Aconcagua – til topps på dragens rygg (29.12.2012)  5


Start point Horcones (2,900m)
Characteristic Expedition
Map
Ascents Cerro Bonete (5,004m) 03.01.2013
Cerro Aconcagua (6,960m) 10.01.2013

Forord

Det var vel for et par somre siden på Island at planene om en ekspedisjon til Aconcagua dukket opp. Cerro Aconcagua ligger i Argentina, er 6962 moh og er det høyeste fjellet i verden utenom Asia. Siden toppen er teknisk enkel var dette et naturlig turmål for å teste ens personlige egenskaper i forhold til tynn luft. Planleggingen roet seg før den for alvor tok av sommeren 2012, da flybillettene var bestilt var også turplanene et faktum. Ekspedisjonsdeltakerene var sammen med meg, Mayhassen (Øyvind Mathiassen) og Øyvindbr (Øyvind Brekke). Alle med sine unike og gode egenskaper, jeg er optimisten, Øyvind M er superhjernen og Øyvind Br kunne snakke flytende spansk. Alt var lagt til rette for en uforglemmelig og vellykket tur til Andesfjellene.

Reisen fra Norge til Argentina

Aconcagua sett fra flyet mellom São Paulo og Santiago. Horconesdalen ses nede til venstre.
Aconcagua sett fra flyet mellom São Paulo og Santiago. Horconesdalen ses nede til venstre.

26. desember 2012 dro flyet fra Gardermoen og tre karer satt spente og diskuterte hvordan turen kom til å bli. Øyvind Br var spesielt spent på hvordan han ville takle høyden, han fikk en liten smakebit i Alpene i høst og siden han kjente litt hodepine forstod han at han måtte benytte alle mulige juksemidler hvis Aconcagua skulle bli nådd. Kjerringråd som den lokale urteteen «mate» og å ikke drikke kaffe ble i alle fall tatt til etterretning. Å komme til topps på Aconcagua ville gjøre ham til familiens store helt siden moren hans er fra Sør-Amerika, og dette var motivasjon for å orke å reise så langt. Og lang reise var det, med mellomlanding i London og São Paulo tok det rundt et døgn før vi endelig ankom Santiago, hovedstaden i Chile. Selv om Aconcagua ligger i Argentina var det enklest å bruke Santiago som utgangspunkt. Like før landing fikk vi se Aconcagua i all sin prakt på høyre side, forholdene så svært lovende ut. Desember har vært vindfull og med en del snøvær, men heldigvis var det lovet gode prognoser for januar.

Her nede var det sol og sommer i og med at vi var 30 grader på den sørlige halvkule. Rart å kunne gå i t-skjorte og kortbukse mens de hjemme hutret rundt i mange minusgrader. Første hinderet på turen skjedde like etter immigrasjonskontrollen, Øyvind M hadde oversett en mandarin som lå i håndbagasjen og etter å ha signert på et papir at vi ikke hadde noe mat å deklarere inn i Chile ble dette slått hardt ned på da tollerne oppdaget mandarinen. Dermed måtte han sitte i avhør en halvtimes tid der han risikerte 250 USD i bot for dokumentforfalskning og forsøk på å smugle en mandarin på 0,135 kg. Heldigvis klarte han å snakke seg ut av saken og han kunne signere på at saken var henlagt og at mandarinen var destruert (acta de destruccion). Dette kunne blitt tidenes dyreste mandarin!

Vi hadde lært etter Afrikaturen at det hender at bagasjen ikke kommer fram så vi hadde bestilt en natt på hostell i Santiago, greit å hvile ut etter en lang reise. Det kostet rundt 15 000 pesos (100 pesos = 1,16 kroner) å ta taxi inn til byen fra flyplassen, relativt mye billigere her enn i Norge. Neste dag stod vi tidlig opp og tok metrobanen til busstasjonen i Santiago. Vi hadde på forhånd bestilt tre bussbilletter med CATA Internacional (http://www.catainternacional.com/) som kjørte oss fra Santiago til Mendoza i Argentina, en busstur på 5-7 timer gjennom Andesfjellene. Relativt billig å kjøre buss her nede, kostet 200-300 per billett. På bussen møtte vi en annen norsk ekspedisjon på rundt ti deltakere i regi av veteranen Håkon Hesselberg (www.aconcagua13.blogspot.no/), disse skulle vi stifte bekjentskap med i de kommende dagene. Bussturen tok sin tid først på grunn av en ulykke i en tunnel (et forferdelig syn) som tok tid før de kunne åpne veien, deretter var det grenseovergangen til Argentina. Her måtte alle ut for å stemple seg inn i landet i tillegg måtte all bagasjen scannes. Heldigvis tok det ikke for lang tid på grensa før vi kjørte videre.

Endelig kom vi fram til Mendoza, en vakker vinby nede på de argentinske slettene ved foten av Andesfjellene. Her var det enda varmere enn i Santiago, godt over 30 grader i skyggen. Vi møtte Judith som skulle være vår ledsager helt til vi begynte å gå innover i fjellet. Dette var en del av tjenestene vi hadde kjøpt av Mallku Expediciones (http://www.mallkuexpediciones.com.ar/) eid av Victor Herrera. Mallku hadde jeg fått anbefalt av Petter Bjørstad som var her i 2002 og det som inngikk i tjenesten var (1) veileder i Mendoza som hjalp oss med å handle og utstede park fee, (2) to hotellovernattinger på Hotel International i Mendoza, (3) transfer fra og til Horcones ved inngangen til Aconcagua nasjonalpark, (4) muldyrtransport fra og til basecamp, (5) to fullpensjons måltider i Confluencia og seks i basecamp, (6) sengeplass i Confluencia og (7) mulighet til dusj, toaletter og strøm i Confluencia og basecamp. Totalt kostet dette oss 4070 USD, men det var verd pengene. Per i dag er det vanskelig å slippe inn i parken uten å ha forbindelse med en lokal operatør, spesielt på grunn av at man må ha tilgang til et toalett og mellom Horcones og basecamp er det forbudt å gå på do utenfor disse toalettene som operatørene har nøkkel til.

