Vinterbestigning av Storen (20.02.2011)  

Map

---

© Statens Kartverk

---

Weather for Storen

This service is temporarily unavailable.

---

Turdata:
18 timer
18 km
1600 høydemeter

---

Turdeltakere:
Sondre Kvambekk
Øyvind Mathiassen

Forord

© Øyvind Mathiassen

I disse medieoppblåste skredtider var det en positiv overraskelse da Øyvind og Jørn meldte om stabil og god snø i Hurrungane på vei til de Nørdre Midtmaradalstinder via Berges renne forrige helg. Da meteorologen meldte om bombehøytrykk helgen etter fikk jeg det spontant for meg at nå skulle Storen vinterbestiges! Det er enhver alpinklatrers drøm å ha gjennomført denne turen, så nå, med nok av erfaring i sekken burde dette være en realistisk målsetning selv om den fortsatt var en drøm. Det har nok ikke enda gått helt opp for meg at turen er gjennomført, så dere får ha meg unnskyldt om rapporten blir en smule «diffus». Etter helgas mentale hardkjør virker alle detaljer så fjerne, en merkelig følelse. Men jeg går nå i hvertfall rundt og smiler fra øre til øre her hjemme. :-)

Lang biltur og lite søvn

Øyvind ble kontaktet og var ikke vrang å få med. Vi giret hverandre opp via telefon, og etter litt planlegging møttes vi på vår faste plass – Valdres Gjestegård kl. 14.00 lørdag. Som vanlig var jeg 10-15 minutter forsinket, en dårlig uvane det der... Turen skulle foregå søndag på grunn av at jeg hadde slitt med omgangssyken tidligere denne uka og trengte så mange dager som mulig på å bli helt frisk. Typisk at jeg alltid stiller dårlig forberedt før turene med Øyvind... Neste gang skal formen være bedre, selv om dette riktignok var en hardere tur mentalt enn fysisk. Praten gikk lett over fjellet, og vips var vi på ferga over til Manheller. Vi skuet opp på et mylder av is-/snørenner som finnes her i Sogn og lurte på om vi ikke heller skulle dra på oppdagelsesferd i en av disse, men vi droppet tanken. Middagen ble inntatt på Statoil i Sogndal og her kom Øyvind på ideen om at han skulle ta med seg en krone-is opp på Storen, for er det noe mat som holder seg i denne beinkulda er det vel nettopp iskrem! Den ble festet på biltaket resten av veien. Videre mot Turtagrø imponerte Øyvind med geografikunnskaper om stedsnavn langs veien, navn som Hafslovatnet, Høyheimsvik og Opptun kom ut fra intet. Det er vel Jørn som lærte ham dette på forrige helgetur, han har jo tidligere bodd i Gaupne og Fortun i flere år. Ankom den brøyta parkeringsplassen ved Turtagrø klokken 19:15. Vi skulle nå liksom sove i snaut åtte timer frem til reveljen gikk kl.03.00. Jeg i bilen og Øyvind i telt, men jeg hadde ikke sjanse på å få noe søvn. Lå kun og vrei meg rundt og hadde selvsagt tusen tanker i hodet. Fikk vel maks 1 time med søvn før jeg måtte forlate den varme soveposen. For å spare vekt droppet vi termos (unntatt én) i sekken, men brukte i stedet vanlige plastflasker som vi fylte på med kokende vann før start. Jeg tok en tykk sokk utenpå dem for å holde på varmen.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Seig innmarsj Turtagrø-Bandet

Kl. 03.52 gikk startskuddet og vi la i vei på den normalt tre timer lange innmarsjen til Hytta på Bandet (Skagastølsbu). Det var en nesten full måne som lyste opp det snekledte landskapet, så vi pakket ned lykta med det samme (vel, Øyvind droppet lykt, noe han angret på senere). I natt hadde det danset tåkeslør rundt Skagastølstindene, men nå var det ingen sky å se i mils omkrets. Starten ble perfekt helt til første kneik, da sa fellene mine takk for seg og minte meg på at jeg burde gitt dem en ny runde med fellelim. Jeg forsøkte tappert å teipe nøye med sportsteip, men det holdt dessverre kun noen få kneiker til. Selv om jeg hadde med blå extra måtte jeg stort sett ty til fiskebeinsteknikk opp til Bandet. Dermed sløste jeg bort dyrebare krefter under innmarsjen. Opp mot Tindeklubbhytta var det bratt, men snøen virket stabil så skredfare slapp vi å være redde for. Neste bakken opp til Skagastølsbreen var temmelig hard, så vi valgte å ta skiene på sekken og gå til fots. Deretter gjenstod kun sliterbakken opp breen før vi ble vitne til nydelig morgenrødme bak Falketind og Stølsnostinden i øst. Her la vi fra oss skiene og litt annet utstyr vi ikke trengte videre. Jeg skiftet nå til alpinstøvler, stegjern, hjelm og klatresele. Øyvind drøya`n lenger. Inngangsdøren til Skagastølsbu var helt nedsnødd så det ble intet besøk i dag.

