Nordveggen på Råken (08.02.2017)  6


Start point Rikheim (88m)
Characteristic Ice climbing
Duration 14h 35min
Distance 8.0km
Vertical meters 1,288m
GPS
Ascents Råken (1,388m) 08.02.2017 07:09 not summited

I det jeg svingte nedover Lærdal på vei til Sogndal etter noen dager med isklatrekurs i Gol var det ikke til å unngå å legge merke til den mektige nordsida på Råken, like før man kommer til Ljøsne. Fy søren, tenk å klatre opp der en gang!? Jeg husker at jeg tenkte det første gang jeg så denne veggen under en biltur fra øst til vest i 2011. Nå, seks år senere, tenkte jeg samme tanken, men nå var jeg ikke helt fremmed med å faktisk realisere den. Fra veien så det ut til å være en lang rute på hele 1100 høydemeter. Mye av ruta følger den bratte renna der elva med samme navn som fjellet renner nedover. I toppen bratner det til og vil kreve solid alpin- og isklatreerfaring. Ruta er en ekstrem terrengfelle med hensyn til skredfare, men nå med så lite snø og påfølgende kuldeperiode etter mildvær var forholdene perfekte for et forsøk. Jeg sendte sporenstreks en melding til Kjetil og spurte om han var gira på et forsøk på onsdag, og svaret var kort og presist; ”JA!!”.

Ruta vår sett fra E16 ved Ljøsne. Bildet er tatt 27. mars i fjor, men forholdene minner veldig om dagen vi klatret.
Ruta vår sett fra E16 ved Ljøsne. Bildet er tatt 27. mars i fjor, men forholdene minner veldig om dagen vi klatret.

Etter nøye turplanlegging og studering av bilder og kart for både innmarsj, klatring og utmarsj var vi begge klare for tur. Om det ville bli førstebestigning var vi usikre på, men vi hadde foreløpig ikke funnet noen informasjon om ruta, verken i isklatreføreren for Lærdal eller andre steder, tross dens ikoniske fremtreden fra E16. Uansett, når man ikke kjenner til noe konkret beta på forhånd føler man seg som en pionér, og den følelsen likte vi!

Med avreise fra Sogndal litt før kl. 06.00 rakk akkurat kl. 06.15 ferga fra Mannheller til Fodnes. Kjetil ventet på samme plass som sist, og forrige gang vi var på tur var på en ryggtravers i Hurrungane. Ville dagen bli like uforglemmelig? Det bruker gjerne å bli sånn når vi er på tur, så forventningene var allerede himmelhøye. Formen, humøret og optimismen til Kjetil er gull verdt når man skal velge en klatrepartner for en slik tur. Det var både -6 grader og sur vind fra sørøst idet vi gikk ut av bilen på vårt utgangspunkt ved Rikheim. Det var bare å pakke seg inn fra start, og jeg måtte tenke meg om en ekstra gang om jeg hadde med nok klær. Kjetil kom på at han hadde glemt klatrehjelmen (!), men heldigvis hadde jeg en ekstra skihjelm som han fikk låne, så det ordnet seg.

Noen minutter over kl. 07.00 satte vi i marsj fra Rikheim. Grunnen til at vi startet såpass sent var at vi ønsket å time dagslyset til starten av innmarsjen. Rutefinning på inn- og utmarsj er en av de største utfordringene på denne turen. Vi gikk 1,5 km langs veien vestover til Blåstad der vi skar av til venstre mot den store skredviften Håjørven som ses tydelig. Måtte over noen frosne jorder og et gjerde der vi overraskende nok møtte på en hjort som løp rett inn i gjerdet. Får håpe den ikke skadet seg. Etter hvert begynte det å lysne og samtidig kom vi i le for vinden idet vi begynte å traske oppover i nordsida.

Hjorteterreng på anmarsjen.
Hjorteterreng på anmarsjen.