Judith var i alle fall til stor hjelp da vi vandret rundt i Mendoza på jakt etter mat og utstyr. Vi handlet inn mat for dagene vi skulle tilbringe på fjellet etter basecamp. Til frokost ble det pasta carbonara poser, til lunsj tørket frukt/nøtter og toastkjekt med ost og skinke, dette handlet vi på supermarkedet Carrefour, og til middag kjøpte vi inn noen mektige middagsposer på 500 gram per måltid per person (ordentlig mat – blåskjellgryte, spaghetti, lammekjøtt, pølsegryte etc.). Disse kjøpte vi på sportsbutikken Orviz som også solgte miljøbensin til primusene. Jeg handlet også en solhatt og noen mer luftige sokker. Vi hadde med 6 liter bensin, noe som holdt rikelig til snøsmelting og matlaging over basecamp. Etter dette ble vi med til Mallku sitt kontor for å fylle ut et skjema som skulle brukes til å utstede park fee neste dag.

Dagen etter stod vi tidlig opp for å ta ut penger til park fee og for å betale Mallku for tjenestene. Problemet som vi ikke visste om på forhånd var at den argentinske pesosen var i en økonomisk krise, så i relaliteten hadde valutaen mye dårligere kurs enn det som var notert på børsen. Dermed måtte vi betale mye mer pesos for å kjøpe dollar enn det vi ville gjort om vi tok ut dollar på Gardermoen. Heldigvis hadde vi tatt ut en del dollar på Gardermoen, men ikke nok. I tillegg fikk vi bare tatt ut rundt 2000 kroner hver per dag, Dette skapte en del styr siden vi ble nødt til å betale mye av beløpet i pesos til en elendig kurs. Park fee lå på i overkant av 800 USD og dette gyldig for oss i 18 dager. Det ble en del venting i kø før vi fikk stemplet vår permit.

Muldyr med majesteten i kulissene.
Muldyr med majesteten i kulissene.
Aconcagua ruver over Horconesdalen.
Aconcagua ruver over Horconesdalen.
Øyvindene er i gang med turen.
Øyvindene er i gang med turen.

Dag 1 – Horcones (2900) til Confluencia (3400) 29. desember

De fleste ærendene vi måtte få gjort i Mendoza var vi nå ferdige med så da bar i til fjells i en minibuss først opp til en landsby kalt Puente del Inca. Her losset vi av duffelbagene med bagasje (maks 30 kg hver) som skulle bli fraktet med muldyr til Confluencia og basecamp. Vi betalte det meste av beløpet for tjenestene til Judith, resten fikk vi ta når vi kom ned igjen. Deretter kjørte vi opp til park stasjonen ved Horcones der vi fikk utdelt en pose til søppel og en til ekskrementer. Vi ble kjørt litt lenger opp til en stor parkeringsplass og nå kunne endelig selve TUREN starte, deilig! På slike ferier er ofte logistikk og reise det som tar mest tid og krefter å få gjennomført. Godt var det å få hver vår lunsjpakke i sekken og tusle i vei innover Horconesdalen. Det første som slo oss når vi vandret over gresslettene med en vakker lagune på venstre hånd, steile fjellvegger flere steder og ikke minst majesteten Aconcagua som kneiset opp lengst inne i dalføret var at; «dette her er jo virkelig spennende, og vakkert!». De som tror at Aconcagua-området er kjedelig natur må komme hit og oppleve det selv.

Etter et par kilometer krysset vi elva og videre ferdsel var kun tillatt for folk med climbing eller trekking permit, i tillegg var det verken lov å tisse eller bæsje før man hadde passert basecamp som ligger 25 kilometer lenger inne. Overtredelse bøtlegges med en mulkt på drøyt 300 til 3000 kroner. Husk pisseflaske som er stor nok, og ikke minst så er sorte hundeposer å anbefale på det sterkeste når man skal ta opp ekskrementene!

Kveldsstemning på Aconcagua.
Kveldsstemning på Aconcagua.
Confluencia - første overnattingspost.
Confluencia - første overnattingspost.

Selv om vi ikke var mer enn drøyt 3000 moh gikk vi meget rolig for å danne et godt grunnlag til Confluencia. Det var bare å tenke at man var bestemor som tar sin sedvanlige spasertur hjemme i nærmarka så gikk det sakte nok, i tillegg er det viktig å puste dypt og riktig, drikke mye og spise karbohydratrik mat. Det er mine tips for akklimatiseringsturer. Jeg skjønte at på disse sandete stiene kom joggeskoene mine til å få kjørt seg skikkelig. Uansett vil jeg anbefale joggesko eller lette fjellsko opp til basecamp og ved rette værforhold kan man også bruke de på alle etapper utenom toppdagen. Stien opp til Confluencia var rundt 8 km lang og 500 høydemeter, den steg sakte men sikkert. Eneste personen som vi passerte (vi ble stort sett passert) var en enslig japaner med tung sekk som gikk 50 meter – pause – 50 meter osv. En artig fyr som faktisk karret seg helt til topps... Etter å ha brukt over hele 5 timer ankom vi Confluencia som er en mellomcamp før basecamp. Her skulle vi etter planen sove to netter. Første vi gjorde var å sjekke oss inn hos rangeren før vi ble servert nydelig mat av kokken Melissa. Ble også kjent med en annen i Mallku teamet som heter Nicolas, han jobber som porter og skulle bare sove over en natt før han dro opp til BC (basecamp). Det var blitt sent så vi gjorde ikke stort annet før vi la oss inn i et militærtelt med tre køyesenger kun for oss. Utrolig klar stjernehimmel ute, godt at det er meldt slikt knallvær langt fram i tid.

