Storen sørveggen via "Ny tid" (01.07.2018)
| Start point | Tindeklubhytta |
|---|---|
| Endpoint | Turtagrø |
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 12h 00min |
| Map |
|
| Ascents | Store Skagastølstinden (2,405m) |
01.07.2018  |
|---|
Etter å ha klatret i feil vegg sist vi forsøkte på sørveggen på Storen via ”Ny tid” var det på tide med en ny runde. Været var bra, slik det har vært i hele sommer og jeg og David startet fra Tindeklubhytta så sent som kl. 09.30 for å få myk snø og slippe stegjern. Brukte rundt 2,5 timer fra hytta og opp til innsteget. Vi lærte sist at etter å ha gått opp til Bandet, over Berges chaussé mot Slingsbybreen, skal man gå et godt stykke oppover svaene på vestsida av breen før man entrer innsteget til ”Ny tid” veggen. Det er bratt snø opp til innsteget, så her må man gå varsomt dersom man velger å ikke ha med isøks og stegjern.
 |
 |
 |
Veggen så nydelig ut i formiddagssola. Det var bare å glede seg. Vi racket opp på svaene nedenfor det siste snøfeltet før innsteget, og deretter gikk vi opp til veggen. David startet med første taulengde som var gradert 6. Føreren var ikke så lett å tyde, men vi klatret opp det vi følte var mest naturlig. Det begynte med et riss som ble veldig tynt etter rundt 20 meter. Det var mye skitt og bøss på fjellet og det var vanskelig å få skikkelig grep med svaskoene. Stålbørsten skulle vært med! David er en solid fjellklatrer, men selv han måtte psyke seg opp noen partier her. Ikke ta for lett på graden på denne ruta. I 1982, da Erik Enitch og Dag Kolsrud førstebesteg ruta var høyeste grad som noen gang var gått 7, og denne ruta står nemlig i 7. I tillegg var det visst ikke like mye bøss og dritt på ruta den gangen den ble klatret. Er det klimaforandringene tro som har skapt dette iløpet av 36 år?
David fikk satt standplass etter en real og tung off-width etter 40 meter. Off-widthen var ikke tegnet inn på skissen i første taulengde, men trolig skal man klatre lenger til venstre enn det vi gjorde i slutten av denne taulengden. Etter å ha fulgt opp til standplass, noe jeg så vidt greide å klatre i fri stusset jeg veldig over hvor vi skulle gå videre. Jeg følte meg sikker på at vi skulle følge diederet som går lengst mot høyre, men etter å ha prøvd på dette og så at det var tynt med sikringsmuligheter valgte jeg å snu og pendle meg over til diederet lenger mot venstre. David greide heldigvis å hente sikringen jeg ble firt ned på i etterkant. I bunnen av det venstre diederet satte jeg standplass, og David kom seg over til denne.
Diederet som er gradert 6+ så virkelig tøft ut. Svakt overhengende, og med svært få fottak. I tillegg var det vått i nedre del. Jeg valgte å klatre dette uten sekk for å skaffe meg mer marginer. Etter noen forsøk ga jeg opp, og gikk hele diederet teknisk opp til off-width cruxet. Det ser ut til at vår første taulengde linket både taulengde 1 og 2 i føreren. Dette kan trolig skyldes at snøfeltet var lavere i 1982.
Off-widthen var ekkel, slik det alltid er. Vi hadde tatt med en Camalot #5 til denne, men dersom man sikrer langt nok inne i sprekken får man satt mindre størrelser. Det var svært krevende å aide dette, så jeg ble nødt til å gå det delvis i fri. Brukte lang tid. Forbanna bøssete fjell! Ble temmelig forbannet over at jeg ikke kunne stole på friksjonen til beina. Alt føltes umulig ut. Omsider kom jeg meg gjennom off-widthen, og de neste 15-20 meterne med klatring greide jeg å klatre i fri. Satte standplass der et nytt overhengende dieder gikk ut mot høyre, mens en annen linje fortsatte rett opp.
David imponerte med å følge (nesten) i fri, bortsett fra helt første del der det var vått. Solid! Han fikk æren av å fortsette i neste taulengde som vi tippet gikk rett opp fra der jeg satte standplass. Det var visst gradert i 5+. Men bare noen få meter etter han forlot standplass glapp foten og han tok et fall. Heldigvis hadde han fått satt en god sikring slik at han ikke datt rett i standplass. Psyket seg opp og gikk det i andre forsøk og videre i et noe rotete terreng og standplass i en slags nisje. Jeg greide så vidt å følge i fri etter å ha studert startbetaen.
Fjerde taulengde ble noe kortere, en plass måtte jeg dra meg i sikringen pga helt umulig og skittent fjell. Traverserte deretter et stykke mot høyre til jeg kom inn i hoveddiederet under det åpenbare takoverhenget. Det så bratt og mektig ut. David fikk æren av å lede dette, og det var like utfordrende som det så ut. Gode håndjammer, men føttene på smør på et såpeglatt fjell marinert i skitt og bøss. Jeg greide omtrent ikke å se opp pga alt bøsset som dalte ned. Ved å dra seg litt i sikringene kom David seg forbi og ut gjennom takoverhenget. Han fant til og med en gammel Friend som Erik og Dag ikke hadde fått løs. David greide å få den med. Rene museumsgjenstanden. Trolig har det ikke vært særlig mange repetisjoner av denne ruta i etterkant.
Idet David rundet et hjørne fortsatte han et stykke oppover før han satte standplass. Da jeg skulle følge etter ga jeg fort opp å gå dette i fri. Problemet var at David hadde vært litt gjerrig med sikringene på et punkt. Han hadde satt sikringer før et vanskelig parti, men etter partier var det et stykke til neste sikring. Klarte så vidt å gå dette i fri og slapp en solid pendel. Utrolig tøff lengde. Får komme tilbake og gjøre en solid børstedugnad så blir dette bra!
Etter standplassen var det grei klyving (grad 3) til toppen som vi etter hvert valgte å klatre uten tau. Kom opp i sola på det som kalles for ”Det falske hjørnet”. Tida hadde gått fort, og selv om vi bare hadde klatret fem taulengder greide vi å bruke nokså lang tid. Jeg skulle egentlig rekke et ferdråd kl. 21 på Turtagrø. David sleit litt med kneet og ville ta det med ro nedover, men sa det var greit at jeg kunne reise i forvegen. Med lett jogging greide jeg å komme meg ned til Turtagrø inkludert en pakkestopp på Tindeklubhytta på 1,5 timer.
Takk for en eventyrlig tur, David! :)
User comments