© Sondre Kvambekk

Bratt snøflanke

Nå startet moroa! Snøflanken opp til der klatringa begynner. Jeg fant fort ut at denne delen var enklere i dag enn på sommeren, det var en utrolig optimal snøkonsistens! Litt løssnø i starten, men lenger oppe var den hardere, og her satt stegjerna og ikke minst isøksene (2*Petzl Quark) som et skudd! Fra Bandet traverserte vi først 200 meter vannrett til høyre før vi skar rett opp flanken. Deretter sa veien seg stort sett selv, vi visste bare at vi måtte ende opp ved kanten mot veststupet like før «Svaene» (svaparti på ca. 2200 moh). Vi trasket jamnt og trutt oppover, ikke for kjapt, men ikke for slapt. Da vi ankom Svaene som jeg gjenkjente fra i fjor sommer tok Øyvind på seg stegjernene og byttet ut stavene med isøkser. Han angret allerede på at han valgte å klatre i de myke Alfa Skarvet skiskoene (!), det brant bra i leggen på vei oppover her. Vi fant en rute opp til høyre som var dekt med snø/is. Den var særdeles bratt (55-60 grader anslår vi). Hadde ikke snøkonsistensen vært så god hadde vi nok benyttet tau her. Jeg hadde såvidt studert Andrew`s renne, vårt rutevalg, i føreren på forhånd. Og den fant vi fort. Men det vi ikke visste var at normalruta starter lenger oppi renna. For å komme dit går man videre mot Hjørnet før man skjærer inn til venstre mot Andrews renne. Så vi klatret HELE renna (en taulengde for mye). Den så bratt, mørk, skummel og heftig ut. Med is, snø og klippe om hverandre. Ekte Hurrungane mixed climb!

Andrews renne – en helt annen verden vinterstid

Øyvind ventet nok en gang med å ta på seg klatreselen helt til han sto ved første standplass (liten plass, gjelder å ikke miste sakene sine her!). Her lå det en gammel slynge festet til en kile og bankebolt, vi brukte denne som backup i tillegg til en selvlagd forankring. Han fikk æren av å lede første taulengde, og etter hvert var han i gang kl. 11.00. Først et skrått isparti før klippe, her startet problemene. Han hang seg opp i at ruta gikk videre mot venstre. Så han klatret videre opp dit, men kom seg ikke helt opp. Etter gjentatte forsøk prøvde han seg mot høyre der det var mye enklere. Ganske nervepirrende episode i grunnen! Taulengdene tar laaang tid på vinteren, så ved å ta seg god tid fikk han fullført hele taulengden og jeg kunne følge etter. Fy flate, selv på topptau hadde jeg hjertet oppi halsen. Jeg måtte opp i samme område som Øyvind rotet seg borti først for å hente en kamkile, her var det ingen fotfester så jeg måtte sette min lit til øksene. Med høy puls fikk jeg traversert mer mot høyre, deretter oppå en nabb der jeg tok en matpause. Øyvind spiste real turmat på standplassen sin. Utsikten var enorm og sola hadde nå dukket opp i renna. Ulempen med det var at snøen og isen lenger oppe begynte å smelte og rase ned renna til oss. Godt vi hadde hjelm for å si det slik, dette ble nesten K2 dødssonen i miniatyr.

