundt 04:00
Panorama fra Store Memurutinden Vesttoppen.
Panorama fra Store Memurutinden Vesttoppen.
What the hell(stugutindane)!
What the hell(stugutindane)!
Mot Memurutind V5 fra V6. Moro å få gått den relativt luftige eggen opp til V5 som Sondre og faren hans ikke turte å ta da de var her i 2005.
Mot Memurutind V5 fra V6. Moro å få gått den relativt luftige eggen opp til V5 som Sondre og faren hans ikke turte å ta da de var her i 2005.
Søre Hellstugubreahesten sett fra Nordre.
Søre Hellstugubreahesten sett fra Nordre.

Vi slo følge igjen på toppen av Hellstugubreen hvor vi sammen gikk opp på Søre Hellstuguhest,
jeg somlet igjen litt med kamera slik at Sondre fortsatte uten meg bort til Nordre hest.
SÅ var det klart for siste motbakke, Hellstugupiggen. Jeg spanderte å bli med opp, av en eller annen grunn angret jeg til tider når vi sto til livet i råtten snø i bratta! Endelig på toppen var det litt vanskelig å få prat i en sliten gutt ved siden av meg, og plutselig lå han i fosterstilling mens han mumlet noe om lite mat denne dagen.

Nå er vi klare for den tunge bakken opp til Hellstugupiggen.
Nå er vi klare for den tunge bakken opp til Hellstugupiggen.
Her ligger Sondre helt utkjørt på Hellstugupiggen. Må lære seg å spise og drikke selv om brødskivene er fire dager gamle...! Øyvind har den fordelen av at han BLIR sulten på tur, derfor sprekker han aldri.
Her ligger Sondre helt utkjørt på Hellstugupiggen. Må lære seg å spise og drikke selv om brødskivene er fire dager gamle...! Øyvind har den fordelen av at han BLIR sulten på tur, derfor sprekker han aldri.
Avslutter med et bilde av Store Urdadalstind.
Avslutter med et bilde av Store Urdadalstind.

Uten mat og drikke duger Sondre ikke – men etter noen skiver kom han til hektende igjen og vi returnerte til bilen på Spiterstulen –
og selvfølgelig videre mot neste turmål: Lom-burger’n.

Takk for kongeturen!

Flere bilder

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.