Akklimatiseringstur mot Plaza Francia (3900) 30. desember

Våknet til nok en flott dag med en sol som skinte høyt på himmelen. Til frokost var det stort sett corn flakes med varm melk eller ristet loff med «dolche de leche» som er pålegg som kan minne om seig «hapå», litt for søtt etter min smak og jeg er vanligvis en sukkerklump. Så skal det sies at det er ikke alltid man har 100 % appetitt oppi høyda. Øyvind Br hadde fått litt panikk på morgenen da han skulle gjøre stort på toalettet. Vannet bruker å fryse i slangen så han fikk ikke trukket ned. Melissa forklarte at det er helt vanlig og at man da tar en bøtte og henter vann i en dunk.

Akklimatiseringstur mot Plaza Francia med Aconcaguas mektige sørstup bak. Her på rundt 4000 moh.
Akklimatiseringstur mot Plaza Francia med Aconcaguas mektige sørstup bak. Her på rundt 4000 moh.

Nå var det tid for en akklimatiseringstur, vi fikk med nistepakker (mye søtsaker) og ruslet oppover dalen mot Plaza Francia som ligger under sørstupet på Aconcagua. Vi kom etter hvert til en nedsandet isbre, her møtte vi park rangeren som mente vi var for sent ute til å rekke helt inn til Francia, det er nemlig en ganske drøy dagstur å gå begge veier. For å likevel få litt høydeeffekt tok vi en juksevariant oppover i ura på høyre side helt til vi kom over 4000 moh. Øyvind Br begynte å kjenne antydninger til kvalme og returnerte litt før 4K grensa mens jeg og Øyvind M lekte oss ute på en knatt som ga et flott motiv innover mot Plaza Francia og Aconcaguas sydvegg. Kjente det godt på pusten når vi skulle gjøre noe sprell så vi ruslet etter hvert ned igjen til hovedstien. Jeg kjente ingen hodepine, men faktisk en svak kvalme som faktisk bare eskalerte, jeg prøvde å drikke mer, men det gjorde det hele bare verre. Det samme skjedde med Øyvind Br og like før Confluencia måtte han ut i grøfta og spy, jeg var ikke så dårlig, men da jeg skulle ned til legesjekk måtte jeg løpe bak et telt og spy jeg også. Jeg orket ikke å bevege meg, stå eller sitte, jeg lå på gulvet mens jeg ventet på middagen før jeg måtte ut og spy igjen. Omsider fikk jeg karret meg ned til legen og tatt en prat, ut i fra symptomene jeg hadde så fant vi ut at verken jeg eller Øyvind Br var høydesyke, men magnesiumforgiftet. I drikkevannet her i Confluencia er det mye magnesium som kan skape vond mage og oppkast. Det er lurt å koke vannet før man drikker det. Det var nok forklaringen på hvorfor jeg først ble dårlig på tur ned igjen, for på vei opp drakk jeg kun vann som var kokt. Oksygenmetning og blodtrykk var uansett helt normalt så jeg kunne gå videre til BC neste dag om jeg ville. Jeg lyttet i stedet til kroppen og valgte å bli en dag ekstra i Confluencia for å bli helt tipp topp, det samme gjorde Øyvind Br mens Øyvind M ville bare komme seg til BC for å ikke bli smittet av en forkjølelse jeg gikk rundt med.

Hviledag i Confluencia 31. desember

Confluencia.
Confluencia.

Magen var litt bedre i dag, men ikke helt bra, fortsatt litt småkvalm selv om jeg klarte å få i meg litt ravioli til middag. Øyvind M dro oppover mot BC mens jeg og Øyvind Br tok en rolig dag i Confluencia. Ble en del sengeligging, smådrikking og småspising før Øyvind tok seg en rusletur mot en lagune han hadde fått anbefalt, dog fant han den aldri. Jeg ruslet opp i den steile veggen rett bak campen og buldret litt. Det finnes en del potensielle buldresteiner på sletta innenfor campen, men dette er visst et avstengt område for naturforskning. Det ble en meget rolig nyttårsaften som vi tilbragte i senga mens folk herjet og festet utenfor.

Confluencia til BC (Plaza de Mulas, 4350 moh) 1. januar

Endelig våknet begge to med friske kropper, klar for marsj opp til BC. Da jeg skulle pakke sammen soveposen skulle jeg ta av den ene ekstramadrassen jeg hadde ligget på og der sprang det faen meg fram en feit rotte som hadde spist og gravd i skumgummimadrassen! Sånt må man vel regne med her oppe. Vi tok farvel med Melissa og ruslet oppover Horconesdalen. Først noen høydemeter ned for å krysse en elv og så opp en bakke til den slake sandsletta vi skulle få godt kjennskap med. Plutselig kjente jeg en rar lukt, det var et muldyr som lå dødt rett nedenfor stien. Søppel og avføring tas på alvor, men døde muldyr kan visst bare ligge (mat til kondorene). Landskapet var ganske spesielt når vi vandret rolig innover sandsletta, skikkelig ørkenlandskap! Vi var nok de som gikk senest og tregest denne dagen. Stilig å titte oppover mot toppen, skikkelig Himalaya-fjell sett fra denne kanten. Hadde lest en del om elvekrysninger og at badesko var anbefalt, men vi la ikke merke til noe slikt, kanskje ved stor snøsmelting eller regnskyll? Da jeg trodde vi snart var framme kom vi til et skilt hvor det sto fire timer til BC, og ved Confluencia var det åtte, er vi bare halvvegs?? Var nok over halvvegs i lengde, for denne dalen var langdryg. Nå startet stigningen og vi sneglet oss oppover morenelandskapet. Plutselig flakset et helikopter over oss, det viser seg i ettertid at det var folk som spottet oss og sa over radiosambandet «observert to trege nordmenn». Det tok lang tid fra da jeg så teltene i BC til vi virkelig var der. Øyvind begynte å få hodepine og bli kvalm før den siste brattbakken opp mot campen. Jeg tipset om at det hjelper å puste dypt, og faktisk, det hjalp ham til å bli bedre!

