Epic på vertikal is i Fortunsdalen (20.02.2018)
| Start point | Fortunsdalen (120m) |
|---|---|
| Characteristic | Ice climbing |
| Duration | 17h 15min |
| Vertical meters | 1,000m |
| Map |
|
| Visits of other PBEs | Foss Ø for Kvernhusholten | 20.02.2018 |
|---|
Det er ikke vanlig at jeg skriver turrapport så kort tid etter å ha vært på tur, men gårsdagens epic må skildres med opplevelsen friskt i mentet… Etter å ha bailet for to år siden av hensyn til snøforholdene på min og Eivind sitt forsøk på å klatre bekken som renner mellom Kvernhusholten og Nubbane, var jeg nå meget revansjelysten på å gjøre et nytt forsøk. Isklatreforholdene har vært de beste på flere år i sognregionen, og da jeg spurte David om å bli med på langtur svarte han ja på sekundet. Planen var lagt, nå var det bare å psyke seg opp for å klatre en stupbratt islinje på hele 700 klatremeter…
Reiste fra Sogndal rundt kl. 06.15. Det var stjerneklart og temperaturmåleren viste -12 grader da vi forlot bilen der bakkene starter mot Ormelii. Avmarsj ble på slaget kl. 07.45, nøyaktig samme tidspunkt som da jeg og Eivind tok turen for to år siden. For å komme opp til fossen må man stige snaue 600 høydemeter fra nede i Fortunsdalen. Staver anbefales varmt. Krysset elva Grandfasta rundt 160 moh like nedenfor den andre venstresvingen opp mot Ormelii. Deretter trampet vi oss forbi en rygg og traverserte inn i hovedrenna som førte oss opp til innsteget på fossen.
På vei opp renna må man forsere et par partier med is, et kort og enkelt, og et på rundt 60 meter (WI2-3). Vi valgte å soloere, og allerede her skjer første nybegynnertabbe. David hadde lånt mine gamle klatrestegjern og prøvde de nå for første gang. Da var det n tanke som slo meg at ”tenk om de ikke er riktig innstilt til skoene hans”? Sekunder etterpå skjedde nettopp det, midt oppi isen løsner det ene stegjernet hans. Ikke hadde vi tatt på klatresele heller. Løsningen ble at jeg omsider fikk fisket ut tauet og kastet en løkke ned for å sikre David mens han fikset problemet. Murphys lov er nemlig stikkordet for denne turen…
Videre opp renna var det god og fast snø å gå på. Gamle rasmasser hadde gjort snøen hard og fin for stegjernsgange. Etter 1,5 time fra bilen var vi oppe ved innsteget etter en langt mer energiøkonomisk innmarsj i forhold til sist jeg var her med tidvis snø til hofta. Planen var å legge fra seg litt utstyr ved innsteget og rappellere ned igjen samme vei. Det mest beleilige hadde vel vært å ha skiutstyr stående klart på toppen og returnert ut til Turtagrø. :)
Jeg fikk ansvar for å starte showet. De første 55 meterne er det is rundt WI4-5 før det slaker ut rundt 60 meter på et snøfelt. Klatret opp til toppen av isen, koblet på en microtraxion på tauet til en isskrue og fortsatte simultant med David bak meg til enden av snøfeltet. Isen var i god kvalitet, men var temmelig sprø etter nattens klarvær og kulde. Vi stod nå ved bunnen av en gigantisk islinje i et spektakulært juv. Norge er jammen vilt og vakkert!
David tok neste taulengde som nok var turens mest krevende. Ikke først og fremst på grunn av brattheten, men iskvaliteten var elendig. Mye snø, sørpeis og blomkålis. Krevende å få gode fester til isøksene og vanskelig å finne gode sikringsplasseringer. Imponerende leding av David! Han satte standplass under den bratteste søyla i nedre del av hovedfossen. Vel oppe på standplass og glad for å ha sluppet å lede denne taulengden var det duket for min tur til å ”gå ut i krigen”. Da Martin og Sigbjørn var her var ikke søyla like godt formet og helt sikkert en god del tyngre enn i dag. Planen min var å klatre den venstre søyla, men siden den ikke hadde så god understøtte turte jeg ikke å sette isskruer i den heller. Valgte i stedet høyresøyla som hadde god understøtte, men dårligere iskvalitet generelt. De første 20 meterne var brattest og mest krevende (WI5-6), deretter ble det sakte, men sikkert bedre iskvalitet og slakere. Satte standplass etter å ha klatret ut tauets lengde, og glad for at det nå endelig så ut til å bli mindre komplekst terreng.
