Jokhaisen og Svøuveggen (15.12.2017)
| Characteristic | Ice climbing |
|---|---|
| Map |
|
| Visits of other PBEs | Jokhaisen (200m) | 15.12.2017 |
|---|---|---|
| Svøuveggen (450m) | 15.12.2017 |
Etter en visitt i Oppdal for litt handling på VPG og et par runder i skiheisen ble jeg hokket opp med belgiske Nelson gjennom min kamerat Eivind. Nelson har en campingvogn stående ved skytebanen i Oppdal (kaldeste plassen i bygda..), og jeg kjørte innom ham på kvelden for å slå av en prat og planlegge isklatretur. Nelson kan en god del norsk, og er en habil isklatrer. Han hadde vært på rekognoseringstur gjennom Sunndalen. Lite snø i Drivdalen, mye snø midt i Sunndalen, men mindre nede ved fjorden og oppe i Litldalen. Det så ut til å være forhold på noen fosser i Litldalen, og vi siktet oss inn på Jokhaisen (WI5) nederst i juvet mellom Hårstadnebba og Langrabbpiken.
Kjørte fra Oppdal i morgentimene neste dag og kom oppover i Litldalen mens det begynte å lysne. Her var det absolutt ikke noe snø, så anmarsjforholdene opp til innsteget gikk lett som en plett fra en veilomme, over et jorde og til slutt opp en skredvifte. Mye rasmasser av snø ved innsteget, så dette er ikke turen man bør gjøre ved høy skredfare. Nelson satte i gang med første taulengde (WI3+), og etter noen få meter fant han ut at han hadde satt stegjernene på motsatt føtter.. Fortsatt tidlig på dagen :) Vi klatret løpende slik at han kunne strekke taulengden inn på en hylle før det bratnet til i neste taulengde.
Videre klatret jeg en litt brattere lengde opp til den bratte og fritthengende søyla som møtte oss. Vanligvis er ikke denne fritthengende, men det har nok ikke vært kaldt nok over tid. Vi stusset en liten stund, og jeg sa at jeg kunne gi det et lite forsøk, men hadde i grunn ikke trua. Prøvde å klatre ut på fjellet i venstrekant for så å traversere meg ut mot høyre igjen. Problemet var at det var vanskelig å få sikret akseptabelt, og isen ut til høyre var elendig. Jeg tok en beslutning – jeg vil ikke gjøre det! Det er ikke verdt å tryne her, knekke ankelen og ødelegge resten av sesongen for denne fossen her. Nelson var enig, og vi rappellerte ned igjen. For første gang rappellerte vi med å tre klatretauene direkte i abalakoven. Så lenge isen er noenlunde tørr er dette en mer økonomisk og mer naturvennlig måte å snu på, men vær obs på at tauet kan fryse fast!
Plan B ble å kjøre videre oppover i Sunndalen. Dagen var fortsatt ung.. Vi kikket litt på Heimattkommen og Bortkommen, men også disse så litt ferske ut fortsatt. Kjørte så oppover langs Grøvu. Så opp på Pastis som heller ikke var inne, men lenger oppe så det ut til at vi kunne få brukbar klatring på Svøuveggen (WI5) til venstre for Svøufallet. Parkerte i høyresvingen der veien omtrent toucher borti Svøufallet. Trasket litt oppover elva, krysset denne og tok et par rappeller fra furutrær ned Svøuveggen, men ikke helt til bunns. Svøufallet var fortsatt åpen og diger og skapte kald og fuktig stemning nede i juvet, og til dels dårlig kvalitet på isen. Vi klatret to taulengder hver. Det var utfordrende is å klatre i og sikre i, og attpåtil ble det også mørkt. Bailet ut til venstre på en hylle, en taulengde før toppen. Herfra klyvde vi opp på siden av veggen og ruslet tilbake til bilen, godt fornøyd med dagen tross to turer som endte i bail.
User comments