Øyvind Br på vei innover slettene i Horconesdalen mellom Confluencia og BC.
Øyvind Br på vei innover slettene i Horconesdalen mellom Confluencia og BC.
Aconcagua sett fra Horconesdalen.
Aconcagua sett fra Horconesdalen.
Endelig framme i BC like før det mørknet.
Endelig framme i BC like før det mørknet.

Øyvind M tok oss i mot ved campen. Vi hadde brukt hele 11 timer på denne etappen, og han hadde visst gått den på 6 timer! Riktignok hadde han ligget med bankende hodepine hele nyttårsaften. Han hadde også blitt mer forkjølet og var litt bekymret for lungene som ikke var helt på lag. Etter å ha sjekket oss inn til campen fikk vi møte kokken vår som heter Franco, en ordentlig kjernekar på 24 år som alltid var hyggelig og lagde utmerket mat («made with love» som han sier). Han skulle bli et positiv tilskudd på denne relativt lange turen vår! Vi satt oppe lenge og skravlet, men det var allerede ganske sent så vi måtte snart ut og sette opp teltet. Da oppdaget vi at teltet manglet barduner! Heldigvis er Franco og Nicolas folk av mister fix-it kategorien så de ordnet opp med reservetau sent på kvelden.

Hviledag i BC 2. januar

Dette ble en hviledag i BC. Øyvind Br hadde ikke sovet så lett og begge våknet vel med en mikroskopisk hodepine, verre var det med Øyvind M som hadde ligget og hostet hele natten, tross fråtsing av mine Noscapin tørrhostetabletter. Veldig behagelig med Franco som ordner alt det praktiske for oss her i BC, det eneste vi trenger å tenke på er stort sett å spise, sove og drite. Dødtida denne dagen brukte vi blant annet til å 100 høydemeter opp på en kolle i nærheten, det skulle hjelpe for å sove litt bedre neste natt, climb high – sleep low. Møtte også Håkon med gruppa si som kom opp i dag, vi hadde visst ikke lagt merke til at de ankom Confluencia på nyttårsaften. Ellers hadde jeg hørt at selveste smartingen Øyvind M hadde blitt gruset av Nicolas to ganger på rad i sjakk dagen før. Jeg ser ikke på meg selv som noe god i sjakk, men bare for å se hvor fort jeg tapte utfordret jeg Nico til et parti sjakk mens Franco lagde mat. Vi holdt på lenge og det endte faktisk med seier til meg, en skikkelig selvtillitt-oppkvikker!:)

Morgengry i BC.
Morgengry i BC.
Øyvind i penitenteshavet.
Øyvind i penitenteshavet.
Skue opp mot Aconcagua fra en knaus ved BC.
Skue opp mot Aconcagua fra en knaus ved BC.
Basecamp Plaza de Mulas sett fra oven.
Basecamp Plaza de Mulas sett fra oven.

Topptur til Bonete (5004) 3. januar

Etter en vindfull natt i teltet var det klart for en ny dag i Andesfjellene. Det skulle bli en akklimatiseringstur til Cerro Bonete (5004 moh) som er en lokal og enkel topp med god sti. Ruslet først bort til det avstengte hotellet like vest for BC, måtte brøyte oss gjennom en del «penitentes» (istapper, rester fra isbre) på deler av stien. Det var en del folk som lå foran oss, men vi gikk i det sedvanlige ursakte tempoet og hadde all verdens tid. Etter en lang sandbakke kom vi under toppkrona der vi måtte traversere ut til høyre for å komme opp på siste ryggen til topps. Her merket vi at vi snart var oppi 5000 meters høyde, og at det var relativt løst siste stykket gjorde ikke saken bedre. Øyvind Br hadde en hard tur opp til toppen. Synd at vi kom så sent at det skyet over, det har vært en ganske normal syklus at det er skyfritt fram til kl 13-14 og så skyer det mer til før det letter på kvelden.

På toppen av Cerro Bonete (5004)!
På toppen av Cerro Bonete (5004)!

Vi satt faktisk i tre kvarter og spiste niste på toppen før vi returnerte. Turen ned gikk vesentlig raskere i og med at man kunne surfe ned i løs sand og grus. Heldigvis for Øyvind Br fikk han ingen etterreaksjoner og slapp spykule. Da vi kom ned igjen til campen tok jeg meg en tur på doen som alltid er låst med en hengelås. Jeg vridde om nøkkelen og skjøv den inn med døra, plutselig falt nøkkelen ut av hengelåsen og forsvant ned i hullet der man sitter og gjør smått og stort...! Tusen tanker raste gjennom hodet, det var for langt ned til at jeg rakk nøkkelen så jeg fant en metallstang for å grave opp en haug med dritt der jeg fikk skrapt nøkkelen opp på. Det holdt akkurat til at jeg nådde den med armen og måtte starte en stor vaske- og desinfiseringsoperasjon. Dette holdt jeg tett om helt til vi hadde forlatt BC...

Til middag var det Francos spesial pizza med spennende ingredienser som egg, oliven, kjøtt og mye mer. Dette er en av de beste pizzaene jeg har smakt, og vi spiste oss sprengmette alle i hop.