Vi tok sikte mot en kløft med en bratt klippe på høyre siden. Denne hadde vi tenkt å følge opp hundre høydemeter før vi skulle traversere østover og inn i Råkenrenna. Grunnen til at vi ikke valgte å gå opp renna helt nedenfra var at det er et stup med en foss som ikke hadde fryst i nedre del. Derfor måtte vi omgå denne via bratt hjorteterreng lenger vest. Kløfta vi hadde tatt sikte på viste seg å inneholde en god del is. For å slippe å ta på stegjern prøvde vi å finne en annen vei. Ryggen/flanken på høyre siden av den bratte klippen var grei å følge. Bratt og vegetert terreng med noen ekle klyvepartier, men det gikk heldigvis an å komme seg opp. Greit å ha hjelm siden det kan gjemme seg løse steiner under mosen. På ca. 300 moh begynte vi å traversere østover langs noen hjortetråkk. Stedvis ganske bratt, men kan hjorten kan vi, tenkte vi. Så faktisk et tydelig hjorterede under et lite overheng. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu…

Råkenrenna.
Råkenrenna.
Tok en kort rappell for å komme inn i renna.
Tok en kort rappell for å komme inn i renna.

Fant omsider veien opp til der vi hadde tenkt å komme inn i Råkenrenna på ca. 375 moh. 1-meterskotene på Norgeskart var til god hjelp i forberedelsene for å finne veien opp hit. Som forventet var det bratt for å komme ned i renna, men ikke så langt ned. Kledde på oss klatreselen og tok en 5-10 meter lang rappell ned i renna fra en solid bjørk. Herfra og oppover var det fortsatt helt bart og tørt. Det rant lite vann i elva, så det gikk greit å traske oppover kløfta fra stein til stein. Etter hvert begynte vi å kunne se isen i toppen, og jeg likte godt det jeg så. Blå i fargen, og sammenhengende partier, men utvilsomt bratt.

Lårtrening oppover renna. Lite vann og snø i nedre del.
Lårtrening oppover renna. Lite vann og snø i nedre del.
Toppisen kommer til syne for første gang.
Toppisen kommer til syne for første gang.
På med økser og stegjern.
På med økser og stegjern.

Med jevn marsjing tok vi raskt høydemetere og nå føltes det langt fra like kaldt som ved start. Plutselig gikk vi rundt bare i ulltrøya. Ved 560 moh møtte vi på snø og is, så ferden herfra gikk med stegjern og isøks. Første bratte parti der vi følte behov for tau var på 650 moh. En greit taulengde rundt WI4 som jeg ledet. Noen meter lenger oppe kom et nytt parti med et par kortere opptak som var omtrent like vanskelige som første lengden. Denne lengden ledet Kjetil. Deretter ventet en liten traskeetappe opp til Råkenrennas øvre botn. Her bratnet det til på alle kanter. For et mektig terreng!

Første taulengde på is oppover renna.
Første taulengde på is oppover renna.
Kjetil ledet den andre taulengden opp renna.
Kjetil ledet den andre taulengden opp renna.

Veien videre var vi spente på. I mitt hode så jeg for meg at klatringen herfra og opp til den øvre toppisen skulle være slak og enkel, men det så ut til å kanskje ikke være så lett likevel. For det første så isen nærmest faretruende tynn ut. Så tynn at man kanskje ikke kunne sette isskruer over alt. Ruta måtte i så fall legges der det dreneres mest vann og dermed er tjukkest is. I tillegg var det litt brattere enn forventet, mellom WI4 og WI5 og speilblank og sprø overflate på isen slik at en ikke fikk noe gratis i forhold til klatringa. Etter å ha brukt litt tid på å diskutere og planlegge rutevalg landet vi på en variant vi håpet ville fungere.

Nedre isdel fra øverst i renna. Tre taulengder WI4-5 med tildels tynn og utfordrende iskvalitet.
Nedre isdel fra øverst i renna. Tre taulengder WI4-5 med tildels tynn og utfordrende iskvalitet.
Første taulengde.
Første taulengde.
Kjetil følger på i første taulengde.
Kjetil følger på i første taulengde.

Av hensyn til tidsbruk har jeg nok litt mer marginer på ledinga enn Kjetil, så det var naturlig at jeg ledet hele veien oppover. Noe som var i orden for begge to. Klatret opp det følgende partiet på tre taulengder. Lenger opp enn det kunne se ut nedenfra. Til dels tynn og elendig is, men også mye god is der jeg kunne sette skruer. Spesielt et par steder føltes nokså spennende ut, men traversering på svært tynne flak. Bare å manne seg opp og rope ”følg med!” til Kjetil som kom med lune og oppmuntrende kommentarer.