Vi var nå ferdige med den mest krevende delen av fossen, men bare kommet en tredjedel mot toppen. Nå ventet en lengde med solid WI4 klatring på tidvis hard is. Lettest var det å følge områdene der det rant vann der isen var mjukere. David gjorde tabben ved å slå inn den ene øksa for nærme den andre øksa, slik at et større flak sprakk opp. Samtidig mistet han festet med høyrefoten. Heldigvis hang den ene øksa igjen så vidt, men løst i et tak slik at han ikke tok en solid suser. Med puls godt over terskel fortsatte han trygt opp til standplass.
Taulengden etter ledet jeg, og nå valgte jeg å holde venstre del av fossen. Forserte et nytt bratt parti rundt WI5. Den neste taulengden ledet David, og her ble det etter hvert litt slakere med et par bratte opptak her og der. Det var nå begynt å bli mørkt, og hodelyktene måtte fram. Vi var litt i tidsnød i forhold til at David måtte på jobb (heldigvis sovende nattevakt) kl. 21.45. Likevel valgte vi å fortsette litt til. Jeg blokkledet to lengder til som jeg begge strakk 10-20 meter ved hjelp av micro traxion. Terrenget var i denne øvre delen småkupert rundt WI4 klatring. Klatring i mørket er i grunn ganske gøy. Man klatrer på en måte i sin lille boble og slipper å se hvor langt ned det er.
Den aller siste lengden før uttoppingen valgte vi å droppe, både på grunn av tida, og at det ikke var noen hensikt å toppe ut pga mørke og at det er vanskelig å finne gode snufester oppe i snøen. Vi sa oss fornøyde og gjorde klar for retur. Begge var ganske så slitne, og hodet lå egentlig litt lenger fram i tid, nemlig mot dusj, mat, drikke og søvn. Jeg hadde varm toddy liggende klar nede ved innsteget, og det jeg hadde med meg i sekken var nå frosset til is.
Det er i slike situasjoner det er viktig å skjerpe sinnet, tenke ett steg av gangen og ikke ta noen enkle løsninger. Ulykkene skjer som kjent på tur ned igjen, og rappellering henger høyt på ulykkesstatistikken. Som jeg har brukt å gjøre på de siste turene oppsøkte jeg tørr is og tredde tauet direkte gjennom abalakovfestet for rappellering. Billigere og mer miljøvennlig løsning, og i grunn kjappere å ordne. Skjøtet derfor tauene og rappellerte ut 60 meter til en ny standplass før vi etter hvert skulle dra ned tauene. Ingen problem å fire ned, tauet hadde ikke fryst fast, men like før vi forventet at tauet skulle komme fykende ned satt tauet bom fast! Hva i svarte? Vi dro og dro. Hva kan ha skjedd? Vi var begge helt sikre på at stoppknuten var tatt opp. Kan det ha vært tvinn i tauet da?
Prøvde å lage talje for å trekke ned tauet, men til ingen nytte. Vi bestemte oss for at det ville være mer risikabelt og ta mer tid å klatre opp for å fikse tauet enn å kappe det. Vi kappet tauet. Konsekvensen ble åpenbar, å rappellere ned 700 meter med 30 meter tau av gangen er ikke vanskelig å regne seg fram til at blir en lang affære og en heftig abalakovbonanza. Det er ni år siden jeg gråt sist jeg var i fjellet, men nå presset tårene på for alvor.. Jeg var sint, frustrert og stresset. Både fordi det hele føltes så urettferdig, risikoen med det vi holdt på med økte. Blant annet på grunn av stress, lang retur, stedvis vanskelig å lage abalakovfester og vanskelig å få kontakt med omverden. Ingen dekning, og folk begynner nok å lure på hvor vi blir av. Jeg hadde i utgangspunktet en turavtale med en kompis som skulle kjøre hele veien fra Oslo neste dag. Fikk aldri sagt i fra at det sannsynligvis ikke blir aktuelt. Dårlig samvittighet, sinne, men jeg vet samtidig at i denne situasjonen er det uhyre viktig å ikke la seg stresse, men ta tiden til hjelp og komme seg ned i god behold. Nå gjaldt det å omstille hjernen og akseptere at det kom til å ta en god del timer før vi var nede ved bilen.