Deponeringstur til Camp Canada (5050 moh) 4. januar

Denne dagen var en av de få gråe dagene vi hadde på Aconcagua. På toppen lå den beryktede soppskyen som er et tegn på kraftige jetvinder som er i sving. Det er helt klart at det er vinden som er den store stygge ulven her oppe. Vi gjorde oss klare for å bære opp en del utstyr til Camp 1 (Canada). Dette for å fordele vekta på to dager, i tillegg til at det er god akklimatisering å gå opp og sove nede i BC. Ting vi tok med oss var mat, brenner, bensin, diverse klær til toppdagen og tykkere sko, ble bra med vekt bare dette. Ruta opp til Canada er ikke veldig spennende i seg selv. Den slynger seg oppover en lang grusbakke og campen ligger bak en ganske tydelig utstikkende nabb man ser nedefra. Håkon og gjengen var også på tur opp med utstyr. Vi ble også godt kjent med annen norsk ekspedisjon på tre som hadde gått opp til Canada de to siste dagene, men i dag skulle de opp uten å gå ned. Det var disse som tipset oss om rennende vann der oppe. Dette var spreke karer som hadde bært 40 kg hver opp hele Horconesdalen og gjort så og si all logistikk på egenhånd med unntak av litt samarbeid med Franco (noen måltider og lån av toalett).

Våre nye venner Ole Jakob (t.v.), Fredrik og Christian slækkern i Camp Canada (5050).
Våre nye venner Ole Jakob (t.v.), Fredrik og Christian slækkern i Camp Canada (5050).

Håkon som har hjulpet oss mye med tips til turen på forhånd forklarte at vi var omtrent halvvegs til Canada når man passerer noen pinakler, og det stemte ganske bra. Her tok vi en god pause før vi fortsatte rolig helt opp. Stæsjet tingene i to risposer vi fikk låne av Mallku. De sa at dersom noe blir stjålet fra disse posene skulle de kjapt hjelpe oss med å ordne opp i det, stjeler de fra oss stjeler de fra Mallku. Ble sittende i Canada en times tid og preike med de andre norske før vi rutsjet ned igjen på under en halvtime, kjekk denne grusen! Franco disket opp med en god biffmiddag som siste ordentlig måltid før vi forlot BC før toppen.

Flytting til Camp Canada 5. januar

Nå var dagen kommet for å ta et tårevått farvel med Franco. Vi fylte sekkene med resten av utstyret og ruslet oppover til Canada som dagen før. Brukte 4 timer opp, nesten en time kortere i dag enn i går. Begge Øyvind merket at de var sliten etter å ha bært opp dagen før, jeg følte meg heldigvis overraskende pigg. Overraskelsen på toppen var at det hadde vært så kjølig at vannet i bekken hadde frosset. Heldigvis fantes det en renne med penitentes-istapper som vi kunne smelte til vann. Middagen ble for første gang disse Orviz-matposene og på menyen stod blåskjell, faktisk veldig godt! Ble sittende ute og smelte snø en god stund. Øyvind Br var utslått med hodepine og utmattethet, ble en del dyriske lyder fra ham i blant, spesielt når han måtte karre seg ut av soveposen for å drite. Påfølgende natt pustet han så tungt at blåskjellånden ble så ille at jeg måtte ligge med hodet motsatt vei. :-) Jeg gjorde det med medlidenhet.

Solnedgang fra Camp Canada.
Solnedgang fra Camp Canada.

Deponeringstur til Nido de Cóndores (5570) 6. januar

Øyvind Br sov svært dårlig denne natten, og det fikk han merke da vi skulle ta ytterligere 500 høydemeter for å legge igjen utstyr i camp 2 kalt Nido de Cóndores eller bare Nido. Til frokost ble det deilig pasta carbonara. Litt lettere sekker i dag enn under forrige deponering. Første pause ble like under Camp Alaska som ikke er særlig brukt. Her satt vi lenge og gumlet kjeks, ost og skinke som begynte å bli gammelt. Videre så gikk stien i en lang og slak bue mot høyre og etter hvert kunne vi skimte flagget i Nido. Vi brukte en del tid, men vi kom oss fram til slutt, noen mer slitne enn andre. Her møtte vi Christian, Fredrik og Ole Jakob fra den andre norske ekspedisjonen. De hadde tatt single carry opp til Nido med kun en natt i Canada. Vi satt og skravlet med dem en stund før vi gikk raskt ned igjen til Canada og spiste spagetti. Ble en vakker solnedgang i kveld, ser ut som sola går ned i Stillehavet, men mange mener at det ikke er havet vi ser.

Flytting til Nido de Cóndores 7. januar

Litt bedre form i dag enn i går og Øyvind M begynner faktisk å bli bedre av forkjølelsen. Kanskje høyda hjelper?:) Var uansett tungt det siste stykket til Nido, ikke at det er noe bratt, men man blir sliten i over 5500 meters høyde. Vi fant en fin plass på sandsletta og satte opp teltet rett ved våre norske naboer. Godt å vite at det er hviledag neste morgen. Nido er en grei plass, litt søppel her og der. Vi hadde heldigvis svært gode vindforhold, nesten vindstille hele døgnet. Litt vanskelig å finne gode skjulesteder når man skal på do, og turen fram og tilbake når man skal på do, den er gørrtung! Skikkelig pustebelg her oppe... Lett var det å finne snø, et stort felt rett oppe i lia. Anbefaler å ha med en vanntett pakkpose til å ha snøen i. Noen leirsko å hoppe oppi, feks duntøfler er også utrolig deilig når man rusler rundt i leir. Vi ble stort sett liggende i teltet og kope helt til neste dag.

Lunsj på tur til Nido. Camp Canada ses i bakgrunnen.
Lunsj på tur til Nido. Camp Canada ses i bakgrunnen.
Soppsky rundt Aconcagua.
Soppsky rundt Aconcagua.
"Familiebilde" i Nido :-)
"Familiebilde" i Nido :-)

Hviledag i Nido 8. januar

Hviledagen vår bestod av å følge våre tre norske venner 100 høydemeter opp mot Camp Colera (6000 moh) for så å gå ned igjen og slappe av i eller rundt teltet. Smelte mye snø og ellers sove. Skal man få noe ut av en hviledag her oppe må man faktisk ligge mye i ro, ellers går pulsen til værs.

Kveldsstemning i Nido.
Kveldsstemning i Nido.