Andre taulengde over en spennende travers. Mektige omgivelser!
Andre taulengde over en spennende travers. Mektige omgivelser!
Kjetil følger på i andre taulengde.
Kjetil følger på i andre taulengde.

Etter å endelig ha kommet opp fra tredje taulengde ventet nok et parti med gåing på bratt snø til det siste og avgjørende ispartiet i toppveggen. Le grand finale! Det så ekstremt kult ut. Fossen i seg selv er nærmere 200 meter lang, omtrent som Hydnefossen i Hemsedal. Bare at i denne sammenhengen putter man på en Hydnefossen etter å ha klyvet og klatret i rundt 1000 høydemeter først. Dersom det er trengs har man også mulighet til å baile ut til høyre og runde toppartiet i enkelt terreng. Man har også muligheten til å ankomme toppfossen via samme vei, men kanskje litt langt og tungvinn anmarsj.

Endelig oppe ved toppisen. Herfra var det fem taulengder til uttoppinga opp mot rundt WI5 (de to øverste ses ikke herfra).
Endelig oppe ved toppisen. Herfra var det fem taulengder til uttoppinga opp mot rundt WI5 (de to øverste ses ikke herfra).
Fagre Lærdal.
Fagre Lærdal.
Kjetil sikrer meg opp første taulengde i toppisen.
Kjetil sikrer meg opp første taulengde i toppisen.

Merket at vi begynte å komme høyt over Lærdals gårder og grender. Været var upåklagelig med blå himmel og lite vind. Dessverre fikk vi aldri se sola siden vi hele tiden befant oss i en nordside, men på den andre sida av dalen var det derimot andre som kunne høste D-vitaminer i vinterlyset. Klokken gikk som forventet altfor fort og hadde nå bikket kl. 14.00 idet jeg begynte på første taulengde etter en kjapp matpause med dypfryste brødskiver. Omtrent 3,5 timer igjen av dagslyset, men jeg og Kjetil har heldigvis spesialtrening i hodelyktisklatring fra tidligere, så det var vi ikke bekymret for. Uansett, er jo alltid fint å kunne toppe ut i dagslys.

Første taulengde i toppisen.
Første taulengde i toppisen.
Kjetil følger på i første taulengde.
Kjetil følger på i første taulengde.

Første taulengde var den bratteste (WI5). Det finnes mange varianter opp toppisen, men vi fulgte en linje som gikk et stykke til høyre. Merket godt at Kjetil sine nye isskruer bet langt bedre i isen enn mine, tross at jeg nylig hadde levert dem inn til slip. Noe jeg mistenker er at gjengene på Petzl Laser Speed sine aluskruer blir slitt i gjengene over tid. Kanskje like greit å holde seg til stål i fremtiden, selv om det er litt tyngre? Få ting er mer frustrerende enn isskruer som nekter å bli skrudd inn isen. Iskvaliteten var lite å klage på oppover her, kun et par steder helt øverst var det litt gjennomslagsis på overflaten.

Kjetil følger i andre taulengde.
Kjetil følger i andre taulengde.
På standplass etter andre taulengde.
På standplass etter andre taulengde.

Derimot har både mine og Kjetil sine legger hatt det langt mer behagelig enn på denne turen. Med så mange høydemeter på is og litt for få isklatreturer tidligere denne sesongen hadde vi til slutt leggpump opp etter ørene. Noen ganger var jeg nesten nødt til å hvile leggene undervegs i taulengden fordi jeg mistet fullstendig kontrollen over beina. Måtte virkelig bite tenna sammen for å holde tempoet oppe. Toppisen bød på fem taulengder hvorav de tre første var jevnt bratte med noen få slake partier. De to siste taulengdene var litt lettere. I den siste taulengden ble vi innhentet av mørket og hodelyktene måtte fram. Heldigvis hadde vi god hjelp fra månen som bidro til å lyse opp veien videre. Stemningsfullt!

De siste to taulengdene før toppen.
De siste to taulengdene før toppen.
Det kveldes i Lærdalsfjella...
Det kveldes i Lærdalsfjella...

