Hestbreapiggane (01.05.2009)

GPS-track

© Garmin

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Jørn H. Ask
Øyvind Mathiassen

© Jørn H. Ask

Jeg møtte Atomsilda (Jørn) og Mayhassen (Øyvind) kl. 07:15 neste morgen ved Sulheim. Været var sånn noenlunde da vi forlot bilen ved Netosætre, men vi var evig optimister som så fram til en fin tur. Netosæterlia var nokså krattete og ekkel, og vi fikk ikke skiene på bena før 1050 moh. Snøen var fast og fin så det var overraskende nyheter vi fikk av Håvard fra FF som vasset i pill råtten snø fra Spiterstulen mot Hellstugubreen samme dag. I de svake helningene mot Høybrean begynte fellene mine å løsne. Øyvind og Jørn rådet meg til å teipe de fast til skiene med sportstape og det hjalp! Sola tittet fram rundt Høybreavatnet, og det ble så brennhett at alle valgte å ta på seg solkrem likevel.

Innmarsjen til Høybrean er ganske kjedelig, og vi brukte over 4 timer på de lange slettene. Egentlig hadde vi tenkt oss opp skaret mellom Vestraste og Vestre Hestbreapiggen, men det så litt ekkelt ut å gå der uten stegjern. I ettertid fant vi ut at det nok lar seg gjøre greit uten det. Litt niste og drikke ble inntatt før vi fulgte sørvestryggen opp til Vestraste Hestbreapiggen (2078). Her blåste det bra hardt, og Mayhassen uttalte ”endelig begynner det å bli morsomt”. Jo høyere opp på ryggen vi kom, jo hardere blåste det, og jo sterkere vind, jo bredere ble gliset til Mayhassen. Det blåste kraftig kuling, og det var så vidt vi turte å spenne skiene på sekken og skifte til vindvotter.

© Jørn H. Ask

© Sondre Kvambekk

Før toppen passerte vi et småluftig punkt, og merkelig var det at enkelte steder var det vindstille mens andre steder blåste det kraftig. Jørn og Øyvind gikk til fots hele veien ned til skaret og opp på Vestre Hestbreapiggen (2139) mens jeg tok av de elendige fellene, rant ned til skaret og gikk sikksakkgange opp til toppen. Vi tok hyppige småpauser undervegs, og jeg må si dette er en fantastisk gjeng å være på tur med. Mange spennende historier ble vekslet og fortalt. Fra toppen og videre passerte vi en tynn, men ikke særlig luftig egg før vi rant på ski ned til Vesle Hestbreapiggen (2051). Utrolig nok var det nesten alltid sol på de stedene vi var, mens på alle de andre toppene var det tåke i samme stund.

© Jørn H. Ask

Øyvind hadde vært på Låven (2012) før og gikk derfor direkte fra Vesle mot Midtre Hestbreapiggen. Jeg og Jørn fulgte skråhellinga bort til Låven som var mye mer snøfattig enn de andre toppene. Her fikk vi øye på Store Hestbreapiggen og den stilige eggen mot Midtre. Den delen av turen gledet jeg meg aller mest til! Nå gjenstod den siste skikkelige motbakken med ski på bena opp til Vest for Midtre Hestbreapiggen (2143) hvor vi overraskende nok møtte Øyvind. GPSen han hadde lånt av Jørn gikk tom for batteri, og i den tåken som fløt rundt oss tok han ikke sjansen på å gå lenger enn nødvendig. Han hadde med seg MP3-spiller og dunjakke, og i le av en stein hadde han det nok ikke så verst.

Fram mot Midtre Hestbreapiggen (2160) var det et ganske kjedelig parti. Jørn og jeg stakk oppom pkt 2112 i tilfelle det skulle være en kandidat. På Midtre bestemte Jørn seg for å droppe Store Hestbreapiggen for å spare kreftene, og heller vente på meg og Øyvind i vindsekken jeg hadde med. Fjellvettregelen ”det er ingen skam å snu” er fortsatt aktuell! Vi tok av oss sekker og ski og fulgte eggen hele veien ut til Nord for Midtre Hestbreapiggen (2131). Dette er blant de kuleste eggene jeg har gått på så langt! Snøen som lå oppå gjorde den noe utsatt, og det ga kroppen ekstra adrenalin. Mayhassen spratt som en kanin bortover eggen uten nøling så jeg hadde min fulle hyre å følge hans tempo. Han påstod at denne eggen var på linje med Uranosryggen fra sør, så det lover godt for sommeren.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Bort til Store Hestbreapiggen (2172) kunne vi gå på steiner litt til venstre i skråningen. Her fikk vi fin utsikt mot Holåtindane og Hestedalshøgde i nord og resten av Hestbreapiggmassivet delvis omgitt av tåke. For å prøve en annen vei tilbake testet vi den mer brukte omgåelsen av eggen i øst, også kjent som ”cola-ruta” som var en kjedelig snøskråning. Vi hadde brukt ca. 50 minutter da vi kom tilbake til Jørn. Han hadde ringt Odd-Arne som satt hjemme på verandaen og grillet. For mange høres det mer fristende ut enn å hutre i en vindsekk på 2160 moh i gråvær.

© Jørn H. Ask

På vei mot Austre Hestbreapiggen (2132) kom vi over en topp som muligens er en 10pf-topp, men jeg orket ikke å måle. Vi møtte to turfølger på Austre og på Heksete/Høgset (2105) som var ute i Guds frie natur for å feire Arbeidernes internasjonale kampdag. Mayhassen og jeg hadde veldig lyst til å ta med Hesthøe (2021), men siden klokken var mange og Jørn var sliten bestemte vi oss for å renne ned mot Netosætre. Vi kjørte via Heksetebreen og derfra var snøen særdeles trå enkelte steder. Det ble også mye velting og fall på de fleste. Jeg kjørte stort sett rett på, Jørn hadde noen elegante telemarksvinger mens Øyvind hadde en økonomisk rompeskliteknikk.

På ca. 1470 moh ble snøen råtten og jeg gikk skikkelig på trynet og fikk en liten sleng i ryggen. Da jeg stakk hodet opp av snøen var den høyre staven knekt tvert av. Godt det var på slutten av turen og ikke i starten! Vi kom oss ellers helskinnet ned til bilen på Netosætre og inntok den tradisjonelle Lomburgeren. Rett etterpå møtte vi Håvard og Kurt som hadde vært på Hellstugupiggen og brehestane i skikkelig råtten snø. Etter en hyggelig prat dro vi tre nedover Gudbrandsdalen. Jeg hadde planer om å ta en buss hjem fra Lillehammer, men ingen avgang før kl. 04.13. Da la jeg meg til å sove på perrongen og tok i stedet morgentoget hjem til Asker neste dag.

Tusen takk for en hyggelig tur Jørn og Øyvind! Håper på å få til flere turer med dere!!! :-)

Flere bilder