Akklimatiseringstur til Camp Berlin (5930) 9. januar

Vi hadde diskutert både på forhånd og undervegs om vi skulle starte fra Camp Colera eller Berlin som de aller fleste gjør på toppdagen, eller om vi skulle starte fra helt nede i Nido. Fordelen med å starte i Colera er at man sover en natt på 6000 meter og blir mer akklimatisert, man kan starte ved soloppgang og ikke gå i det kalde mørket i tillegg til at toppdagen blir 2-3 timer kortere. Ulempen er at man må etablere nok en leir og bære det med opp til 6000 moh, Colera er mer vindutsatt enn Nido og man sover dårligere der oppe i tillegg til at man også kommer til å spise dårligere. Fordelen med å starte i Nido er nettopp dette at man sover bedre, spiser mer og i tillegg kan man etter å ha vært på toppen og kommet ned Canaleta rutsje ned den lange grusbakken kalt «Escape route» som går rett ned til Nido. Avgjørelsen falt på å starte fra Nido på toppdagen, det er desidert de færreste som gjør det, og det er en risiko med at det kan bli fryktelig kalt å starte kl. 04:00, mange har fått frostskader da, i tillegg blir det en tyngre toppdag enn det ville blitt fra Colera eller Berlin.

Camp Berlin (5930).
Camp Berlin (5930).

For å bli enda bedre rustet til toppdagen valgte vi å bruke denne dagen på å gå opp til Camp Berlin på snaue 6000 moh. Det er en kort tur på rundt 2 timer. I dag var jeg ikke i form når vi skulle begynne å gå, jeg slet med å puste riktig, det føltes ut som det ikke fungerte å puste. Heldigvis hjalp det å prøve å gå veldig fort over kort tid, da løsnet liksom en propp. Ingen hadde noen store problemer da vi kom til Berlin som ligger på høyre side av flanken man går i sikk-sakk oppover, Colera ligger på venstre side. Det virker som de fleste sover i Colera på grunn av plass og at sola kommer tidligere opp. I Berlin var det ikke så nedsøplet som jeg hadde hørt, riktignok var det nesten ingen telt her, kun et par nødhytter. Vi ble her en liten stund og nøt utsikten. Toppene rundt Horconesmassivet som ruvet opp fra BC ble bare små tuer sett herfra.

Det gikk raskt ned igjen og nå gjaldt det å forberede seg til toppstøtet som skulle skje kommende natt.

SUMMIT DAY – Cerro Aconcagua (6962) 10. januar

Jeg våknet før kl. 03.00 av at jeg måtte ut på do. Øyvind M var småforbanna på meg fordi jeg hadde ligger urolig og holdt ham våken. Ingen av oss hadde vel sovet noe særlig denne natta, man er så spent med mange forventninger. Vi fant ut at vi like greit kunne gjøre oss klare for å gå. Jeg gjorde klar varmere til sko og votter og Øyvind M gjorde klar pastagryte til frokost, ble litt «spisetjænest» siden ingen hadde veldig appetitt. Så bar det avgårde med strippet toppsekk og for første gang tykkere sko. Vi hadde meget gode værforhold med stjerneklar himmel og ingen vind. Derfor holdt det å gå med en litt tykkere gtx-bukse og dunjakke over ulltrøya. Vi gikk i et litt hurtigere tempo i dag enn det vi hadde gjort tidligere, dog med lavest mulig puls. Brukte kun 1t 40min opp til Berlin og det lysnet først når vi hadde kommet innpå stien fra Colera ovenfor campen i 6-7 tida. Godt å se at det lysnet og det ble raskt varmere også noe tærne var glade for.

Morgensol på toppstøtet like ovenfor Camp Colera (6000). Bak ses blant annet Mercedario (6720).
Morgensol på toppstøtet like ovenfor Camp Colera (6000). Bak ses blant annet Mercedario (6720).
Aconcaguas skygge reflekteres i atmosfæren.
Aconcaguas skygge reflekteres i atmosfæren.

Det strømmet på med folk fra Colera og vi ruslet i et meget rolig tempo opp til Independencia hytta og opp rundt brinken til der man går ut på den beryktede traversen. Vanligvis er traversen snølagt opp til grusrenna Canaleta, men vi visste at denne var smeltet tilbake så stegjernene kunne ligge igjen i teltet. Men den manglende snøen skapte problemer for oss siden det nå kun lå igjen løøøs (!) sand og grus som sugde krefter! Det var litt over 500 høydemeter igjen når vi startet på stigningen etter pinakkelen ute på traversen. Øyvind Br begynte å slite med pusten og jeg og Øyvind M merket selv at vi i grunn hadde nok med oss selv nå. Det ble derfor etter hvert en luke ned til Br i bakkene opp til «caven» i bunnen av Canaleta som virkelig er beryktet for å være løs. Jeg merket nå at jeg var litt svimmel og hadde ikke full kontroll på alt jeg gjorde, det så ut som jeg så gjennom en drøm. Vi gikk litt sammen med Hans Kristian fra Håkon sin gruppe som sammen med Roar og Lisbeth forsøkte på toppen i dag. Hans Kristian mente at Øyvind Br ikke hadde noen symptomer på høydesyke, mer at han bare var sliten. Derfor bestemte vi oss for å dele oss.

Klar for å gå ut på "traversen".
Klar for å gå ut på "traversen".
Ned mot traversen fra Canaleta. Andre fjell begynner å se små ut.
Ned mot traversen fra Canaleta. Andre fjell begynner å se små ut.