Ubeskrivelig god følelse å toppe ut! For en tur det har vært til nå. Pionérfølelsen ble ikke mindre idet jeg kastet et blikk ned den enorme veggen vi nettopp hadde besteget. Koselig å se alle lysene som hadde blitt tent nede i Lærdal. De lurer sikkert på hvem som driver og tuller oppi her midt på natta. Kanskje det kommer en politioppringning denne gangen også, slik som da jeg og Kjetil klatret Loftesnesfossen ovenfor Sogndalsfjøra i fjor. Vanskelig å finne noen god standplass på toppen, så koblet tauet til en micro traxion på den siste isskruen før uttoppinga. Videre fikk jeg etter hvert dratt inn nok tau slik at jeg kunne lage en bedre standplass lenger oppe.

Uttopping! Lærdal by night. De lurer vel på hvilke tullinger som roter oppi en nordvegg midt på natta.
Uttopping! Lærdal by night. De lurer vel på hvilke tullinger som roter oppi en nordvegg midt på natta.

Vi var begge på toppen og kunne slippe jubelen løs kl. 19.00. Nøyaktig 12 timer fra start, 1100 høydemeter og 10 taulengder. Nå ventet bare utmarsjen tilbake mot bilen. Ikke bare bare det heller. Pakket sammen klatreutstyret, men beholdt stegjern og en isøks en stund til. Traverserte østover forbi noen bratte flanker som man definitivt ikke bør krysse dersom man er i tvil om skredfaren. Få meter lenger nede bærer det utfor nordveggen, så konsekvensene er utvilsomt store. På det høyeste var vi på 1190 moh før vi begynte å slippe oss ned. I kveld fristet det ikke å gå helt opp på Råken. Kom oss etter hvert bort på nordøstryggen på Råken som vi fulgte ned til 850 moh før vi svingte ned til høyre og fant en grei vei ned i Senddalen. Fant noen åpne områder, en måtte også gjennom en del krunglete bjørkeskog og over/under nedfalne trær.

Krysset elven Senda på ca. 400 moh. Greit i dag med såpass lite vannføring. Etterpå måtte vi klyve oss litt opp igjen før vi traverserte oss bort til stien ned til Rikheim. Denne stien har jeg gått en gang tidligere da jeg var på Store Hånosi, så jeg visste heldigvis at den var fin å følge. Begge begynte å bli passe slitne, men humøret holdt fortsatt en god tone. Mobilen begynte å slukne, så GPS-tracket på returen ble dessverre ikke registrert, men har forsøkt å tegne det opp etter beste evne.

Vi ankom bilen kl. 21.45, etter godt og vel 14,5 timer på tur. Skuet opp på nordveggen i måneskinnet. Vi kunne se tilbake på en innholdsrik tur som virkelig hadde satt spor. Uforglemmelig, ja, men akkurat nå satt vi igjen med så mange inntrykk at det var vanskelig å huske det vi hadde vært igjennom. Dette måtte vi nok la synke inn med tiden til hjelp. Siden jeg måtte videre mot Notodden og skole neste morgen hadde Kjetil i utgangspunktet planlagt å ta buss tilbake til Sogndal. Det viste seg at neste buss gikk rundt kl. 04.00 på natten. Egentlig skulle han holde et muntlig arbeidskrav neste morgen, men en slik tur som vi hadde vært igjennom var verdt å ta opp igjen det arbeidskravet til en senere anledning.

Derfor satt han på med meg sørover til Nesbyen (etter først en sjokomelk pit-stop i Hemsedal) der Kjetil sine foreldre bor. Her ble det egg og bacon til nattmat, noe som smakte vanvittig godt, spesielt etter en slik tur. Ble over i Nesbyen for natten før jeg fortsatte mot Notodden neste morgen kl. 06.00 etter altfor lite søvn, men mange minner rikere…

Takk for turen, Kjetil!

PS: Det viser seg i ettertid at denne linja ble besteget første gang av isklatrelegenden Guy Lacelle som på tragisk vis omkom i et skred i 2009. Det har vært en ære å få klatre i dine fotspor, hvil i fred!

Kart

Kart med inntegnet rute.
Kart med inntegnet rute.

User comments

  • -
    avatar

    TØFT !

    Written by Gunski 13.02.2017 17:00

    Skikkelig tøft ! Gratulerer til dere begge !!

  • -
    avatar

    For ein tur!

    Written by kobbenes 13.02.2017 13:46

    Fantastisk og imponerande! Håper å få nok meter til å kunne klatre slike saker sjølv ein dag :-D

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.