Soleibotntraversen (04.07.2009)
| Start point | Tverrelvi (1,220m) |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 7h 19min |
| Distance | 11.5km |
| Vertical meters | 1,265m |
| Map |
|
| Ascents | Lauvnostinden (1,970m) | 04.07.2009 |
|---|---|---|
| Nørdre Soleibotntinden (2,030m) | 04.07.2009 | |
| Soleibotntinden S3 (2,015m) | 04.07.2009 | |
| Store Soleibotntinden (2,083m) | 04.07.2009 | |
| Søre Soleibotntinden (2,049m) | 04.07.2009 | |
| Sørøst for Store Soleibotntinden (2,020m) | 04.07.2009 |
Egentlig hadde jeg tenkt meg ned til Risør denne dagen, men da Morten luftet tilbudet om en tur over Soleibotntindane kunne jeg ikke motstå fristelsen til å bli med. Dermed pakket jeg sakene i en fei og ankom Skrautvål kl. 22:30 fredag kveld. Det var like grisevarmt som det har vært de siste par ukene så det var et slit å få seg en liten blund før vi kjørte opp til Berdalsbandet. To trøtte typer subbet i veg fra Tverrelvi kl. 02.40 om natta. Vi valgte å starte så tidlig for å slippe å svette oss oppover bakkene i 30 grader. På vei opp mot Lauvnostinden (1965) fikk vi øye på soloppgangen bak Steindalsnosi. I dag var det ganske disig i lufta så sikten var ikke den beste tross totalt fravær av skyer på himmelen. Morgenstunden var flott og vi tok oss god tid på denne turen. Spesielt fin var utsikten mot Breheimen og Lodalskåpa. Hvite snekapper på majestetiske topper, selv om de skiller seg en del fra Jotun-terrenget.
På Lauvnostinden startet moroa! Synet av Nørdre og Store Soleibotntinden der mye morsom klyving ventet var det som skulle til for at jeg våknet skikkelig. Først fulgte vi en egg bortover Lauvnostinden før vi kløv ned en hammer til skaret mot Nørdre Soleibotntinden (2030). Hammeren var kurant å klyve, men litt løs. Et spennende alternativ til normalruta i vestflanken. Videre fulgte traverserte vi i flanken under Nørdre før vi kløv opp noen hylleformasjoner til sørvesteggen. Herfra var det luftig, men langt fra vanskelig bort til toppen. Morten tok seg en god spisepause mens jeg ivrig la i veg mot Store Soleibotntinden (2083). Jeg bestemte meg for å følge ryggen med hamrene direkte hele veien i stedet for omgåelsene. Hamrene var slettes ikke vanskelige bortsett fra den aller første som jeg lett omgikk til høyre. Morten anslo at graden lå under 3er klatring. Fra Store Soleibotntinden er utsikten storslått mot de andre Hurrungtindene. Spesielt er Store Austanbotntinden (2204) iøynefallende, en av Norges mest estetiske 2k-topper synes jeg.
Vi tok ut en del ting fra sekken og la det igjen på stortoppen mens vi ruslet ut til sørtoppene S-1 (2020) og S-2 (2049). Først måtte vi ned en ur til skaret mot S-1 og videre lett opp på denne. Ut til S-2 var det heller ingen vanskeligheter. Innslag av artig klyving hvis man ville følge eggen direkte, og man merker da også luftigheten fra stupet ned i Ringsbreen. Vi fortsatte ut til den mulige kandidaten S-3, men så raskt at dette ikke var mer enn maks 7-8 pf. På tilbakeveien klatret jeg mer til venstre for ruta opp til Store Soleibotntind for moroskyld. En del løse blokker gjorde sitt til at takene måtte kontrolleres nøye. Det var deilig å sove i over en halvtime i sola på stortoppen. Kun en liten vindtrekk gjorde at det var for kaldt å ligge med bar overkropp. Deretter pakket vi sammen sakene og bega oss på nedturen mot bilen.
Ved Bukkanosi skrådde vi nordover og surfet ned noen snøfonner. Der sparte vi knærne for en del høydemetre. I Soleibotnen var det så varmt at t-skjorte og shorts gjaldt. Nå fikk i hvert fall jeg følelsen av at sommeren virkelig er kommet! Kjøreturen hjem til Skrautvål og Asker ble preget av en del 15-minuttersstopp. Det er straffen for å ødelegge døgnrytmen.
Kommentarer