Canaleta var som jeg sa «grusom»! Vi presterte å miste «stien» som går på høyre side av grusbakken og rotet oss bort i et helvete av løs ur. Det ble bare å gå 30 høydemeter, pause osv. Jeg tenkte at hvis jeg ikke spyr før det er 150 høydemeter igjen så skal jeg ikke snu. Godt å vite at jeg ikke gjorde det. Selve toppen ser man faktisk helt nede fra bunnen av Canaleta, det er ingen skikkelige luretopper som venter. De siste 60 høydemeterne måtte vi ta over tre pauser og jeg krabbet de siste meterne opp til toppunktet og var utrolig glad for å ha kommet opp. Det var virkelig som å være i en transe, og alt hørtes fjernt ut, som å komme hjem fra en bråkete konsert til øredøvende stillhet. Det hadde begynt å trekke inn skyer selv om klokka ikke var mer enn litt over kl. 13.00. Vi fikk en japaner til å ta bilde av meg og Øyvind M på toppen, og vi var de eneste tre som var på toppunktet nå. Artig å vite at man kanskje er verdens høyeste person på jorda i dette øyeblikk siden det er full vinter i Himalaya og lavsesong for klatring.

Toppbilde av meg og Øyvind M - HURRA!
Toppbilde av meg og Øyvind M - HURRA!

Jeg begynte å stresse med at vi måtte komme oss ned igjen, det er ikke sunt å bli på nesten 7000 moh for lenge. Glad var vi over å se at Øyvind Br hadde kommet seg på slutten og var godt på vei mot toppen nede i Canaleta. Vi muntret ham opp ved å fortelle ham at det ikke var langt igjen. Han hadde heldigvis kviknet til ved å få i seg noen nøtter, og tanken på å snu etter alt dette slitet var ikke særlig besnærende. Like etterpå kjente jeg en akutt kvalme og jeg måtte ut til siden og få opp det lille jeg hadde innabords. Det ble ikke akkurat mye næring på dette toppstøtet (kun nøtter, rosiner og en maxim gel). Øyvind M var på nippet til å kaste opp selv så han orket ikke å filme som den galgenhumoristen han er.

Ned den laaange escape route.
Ned den laaange escape route.

Nå gjaldt det bare å komme seg ned til Nido, først ut av Canaleta og så ned Escape route som går direkte ned grusbakken til Nido. Denne var MYE lenger enn det den virket nedenfra, og vi var så trøtte og slitne at vi måtte ta flere pauser selv om det gikk nedover. Øyvind M presterte til og med å sovne under et av stoppene og jeg måtte ned og vekke ham. Det trakk inn tåke og sikten begynte å bli dårlig, men jeg regnet med at Øyvind Br hadde alt under kontroll. Dessuten var han ikke alene på fjellet og heldigvis hadde han fått en japansk jente til å ta bilde av ham på toppen og sendt det via e-post som dokumentasjon til bestigningen. Da vi omsider kom ned til Nido var det bare å legge seg, heldigvis hadde vi gjort klar en camelbak med 3 liter vann som vi kunne forsyne oss av. 9-10 timer hadde vi brukt fra Nido til toppen og rundt 2 timer ned igjen. Øyvind Br ca. 3 timer til teltet etter oss og var stolt over egen prestasjon. Etter så lang tid med grubling og nervøsitet var det deilig å vite at nå var det over. Vi ble igjen en natt til i Nido slik at middagen til Franco skulle smake ekstra godt når vi kom til BC.

Nido til BC 11. januar

Vi våknet til grått vær på Aconcagua, godt at det var i går vi stod på toppen og ikke i dag tenkte vi. Det ble en del slækking før vi mannet oss opp til å stå opp og pakke ned campen. Idag fikk vi de største sekkene vi har hatt på hele turen siden vi skulle kjøre single carry ned til BC. Med min 50L sekk ble det skikkelig sigøynerpakning på rundt 30-40 kg. Jeg og Øyvind Br tok det rolig nedover mens Øyvind M som vanlig suste fra oss i nedoverbakkene. Velkomsten vi fikk hos Franco var naturligvis størst og mest emosjonell da Øyvind M ankom, men vi fikk også en varm gratulasjon med mange klemmer og heltestatus. Det er kun i snitt bare 2/3 som når toppen, og bare på de dagene vi hadde vært her hadde tre personer mistet livet på grunn av høydesyke og utmattelse. Ikke undervurder dette fjellet...

Det ble feiring til langt på kveld med buldring på de lokale steinene og deilig lasagne til middag. Nico skulle selvsagt ha sin revansje i sjakk og han fikk sin seier denne gangen, stilling 1-1 totalt. Vi slapp å sette opp teltet og fikk ligge i et av Mallku sine telt denne natta, litt kaldere, men det fikset vi greit.

Utmarsj fra BC til Horcones og en bedre middag i Mendoza 12. januar

Fellesbilde i BC med meg (t.v), Øyvind Br, Franco, Øyvind M og Nicolas.
Fellesbilde i BC med meg (t.v), Øyvind Br, Franco, Øyvind M og Nicolas.

Så kom vår siste dag på dette fjellet, det var på tide å vende tilbake til sivilisasjonen etter å ha vært 15 dager på tur. Trist å ta farvel med Franco og Nicolas, vi har vært utrolig fornøyd med servicen og kameratskapet. Selv om det ikke er vanlig med tips her nede fikk han 150 USD fra oss som takk for ekstra innsats. Muldyrtransporten ble fikset og vi leverte ekskrementene til park rangeren (tom pose=bot) og fortsatte ut Horconesdalen. Vi holdt et godt tempo og hadde kun korte stopp undervegs. På Aconcagua lå en grå sky, åpenbart at det er endringer i været, maken til flaks vi har hatt! Ned til Horcones der vi ble utsjekket (her leveres også søppel, men Mallku tok vårt) brukte vi bare i overkant av 5 timer på drøyt 25 km i raskt tempo. Siden vi ikke hadde bestilt transfer til Mendoza før kl. 18.00 regnet vi med å vente en stund. Heldigvis fikk vi ringt Mallku som hentet oss og vi ventet i låven deres i Puente del Inca til skyssen var klar. Her møtte vi Judith som disket opp med schneider øl til alle sammen, det er den beste ølen jeg noensinne har smakt, og jeg er vanligvis ikke veldig glad i øl.

