Sleip skarpklatring til Norges vanskeligste kommunetopp (01.08.2012)

Jeg hadde lenge sett fram til denne turen. Stjerntinden som er Flakstad kommunes høyeste fjell er vanligvis regnet som den vanskeligste på kommunetopplista, og det kan jeg bekrefte! Riktignok gikk ikke vi normalruta denne gangen, men dette er det hardeste jeg har klatret i fjellet noensinne. Det var mange som var interessert i å bli med på denne turen, men sommeren er som vanlig tettpakket med planer så det er ikke alltid det blir så lett å skaffe seg turfølge som man kanskje tror. Til slutt ble det kun arne (Arne Mæhlen) som ble min eminente klatrepartner. Værmeldingene var lovende for denne onsdagen, og godvær er noe vi ikke er bortskjemt med denne sommeren.

© Sondre Kvambekk

Anmarsjen

© Sondre Kvambekk

Møtte Arne ved Ramberg og vi kjørte i hans bil til Holmen i Skjelfjorden. Tåka svevde rundt toppene, men vi håpet at sola ville sprekke opp. Det hadde regnet i natt så berget glinset mot den hvite himmelen. Allerede etter noen få meter var skoene gjennomvåte av vått gress. Det går en sti som starter like sør for svingen i bukta på Holmen som man kan følge, vi fulgte denne på tur ned. Fant noen små tegn til folk som hadde gått oppover, og det var ikke like lett å vite om det var sauetråkk eller fra mennesker. Et sted rundt 200 moh må man småklyve forbi noen sva/bratte gresspartier, deretter greit videre langsmed elva i Durmålsdalen. Praten gikk lett med Arne, og siden vi begge er kjent for å være optimister bare visste vi at dette kom til å bli en vellykka tur!:-)

Ved 400 moh rundet vi til venstre et stykke for å komme innpå en hylle lenger oppe. Sleipt gress gjorde til at vi ikke kunne gå med hendene i lomma. Da vi var oppå hylla var det et tråkk som førte oss opp i skaret mellom Stjerntinden og Masstinden. Videre gikk vi litt feil, det er lett å bli lurt til å følge tråkket som holder høyden bort til en hyllet under Stjernhauet. I stedet bør man følge ryggen opp fra skaret et stykke før man traverserer på en hylle med sti lenger oppe... I alle fall vi holdt høyden bortover og kløv litt oppover. Det var tåke og dårlig sikt, og etter hvert skjønte vi ikke hvordan vi skulle komme oss videre. Jeg fant en klyveklatrepassasje som ikke kan anbefales, i hvertfall ikke på vått føre! Jeg ba Arne om å finne en annen vei i stedet for der jeg gikk opp, etter litt leting kom han opp lenger til venstre.

© Sondre Kvambekk

Herfra er det i grunn bare å følge søkket oppover til man kommer til skaret der man kan se over kanten og ned den stupbratte nordveggen. Jeg var skikkelig spent på klatringen. Normalruta går et sted øst for toppen (4+), mens vi ville følge en mer direktevariant via nordvesteggen. Mayhassen hadde gått her i 2010 og anslå hardeste parti til 5+. Dette var opp mot det hardeste jeg leder naturlig, og med sekk i tillegg, men jeg satset på at vi ville få det til. Etter en matbit og rekognosering av ruta når siktlommene kom mellom tåka og klargjøring av selene beveget vi oss mot ryggen.

Klatringen til toppen

Første del opp til den lille midttoppen på Stjerntind gikk greit unna med litt hard klyving uten tau. Det hadde begynt å tørke for alvor opp nå, så mosen og laven som lå på fjellet var ikke så sleip lenger. Etter midttoppen kløv vi ned i et lite "basseng" med vegetasjon, herfra ser man ruta videre som vi brukte tre taulengder på. Vi var litt usikre på hvor vi skulle gå, men valget falt på å ta en taulengde direkte opp ryggen fra sadelen mellom stortoppen og midttoppen. Standplass i stor blokk og jeg ledet an, først litt knotete for å runde rundt et hjørne mot høyre og opp på en hylle, deretter rett opp en dieder med svært få tak for føtter og hender. Fant en liten list på venstre siden som gjorde at jeg kom meg opp til et håndtak lenger oppe (tipper rundt grad 5). Arne kom seg også opp ved litt hjelp av tauet i siste del.

