Skriki ulykkesrapport (26.02.2020)
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
|---|---|
| GPS |
|
| Ascents | Skriki (1,232m) |
26.02.2020  |
|---|
Føringstur for Fjellsentralen. Denne gangen hadde turen dessverre et uheldig utfall. Jeg har videre skrevet en rapport for å lære av hendelsen.
Hadde en fin tur med Henrik, Eva og Arvid (16) i Øvstedalen i Sogndal i dag. Været var pent, lite vind og -5 grader. Vi gikk fra Mannsverk (370 moh) og i retning Vesleskriki via Kinn. Alle hadde vært en del på topptur tidligere (det bar utstyret preg av, nokså brukt), bortsett fra Arvid, men han brukte bakkeski som hadde gåfunksjon (rammebinding). På vei oppover sleit Henrik med at fellene var bakglatte. I en noe tett og kronglete skog i nedre del måtte jeg knote litt for å lage slakt nok spor for ham. Dermed bestemte vi oss for å gjøre en nedkjøring tilbake mot Øvstedalen (litt lenger vest, i retning Bjørndal) og en ny oppstigning på andre siden av dalen der terrenget er åpnere og lettere å lage en slakt spor. Eva kom seg greit oppover, men det var en stund siden hennes forrige topptur (noe hun selv påpekte, men var visst mer erfaren nedover).
Vi gikk nesten helt opp til Skriksvatnet (893 moh) før vi bestemte oss for å kjøre ned igjen. Som planlagt en nedkjøring noe lenger vest enn sporet opp. Deltakerne viste gode skiferdigheter i det øvre partiet, og koste seg i 20-30 cm løssnø. I nedre del av bjørkeskogen blir terrenget litt mer utfordrende. Jeg påpekte at alle må kjøre etter evne, i og med at hjelpen er lenger unna her ifht et skisenter. Påpekte også at noen steder er det bekkehull man må være obs på.
Omkring 520 moh, ca. kl. 12.45 så jeg at Eva falt ned i et bekkehull. Hun hadde fulgt skisporene til meg og Arvid, men på grunn av litt flatt lys kom hullet litt overraskende på henne. Skituppene traff andre siden av dumpa, og hun ble veltet framover. Skibindingen løste ikke ut, og hun hørte det knaket i venstre ben.
Dette foregikk 30-40 meter ovenfor meg, men jeg så alt og spurte om det gikk bra. Det så ikke så dramatisk ut på avstand. Hun fortalte at hun trodde hun hadde brekt beinet. Jeg tok av meg skiene og gikk opp til henne for å undersøke hva som hadde skjedd. Henrik var først framme hos henne, og Arvid kom opp etter meg. Jeg spurte hva som skjedde og hvor hun hadde vondt. Jeg undersøkte venstre legg der hun hørte det knakte. Fant ingen blødninger, men jeg kjente godt at det var et lukket brudd i tibia-benet, like nedenfor støvelkanten.
Jeg ga Arvid i oppgave om å spa en plattform der hun kunne ligge. Den største trusselen nå var nedkjølingsfaren. Samtidig ringte jeg 113 og fikk forklart hvem jeg var, hvor vi var og hva som hadde skjedd. Terrenget var relativt bratt og kronglete, og på grunn av en del bjørkeskog tvilte jeg på at helikopteret kunne lande ved skadestedet. Selv hadde jeg med utstyr til å lage en skikjelke, men jeg ønsket å ha dette som siste utvei på grunn av faren for å forverre bruddet. De sendte luftambulansen mot oss som ankom kl. 13.26, men på grunn av landingsforholdene fløy de videre. I mens hadde vi fått Eva over på et liggeunderlag, spjelket benet ved hjelp av Sam Splint, skistropp og noe gorillateip. Vi valgte å ikke ta av henne skistøvelen i fare for å ikke få den på igjen (hevelse i foten) og nedkjølingsfaren. Jeg pakket henne inn i dampsperre (to søplesekker), dunjakker og vindsekk. Da konserverte hun varmen relativt godt en god stund. Hun fikk en paracet for smertene, og det hjalp ifølge henne selv. Vi beholdt alle roen, og det var aldri noen panikk.
Jeg ble ringt opp av helikopteret, og de kom til å fly tilbake med en redningsmann hengende i tau under helikopteret. Vi gjorde oss klare. Han landet på bakken kl. 13.59. Han satte på henne en ny spjelk og en sittesele for å bli heist opp. Vi slepte henne noen få meter før de forlot oss opp i lufta. De fløy henne ned til Mannsverk der en ambulanse kjørte henne til Førde. Vi andre tok med oss skiene, stavene og sekken hennes før vi kjørte trygt ned til bilen. Litt kronglete å krysse Havragrovi, men like ovenfor Bjørndal møtte vi på en nypreparert langrennsløype. Gjengen var ved godt mot og fornøyd med dagen, tross uhellet som skjedde. Jeg ga beskjed til Henrik om å holde meg oppdatert på hvordan skaden utviklet seg.
Hva kunne vært gjort annerledes?
Jeg er i det store og hele tilfreds med hvordan vi håndterte situasjonen etter at uhellet skjedde. Jeg er glad for at jeg hadde med plastposer, liggeunderlag og vindsekk. Den ene plastposen spjæret litt opp, så disse bør nok byttes jevnlig, eller bare være veldig forsiktig om man ikke ønsker noen luftehull i dampsperren.
Jeg tenker at det som skjedde er et hendelig uhell. Jeg hadde på forhånd informert om å ikke kjøre for tøft, og være obs på åpne bekkehull. Vi fant ut av Dynafit-bindingen hennes ikke løste ut på grunn av at den var innstilt på en høyere DIN-styrke enn anbefalt (mellom 9 og 10, skulle nok vært rundt 7). Dette er noe jeg ofte sjekker hos deltakere som er nybegynnere, men i og med at disse skiene var kjørt med mange ganger tidligere regnet jeg med at hun hadde testet utløserfunksjonen før. Hun fortalte at hun svært sjelden faller og kjører så forsiktig at det ikke hadde blitt testet. De tok selvkritikk på dette og beskyldte ikke meg for at dette ikke var blitt sjekket nærmere. Spørsmålet er om dette er guiden sitt ansvar å sjekke at alle deltakerne har utstyret i henhold, eller om dette er deltakerne selv sitt ansvar?
I ettertid fikk jeg følgende mail av Eva:
Hej Sondre!
Jag ville bara säga hur tacksam jag är för den fantastiska insatsen du gjorde när jag klantade till det på vår tur. Jag kände mig väldigt trygg i dina händer, bättre guide kan man inte få.
Jag ligger nu på ortopeden i Stockholm och väntar på operation. Ett spiralbrott på tibia.
Hoppas vi får tillfälle att träffa dig igen!
Stor kram från Eva
User comments