Uansett, vi kappet det ene tauet. Prøvde på ny å fire oss ned med et 60 meters tau tredd dobbelt gjennom en abalakov. Vi rappellerte oss ut 30 meter, og idet vi trakk ned tauet skjedde nøyaktig det samme som sist. Tampen ville ikke gå gjennom abalakoven av en eller annen grunn. Stressnivået økte på nytt. Faen!!! Murphys lov… Denne gangen var det uaktuelt å kappe mer tau. Jeg ble nødt til å klatre opp igjen. Heldigvis hadde vi trukket ned 30 meter med tau, så jeg hadde nok til å komme meg opp igjen ved å lede. Fram med øksene, fram med skruer og slynger og gjøre seg klar til å lede. Omstille hjernen og puste dypt…
Vel oppe ved abalakovfestet viste det seg at tampen hadde lagt seg i klem under tauet som vi trakk i. Vi hadde laget en såkalt vertikal abalakov der hullene ligger over og under hverandre. Tauet vi trakk i tilhørte det nederste hullet og tampen det øverste. Begge gangene tauet hadde kilt seg hadde vi trukket i tauet som går ut fra det nederste hullet. Kan det være mønster her? At det samme kanskje ikke ville skjedd om vi hadde trukket i tauet som går ut fra det øverste hullet? Dette reflekterte jeg ikke over før jeg kom trygt hjem igjen i senga mi. Der og da turte vi ikke satse på å tre abalakoven direkte, men skjøte en slynge som man har tredd gjennom abalakoven som man så rappellerer fra. Jeg hadde med noe baileslyngetau, men ikke mer enn til omkring seks abalakover. Heldigvis hadde vi litt igjen av tauet vi hadde kappet, og resten ble ferdigsydde 60-slynger fra racket. Det var nok til å få oss ned fra fossen. Det gikk ikke spesielt fort, men vi gjorde det på en trygg måte. Det er det viktigste. Er stolt av samarbeidet mellom meg og David og at vi klarte å holde oss ”iskalde” også i hodet, og ikke bare i fingrene.
Det begynte etter hvert å snø, men tross dårligere sikt registrerte vi SOS signaler med lys fra Fortunsdalen. Vi regnet med at folk forstod at alt gikk bra siden de så at vi var i bevegelse. Da vi var vel nede ved innsteget kom følelsene, og jeg måtte rett og slett gi David en stor klem over at vi nå relativt sett var passert den tøffeste delen av turen. Returen gikk overraskende greit, og med isøksa parat kunne vi ake ned store deler av renna. Like ovenfor introfossen i nedre del trakk vi ut på ryggen på høyresiden sett ovenfra. Derfra og ned var det rimelig greit terreng ned til elva og veien.
Hørte plutselig noen rop fra folk nede i dalen. ”Går det bra?”, hørte vi. Vi klarte å respondere med at ”Det går bra!”. Det viste seg at det var Røde Kors Luster som stod og fulgte med på oss. De hadde fått flere bekymringsmeldinger, både fra folk som så lysene våre, de jeg bodde sammen med og kolleger av David som la merke til at han ikke møtte opp på jobb. Vi forklarte situasjonen og heldigvis var stemningen svært god. Fikk sitte på med snøscooteren de siste hundre meterne ned til bilen som vi ankom rundt kl. 01.00 over 17 timer på tur. Nå var det bare å komme oss ut til Fortun der det var mobildekning og fortelle våre nærmeste at alt går bra, og David fikk omsider kommunisert at han nok blir noe forsinket på jobb… Klokka ble omkring 02.45 idet jeg snublet inn på soverommet og stupte til sengs. Glad for at alt løste seg til slutt!
Takk for en uforglemmelig epic, David!
Kart
User comments
Sterk lesing!
Written by kobbenes 22.02.2018 08:42og godt at det gikk bra! Det er jo faktisk ikkje sjølvsagt, som du seier. Ulukker skjer. Men det er jo i slike situasjonar ein får nytte av erfaringa. Hugsar sjølv min eigen epic i sunndalen for eit år sidan, med rappellering i mørket frå busk og kratt. Eg var både sint, lei meg og frynsete ei heil veke etterpå for at eg hadde satt meg i den situasjonen.