© Sondre Kvambekk

Videre var det lett bort ryggen og rundt et hjørne til høyre ut på en hylle under et skrått dieder med overheng på høyre vegg. Nå kom det som aldri måtte skje - det regnet og tåka hadde tatt helt overhånd så sola fikk ikke tørket opp. Det startet med yr, og etterhvert ble det riktig så vått. Og all navlelaven ble såpeglatt. Jeg så at Arne ble skeptisk, men jeg nektet å gi meg og fortsatte på pur faen. Neste taulengde gikk opp diederet, og på grunn av at sikringspunktene var inne i diederet måtte jeg gå der. Jeg presterte å miste to kamkiler et sted, men disse landet heldigvis på en gresshylle nedenfor, hadde en bombesikring lenger oppe som jeg brukte til å fire meg ned for å hente dem. Pokkers regn, den gjorde klatringen mye vanskeligere! På tørt føre tipper jeg grad 5+ her, men nå ble det opp mot 6eren definitivt. Med smått blodige fingre kom jeg meg til slutt opp i en sprekk og på en liten hylle øverst i diederet der jeg satte standplass. Arne hadde ikke sjanse og måtte dra seg opp med tauet, han forstod ikke i det hele tatt hvordan jeg klarte å klatre der.

© Sondre Kvambekk

Vi håpet og trodde at vi var over det verste, så jeg fortsatte opp siste taulengde med godt mot. Først opp på en blokk og ut til venstre mot nordveggen, og til slutt opp på den siste toppblokka som jeg husker Øyvind snakket om. Dette er nok virkelig cruxet, i alle fall psykisk for det er ingen sikringspunkter i denne blokka, så faller du her faller du langt. Jeg vurderte å gå ut i nordveggen for å finne en bedre sikret rute, men det så ikke bedre ut. Det var bare å stålsette seg og gå for det. Jeg brukte allverdens tid for å finne tak som nærmest ikke fantes. Det var fortsatt vått så jeg visste ikke hvor mye jeg kunne stole på friksjonen. Til slutt gjorde jeg det, to buldreopptak og så var jeg på toppen. Gud for en lettelse og jeg var proppfull av stolthet og selvtillitt!:) Fant en bombestandplass i sprekken til høyre helt øverst i toppblokka og sikret Arne oppover. Det blåste surt og standplassen lå ganske utsatt til, og da jeg skulle ta fram en skrukarabiner glemte jeg at det var den som taubremsen hang på og vips var den bremsen på tur utfor stupet... Heldigvis gjør HMS-knuta jobben for å sikre! Siste delen var visst det hardeste han noensinne han hadde gjort da han dro seg oppetter tauet. Han var også redd for at han ville få en pendel ut til høyre, men med god pushing fikk han til slutt hånda mi og han var oppe! Bra jobba vi er på toppen av Stjerntind!!

© Sondre Kvambekk

Returen

Nå var det kun noen få meter promenade bort til toppvarden der vi kunne slippe jubelen løs. Det blåste noe vanvittig surt så vi ble ikke så veldig lenge. Av og til fikk vi fin utsikt utover Lofoten, men så skyet det til igjen. Returen vi tok fulgte ryggen videre mot sørøst. Da vi trodde vi var kommet til en hammer gikk vi til venstre og fant en omgåelse til en hylle lenger nede. Her var det ingen tegn til rappellfester og ingen steder å klyve usikret videre, om det hadde vært helt tørt så kanskje, men ikke nå. Etter en telefonsamtale med Mayhassen valgte vi å ta en rappell til platået nedenfor. Den var ca. 30 meter lang. Neste rappell tok vi ved et hjørne lenger mot sørøst. Et rappellfeste lå her fra før med karabinere og det hele. La på en ekstra slynge og tok en 60 meter rappell. Det dumme med så lange rappeller var at taudraget ble enormt. Vi hadde ikke sjans til å få med oss tauet. Etter litt knoting og klyving oppover i fjellsida (så spor etter andre her, mulig dette er normalveien opp) fikk vi det ned med to menneskers makt.

© Sondre Kvambekk

Nå var det kun lett spasering på hylle bort til stien vi kom opp. Mulig man kan runde rundt et hjørne der vi fulgte ryggen ned til skaret, men sistnevnte fungerer i alle fall greit. Praten gikk lett nedover og vi kunne ringe våre nærmeste og fortelle at vi var i live og alt var i orden. Arne var god kompis og spanderte dyr biffmiddag på meg på gjestegården på Ramberg, tusen takk, skål for en fortreffelig og spenstig tur!:-)

GPS-tracket. Mye fram og tilbake, og ikke stol helt på alle veivalgene vi tok.