Gammvikblåisen rundt (02.06.2012)  

Map

© Statens kartverk

---

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Kent Hugo Norheim

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Endelig var det duket for mitt første møte med Lyngsalpene. Disse toppene hadde jeg jo både lest om og sett mot fra avstand, men aldri vært inni dette himmelriket. Kent Hugo og jeg var optimistiske med tanke på helgens gode værvarsel og satset på to saftige turer på den nordre Lyngenhalvøya. Dro tidlig avgårde fra Bardufoss, møtte ham på Nordkjosbotn og vi turet videre til Nord-Lenangen der startskuddet for lørdagens tur gikk. Vi skulle forsøke oss på fem lyngentopper rundt Gammvikblåisen noe som er ganske mye i lyngenskala.

Været var ikke akkurat som spådd da vi trasket ivei med skiene på ryggen oppover Galtdalen. Vi fulgte en grei sti opp til snøgrensa på rundt 250 moh. Litt krangling med bjørkeskog, men slikt hører med på skiturer så sent som i juni. Herfra var det fin og jevn stigning oppover mot den populære skitoppen Storgalten. Etter hvert kom vi inn i tåka og siste del mot toppen som var ganske bratt var det labert med snø og mye stein stakk opp. På toppen var det ingen sikt og vi ergret oss over meteorologen som for øyeblikket lovet full sol på værmeldingen. Vi tok en halvtimes pause på toppen før vi skled ned til sadelen mot 1185-toppen. Fortsatt svært dårlig sikt og vi kunne ikke se hvor bratt det var ned bakken mot Gammvikblåisen som vi hadde planlagt å kjøre. Jeg tuslet litt rundt for å se om det var skavl utfor kanten eller ikke, og etter en stund så dukket det plutselig opp en siktluke. Dette ga håp og motivasjon for videre gjennomføring av turen. Siktluken eskalerte til å bli solgløtt slik at vi kunne skli ned på breen. Bakken var ikke noe problem å kjøre, drøyt 35 grader bratt helt øverst og avtagende bratthet etter hvert. Da vi rundet hjørnet ned mot neste topp – Kalddalstinden ble det merkbart sugeføre og vi måtte stake oss bort til oppunder dennes topprygg.

© Sondre Kvambekk

Her satte vi fra oss skiene og gikk til fots opp en 45 grader snøbakke opp til toppryggen mot Kalddalstinden. Jeg hadde gått litt i forvegen og presterte å rase fra meg noen snøklumper som rullet seg svært store og som nesten traff Kent Hugo. Fuktig nysnø skal man ikke kimse av i slike bakker... Ryggen opp til toppen var grei å følge. Nydelig utsikt og spesielt Peppartinden så mektig ut herfra, dette skulle forøvrig være neste topp. Ruslet deretter tilbake igjen til skiene og gled bortover breen og spaserte så videre mot sadelen sør for Peppartinden. Bakken opp til selve sadelen var bratt, men skiføret var fint til å tråkke spor med så vi greide å komme oss opp uten å ta av skiene. Selve bakken opp til toppen ble gjort til fots med isøkser, enkelte plasser var så bratt at det var greit med øks. På litt kjøligere dager enn dette (fare for solpåvirket snøskred) så det ut til å være en fin nedkjøring ned til Indre Gamvik. Vi byttet på å tråkke spor i den til tider dype snøen og med et skritt ad gangen kom vi til toppen og ble vitne til nok et fantastisk utsyn. Lyngen er jammen meg vakker!

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Kent Hugo Norheim

Vi ble sittende en god stund, jeg så på klokka og var litt bekymret for om vi kom til å rekke innom et gatekjøkken etter turen. Kent Hugo mente at det stengte kl. 22 i Nord-Lenangen, hvis vi hengte i ville vi kanskje rekke det. Fikk en slurk cola av Kent Hugo, jeg hadde drukket mer vann enn forventet i solsteken som etter hvert ble et faktum. Ruslet ned til skiene og kjørte videre mot Peppartinden sørvest, jeg klarte å gå rett på snørra da jeg kjørte over et ujevnt snøras og fikk snø i både ørene, nesa og buksa. Peppartinden sørvest hadde vi bekymret oss litt for på forhånd ut i fra høydekotene på kartet, men den var helt grei å nå via vestryggen, kun et sted måtte vi over et lite klyvepunkt der det var høyt ned på begge kanter, selv med harde randosko gikk det greit. Vi nølte ikke lenge før vi returnerte for å komme oss opp mot dagens siste topp – Storurdtinden. Storurdtinden hadde ligget i en tåkedott hele dagen, så vi hadde ikke klart å visualisere en brukbar rute til topps, etter litt leting i tåkehavet fant vi toppen som var mye brattere enn forventet. Vi satset på en bratt skråflanke som førte opp til et skar mellom to tvillingtopper som var så og si like høye. Jeg var bråkjekk og gikk rett opp i skråflanken med kun skistaver og uten stegjern, det burde jeg ikke gjort for her var det mer utsatt og brattere enn forventet. Men begge kom opp i skaret og jeg satset på at den høyre toppen var høyest. Opp hit måtte man ri over en kort og luftig snøegg, og da begge hadde nådd den toppen så vi at varden lå på motsatt topp, æsj! Jeg forsøkte å klatre opp til den toppen direkte via ryggen, men uten stegjern og isøks ble det litt for tøft. Kent Hugo var mer observant og fant en renne litt lenger mot høyre som førte opp. Ved hjelp av renna kom begge noenlunde greit til topps. Ned igjen til skiene fikk jeg låne en av isøksene hans, noe som ga større trygghet.

Nå var det bare å gønne på det siste stykket hjem. Men først etter en liten utforkjøring ventet dagens siste motbakke, omlag 200 høydemeter opp igjen til sadelen sørvest for Storgalten. Denne bakken var særs tung og jeg merket at jeg hadde gått en del høydemeter tidligere i dag med mine steintunge Mantraski samt spist og drukket for lite. Da vi omsider kom opp stupte jeg om for å hente inn krefter. En kvikk-lunsj og litt cola fra Kent Hugo ga meg raskt krefter til å kunne nyte nedkjøringa mot Galtdalen.

© Sondre Kvambekk

I fantastisk kveldslys og slushføre suste vi ned en bratt og fin renne før vi rant nedover mot Galtdalen i herlig glid. En av mine beste nedkjøringer noensinne, og latteren gikk løst oss imellom da vi omsider kom ned til barmarken. Omgivelsene var harmoniske her nede med mild temperatur og lukt av sjø. Var raske med å få på skiene på sekken og vi gikk kjapt ned til bilen og dundret på mot gatekjøkkenet. Åpent eller ikke?... JAA!!, det var åpent! Det stengte faktisk ikke før kl. 23.00, dette alene ga turen terningkast 6. Jeg høljet innpå burger, vann og potetgull helt til kroppen følte seg top notch. For en herlig tur dette har vært, slitsomt, javel men det er ikke det som huskes i ettertid.

Natten tilbragte vi i Sørlenangen i Kent Hugos telt, begge sov som en stein påfølgende natt...

Flere bilder