© Sondre Kvambekk

Siden Jørn hadde plapret om våre turplaner bestemte vi oss for å spille omverden et lite puss. Ved å legge ut en melding på Facebook (via Øyvinds mobil) skrev vi at toppforsøket var avlyst på grunn av sterk vind, og at vi nå satt i vindsekken for å vente på gode nok forhold for nedstigningen. Tror det var noen som gikk fem på. :-) Etter pausen klatret jeg mer mot venstre og greit opp til Øyvind sin standplass. Det så nå lettere ut videre med mindre snø og is. Øyvind misunte nå min festeanordning for isøksene – BD Spinner Leash der jeg bare kunne slippe dem om jeg heller ville bruke henda på fjellet. Det ble nokså bustete for ham i denne taulengden også, men han kom seg opp og fikk sikret meg. Undervegs satte jeg et ferdig rappellfeste til returen i denne taulengden. Jeg hadde håpet at det ikke var så langt igjen til toppen av renna, men jeg måtte innse at det var en god taulengde til. Og den så ikke særlig enkel ut, dermed gikk mine planer om å lede i vasken, dette var en jobb for Øyvind. Begge var nå ganske mentalt utkjørte, men vi fant motivasjon til å fortsette. Det var også gått mye mer tid til klatringen enn hva vi hadde trodd. Tiden gikk og tiden gikk, og jeg håpet at det gikk bra med Øyvind... Jeg gaulet i alle fall ut det jeg hadde av motiverende lovord. Det raste stadig ned store isklumper og mindre snøras som jeg bare måtte dukke unna for. Han var heldigvis optimist og etter mye graving og kloring kom han over vanskelighetene og var heldig med å finne en nedsnødd stein til å lage standplass/snufeste i. Jeg forsto fort hvorfor det tok så lang tid. Her var det langt mellom sikringene og vanskelighetsgraden noe helt annet enn sommerstid (3+). Modig gjort, her fikk han virkelig bruk for sin sterke høydepsyke. Også i denne taulengden etablerte jeg nok et snufeste undervegs til nedturen. Da denne taulengden var over kunne vi faktisk begynne å innse at vi faktisk kunne klare å komme oss til toppen.

Toppstøtet – a dream realized!

Resten av veien gikk så og si usikret opp djupsnøen til toppen av renna før vi klorte oss opp svaet til toppvarden (enklere nå enn om sommeren). Det var en eventyrlig og episk opplevelse å vite at vi hadde nådd toppen av Storen og det i februar, i det vakreste vinterværet du kan få. En drøm er realisert! Nærmest vindstille og klokka var blitt så mye (kl. 17.00) at fargespillet var på sitt beste. Før returen ga vi hverandre en «high five» og spiste niste. Øyvind krone-is (hehe) og jeg li-lefsa. Lurer på hvor mange som har spist krone-is på Storen?, neste prosjekt får være å lage et koselig leirbål på Storen vinterstid. Skulle gjerne ligget over her oppe, men vi måtte ned igjen, jobben og andre plikter kaller neste dag.

© Sondre Kvambekk

Retur i mørket og turens farligste del...

© Sondre Kvambekk

Det ene tauet vi skulle bruke til rappellen hadde krøllet seg til det maksimale, og sola gikk ned i vest før vi klarte å få løsnet opp i floken. Etter det gikk de tre rappellene (2*60m tau) nokså effektivt ned Andrews renne. Vi slapp heldigvis også at tauet kilte seg fast. Mørket senket seg idet vi tok rygget oss ned den bratte flanken til Bandet. Øyvind måtte gå etter min lykt da han droppet sin egen. Ned Svaene var det så bratt at jeg knapt turte å snu meg rundt. Var bedre å titte mellom bena (føltes ikke så bratt da). Men med veloverveide steg og litt forsiktighet kom vi oss helskinnet ned igjen. Den siste bratta før Bandet føltes nå ikke brattere ut enn av vi kunne småspringe ned der.

Vel nede ved Bandet var det bare å få skiftet til skisko og pakke ned klatreutstyret. Ble en del «sigøynerpakning» nå på slutten noe jeg fikk svi for i rennet ned mot Turtagrø. Tung og vinglete sekk hjelper ikke akkurat kroppen i å holde balansen. Prøvde å holde oss nær hverandre da jeg hadde hodelykt. Og det gikk på et vis. Vi var tilbake ved bilen, nokså slitne, kl. 21.47. Det eneste som stod i hodet på oss nå (i hvert fall meg) var å få på oss tørre klær og kjappe oss til Sogndal for å rekke burger før benser`n stengte (kl. 24.00). Det rakk vi dessverre ikke, det vil si at kjøkkenet stengte 23.00, men vi fikk nå en pølse i brød (ikke nok for to hele rever). Gørrtrøtte byttet vi på å kjøre tilbake til Aurdal (ikke ufarlig dette nei). Og da jeg skulle kjøre derfra og hjem fikk jeg selvsagt ikke start på skranglekassa i -20 grader. Måtte dermed ringe NAF (kl. 03.30) som heldigvis hjalp meg rimelig raskt. Fikk meg drøyt halvtimen med søvn før jeg måtte på jobb neste dag, men det var verd det, absolutt, det var jammen meg verd det!

Film

Flere bilder