Snøhettatraversen og Larstinder (14.08.2010)

Start point	Snøheim (1,474m)
Characteristic	Alpine climbing
Duration	13h 00min
Distance	27.0km
Map

Ascents	Hettpiggen (2,261m)	14.08.2010
	Larstinden (2,108m)	14.08.2010
	Nørdre Larstinden (2,077m)	14.08.2010
	Snøhetta (2,286m)	14.08.2010
	Snøhetta Midttoppen (2,278m)	14.08.2010
	Snøhetta Vesttoppen (2,253m)	14.08.2010

Skrevet av Bjørn-Even Verbeke

Kart

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Bjørn-Even Verbeke

Bjørn-Even poserer foran Snøhettamassivet.

Kaffekoppene mine holder altfor godt på varmen! Hva kan man gjøre som tidsfordriv mens man venter på at kaffen skal senke til en temperatur som ikke pådrar en tredje-gradsforbrenninger? Facebo.. TURRAPPORT!

Dagen i forkant av turen hadde vi spist en koslig frokost på bakeriet i Lom og vendt nesa nordover, bilen ble parkert ved en bom nesten innerst i Snøheimvegen, der var det tåke og lett regn. Tåken var faktisk veldig tjukk, vi så ikke lenger enn ett par meter. plutselig ser vi et lys i tåken, det må være fra Snøheim, vi går mot lyset og annkommer straks Larsbu, en liten hytte man kan sove gratis i. Til vår store overaskelse var vi ikke alene her, 5-7 Tyskere hadde vært der en stund og det var bare en ledig seng igjen, løsningen ble at jeg og Sondre sov på betonggulv(ikke behagelig) i gangen, mens Olav sov på madrassen.

Vesttoppen, Hettpiggen og Midttoppen sett fra Snøhetta stortoppen.

Hettpiggen tar seg mektig ut fra nord. Vi gikk et godt stykke nedover i flanken før vi traverserte bortover. Taulengden ble da nøyaktig 60m til toppen av svaene. Bak oss kom to taulag.

Neste dag våknet vi til skyfri himmel! Sondre syntes været minnet om det været som var da han klatret nordeggen på Tverrådalskyrkja, bortsett fra at det nå var en langt behageligere temperatur. Turen til stortoppen av Snøhetta gikk i boksershorts og vi brukte ikke lang tid, delvis på grunn av iveren etter å komme igang med klatringen, men også for å slippe å stå i kø. Vi nærmest løp fra stortoppen til midttoppen og ned til standplassen under Hettpiggen, et sted måtte jeg og Olav over en bratt iskant, her gled Olav og vi fikk begge hjertet i halsen, heldigvis fikk han stoppet seg. Sondre fikk lede til Hettpiggen, vi hadde startet litt for langt nede, dette var litt dumt for Sondre måtte klatre opp et dårlig sikret parti som attpåtil er litt vanskeligere enn svaene(normalveien) ovenfor. Fjellet var fortsatt vått etter regnværet dagen før, så friksjonen var heller dårlig. Olav er helt fersk i klatring, og vi brukte derfor svært langt tid opp til Hettpiggen. Sondre og jeg diskuterte om vi skulle avbryte traversen, det hadde blitt en stor skuffelse for oss alle, jeg skulle jo få lov til å lede opp til vesttoppen, noe jeg hadde gledet meg til. vi valgte å fortsette:

Jeg sikrer Olav opp svaene til Hettpiggen i 1. taulengde. Resten gikk greit opp eggen med litt tausikring.

Meg ned 2. rappell fra Hettpiggen mot vesttoppen.

Ned fra hettpiggen tok vi to rappeller av tre mulige, den første omgikk vi på en lett og bred hylle. Vi kom oss ned rappellene ganske fort, godt jobbet av Olav som var effektiv her.
Når man kommer til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen reiser Vesttoppen seg høyt over hodet med en stor, flott og skummel vegg. Jeg kjente at jeg gledet meg skikkelig, men var også veldig spent. Heldigvis fant jeg noe som jeg anntar er normalveien(?) en markert renne som beveger seg fra høyre mot venstre. Vi etablerte standplass i en stor stein et par meter opp i renna, her fikk vi øye på to andre lag som rappellerte seg ned fra hettpiggen, best å bare komme igang.

Snøhetta Vesttoppen sett fra nedstigningen fra Hettpiggen. Vi traverserte ca. 50 m ut i flanken, og opp en trang renne til en stor blokk (lå en blå slynge der) der vi satte 1. standplass.

I 1. taulengde voldte ikke store problemer, det var stort sett klyving, og to-tre flytt som kanskje kan anslås til 4 eller 4+, ettersom det er det den er gradert til. veldig morsomt var det siste flyttet da man måtte traversere en skive med hendene mens føttene dinglet utfor stupet, her ble det forferdelig mye taudrag så jeg satte standplass. Olav og Sondre kom seg fint opp begge to. Den neste taulengden måtte man skvise seg opp gjennom en trang sprekk, tilsynelatende uten gode tak eller sikringsmuligheter. etter denne sprekken var den videre vei til toppen relativt grei, vi tok en kort taulengde opp den siste hammeren til toppen. Da vi kom til toppen var vi alle veldig glade. Solen sto fortsatt høyt, og vi satte oss ned og spiste litt velfortjent mat og sjokolade.

Teambilde på Vesttoppen. Snøhettatraversen is done!

Sondre har en motivasjon og form som ikke kan forklares med ord, men oppleves. At han hadde krefter til å jogge innom Larstindene for så returnere til Snøheim skjønner jeg ikke.