Sjåføren vår kjørte som et svin og vi ankom Mendoza etter to timer istedefor tre. Vi tok kontakt med Christian, Fredrik og Ole Jakob som skulle være i Mendoza til i morgen, vi hadde tenkt oss ut og ta en felles middag på en av Mendozas bedre restauranter – La Florencia som ligger tvers over gaten fra hotellet vårt. Da ble det en kjapp tur innom hotellet for å stelle seg og vaske sko (!), før det bar ut for å spise godt kjøtt og god rødvin med hyggelige folk.

Godt å få luftet sure føtter etter å ha gått ut av parken på "rekordtid".
Godt å få luftet sure føtter etter å ha gått ut av parken på "rekordtid".

Dagene i etterkant av Aconcaguaturen ble brukt til å reise tilbake til Santiago før ferden gikk videre mot Atacama og forsøk på Ojos del Salado (6893) i Chile. Jeg takker så mye for en utrolig spennende tur Øyvind Br og Øyvind M! Glad for at vi har klart å stå sammen og unngått destruktive krangler og intriger. Klart at man må regne med syting i ny og ne, men jeg mener at positiviteten har stått sterkest gjennom hele ekspedisjonen. Takk for en uforglemmelig tur til et av verdens høyeste fjell!

User comments

  • -
    avatar

    Inspirerende lesning :)

    Written by stuni 08.06.2014 18:12

    Herlig lesning fra opplevelse dere fikk Aconcagua, meget bra turrapport og fantasiske bilder :) Takk for at du deler :)

  • -
    avatar

    Tinderanglernes Mozart

    Written by TL72 15.02.2013 02:11

    Fantastisk inspirerende. Sondre, du er i sannhet en tinderanglernes Mozart (kombinerer kvalitet med kvantitet). Takk for at du tar deg tid til å skape slike turskildringer.

  • -
    avatar

    Flott skrevet

    Written by bearwood 12.02.2013 18:37

    Koste meg skikkelig da jeg leste rapporten. Jeg begynte å kjenne igjen hvert eneste fotsteg oppover fjellet. Et fjell jeg aldri klarte å bli helt god venn med. Forsøkte å nå toppen tre ganger fra 2000 til 2002, men kom aldri høyere opp enn til traversen. Siste gang i januar 2002 campet vi i Independencia. Det var mye snø på fjellet den sesongen, så etter en søvnløs natt klarte jeg å komme meg opp til traversen, men så var det slutt. Føttene nektet rett og slett å flytte på seg. Forferdelig opplevelse.

    Gratulere alle tre for godt gjennomført, og en godt skrevet rapport.

  • -
    avatar

    En kjempefin turrapport!

    Written by hmsv1 07.02.2013 09:35

    Først må jeg ønske dere masse gratulerer for en vellykket tur!

    Jeg måtte bruke to timer for å lese hele rapporten, men jeg synes det var verdt hvert sekund! Må innrømme at jeg var en av de som trodde at Aconcagua er litt av et kjedelig fjell som får for mange besøk hvert år. Men nå er mitt synspunkt forandret etter å ha lest din rapport. Turen høres veldig spennende ut og noe av en stor utfordring. Tror dere var ganske heldig med været, mandarin-episode og for at ingen ble for syk for å nå toppen!

    Jeg er mektig imponert med turplanleggingen og innsatsen du gjorde for å skrive om denne turen og å ta så flotte bilder.

    Nå har dere klarte Aconcagua, hva er neste turmålet?

  • -
    avatar

    Glimrende bilder

    Written by otto 06.02.2013 22:33

    Hiver meg på her..Glimrende bilder og godt lesestoff..

    Gratulerer.!

  • -
    avatar

    Lidelse og triumf!

    Written by Øyvindbr 06.02.2013 20:32

    Endelig har jeg fått tid til å lese rapporten. For en tur og for en opplevelse fullstendig utenom det vanlige!! Aconcagua er ikke i nærheten av å være som en Beerenbergforelskelse, den er heller et monster med massevis av torturredskaper for hånden. Men det er det høyeste fjellet på mutterns kontinent, og det er både et av klodens kjedeligste og flotteste fjell. En av verdens største grusskråninger pluss ei helt rå Himalayaside.

    Aldri har jeg hatt det jævligere på tur enn på Aconcagua! Alt var så klønete, tungt og ubehagelig. Og kvalme og hodepine er ikke ingredienser som har noe i en fjelltilværelse å gjøre. Likevel er minnene enorme! Og vi hadde faenmeg ikke en eneste seriøs krangel! Godt dere var overbærende med min manglende praktiske sans. Takk! :)

    Uavhengig av fjellpreferanser er dette mitt livs største fjelltriumf! Fikk lyst til å brøle "der har jeg vært!" da jeg med klump i halsen så Aconcagua fra flyet på hjemturen. Et monster, men likevel med

    • -
      avatar

      Sv: Lidelse og triumf!

      Written by Øyvindbr 06.02.2013 20:36

      en meget spesiell plass i mitt hjerte! Fra flyet og fra nedre del av Horconesdalen er det ikke bare et monster, men et svært vakkert fjell faktisk!

  • -
    avatar

    Veldig detaljert og interessan

    Written by mortenh 06.02.2013 16:14

    lesning. Ganske så lang, så jeg måtte ta den i to omganger, men ikke kjedelig selv for en som ikke har noe forhold til fjellet.

    Den må være kjempenyttig for alle som tenker seg en tur. Både som inspirasjon og som påfyll av informasjon.

    Og gratulerer til dere alle tre!

  • -
    avatar

    Levende rapport!

    Written by dskjauff 04.02.2013 10:05

    Gratulerer med en flott tur og en imponerende bestigning! Kunne virkelig leve meg inn i turen gjennom rapporten. :) Godt å høre at dere har holdt motet og moralen oppe! Synd med de tre dødsfallene... et fjell å respektere.

    Nok en gang, gratulerer!

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.