Skagastølsryggen - Grande Finale (03.06.2018)  

Norges fjelltopper over 2000 meter komplett!

© Per Morten Brusveen

Så klarte jeg det. En altoppslukende interesse de siste årene, nærmest et prosjekt, er nå fullført. Som er gjennomført med en indre driv og vilje jeg ikke har opplevd på denne måten tidligere, og ikke sikkert jeg kommer til å oppleve igjen. Det jeg er mest stolt av er likevel ikke gjennomføringsevnen og -viljen, men alle rundt meg. Familie og turkompiser. Jobben og kolleger. Alle venner og bekjente. Som har heiet meg fram, og som har gitt meg muligheten - på hvert sitt vis.

Toppsamling og primærfaktor

1. august 2009 dro jeg til Rondane og Rondslottet. Jeg har lenge hatt dragning til fjell, men ferdes mest med ski nedover fjellsider eller til lavlandsfjell på sommeren. Topper over 2000 hadde begynt å fascinere en stund, og nå var jeg i en situasjon jeg trengte å gjøre noe for samle energi, tanker og kraft. Med en alvorlig syk datter, var kanskje de høye fjell det jeg trengte. Det fikk meg over dørstokken og jeg oppdaget et fristed for å samle energi, og for - etterhvert, realisere meg sjøl på et vis.

I starten registrerte jeg turer, og førte til en viss grad statistikk over turer, bestigninger og turtimer. Har alltid vært glad i systematikk og målbare ting. Så alt lå til rette for å "ta av" når diverse 2000meter sider, blogger og nettsteder dukket opp. Med Peakbook ble alt satt i system perfekt for meg, og etterhvert gikk det opp for meg at jeg var en 2000 meter toppsamler.

50, 30 eller 10 meter primærfaktor? Begynte med å mene at 50 meter var fornuftig. Men med tinderangling.no sin oversikt ble det til at 10 meters topper ble tatt med på turene, sånn i tilfelle. I starten var det nesten flaut å innrømme å samle på 10 meters topper. Etterhvert, når jeg skjønte at jeg ville går for å gjøre alle toppene, ble det en selvfølge at det var 10 meter lista som skulle følges. Skulle man først gjøre det, så får man gjøre det skikkelig. Rubbel og bit! Og ja, jeg er stolt av det - og har mange gode argumenter for det!

Siste toppen

Siste toppen skulle være Tverrådalskyrkja, hadde jeg bestemt meg for. Der kunne jeg be med meg turkompiser og gjøre det til en felles avslutningstur. Men da måtte krevende turer som Snøhettatraversen og Midtre Skagastølstinden gjøres unna først - på vinterføre. Snøhetta gikk som planlagt, men det var noe som skurret med Skagastølsryggen i starten av mai. Mye snø igjen på toppene, men det var varmt og snøen var råtten. Jeg og Ingunn gjorde et forsøk, men måtte snu i V-skardet på grunn av forholdene. Dermed gikk jeg på Tverrådalskyrkja, uten å ta det som en fellestur, og lot Midtre stå igjen som siste toppen. Som jeg ikke skulle angre på.

Grande Finale

Midtre Skagastølstinden er naturlig å bestige i forbindelse med travers av hele Skagastølsryggen. I hvert fall når jeg ikke har gått den enda. Dermed er det bare å vente på juli og sommerføre over ryggen. Jeg bestemmer meg for at dette går ikke som noen felles avslutningstur, det får jeg heller gjøre i ettertid til en mindre krevende topp.

Etter tidenes varmeste mai, og rekordtidlig bar Skagastølsrygg, innser jeg plutselig av sjansen allerede er her. Uten videre planlegging eller forberedelser, slenger jeg en melding inn til Ingunn på lørdag. Skal vi gå turen i morgen? Ingunn er selvfølgelig klar, helt hærlig med impulsive og positive mennesker! Dette betyr vi er framme på Turtagrø kl 21 lørdag kveld, går inn til Tindeklubbhytta og slår opp teltet der. 4 timer søvn, og avmarsj kl 0430 søndag morgen. Jeg må på jobb mandag.

Midtre Skagastølstinden - siste toppen på lista
Jotunheimens drøyeste motbakke går faktisk lett denne dagen, og vi er tidlig oppe på Nordre Skagastølstinden. I fantastisk vær! Synes at ryggtraversen vi skal gå er langt mindre skremmende enn for 3 uker siden, da vi snudde i V-skardet. Begge har godfølelse og har tydeligvis dagen. Det er så og si bart for snø, og det er lett å gå og klyve på ru og varmt berg fram til V-skard. Jeg har såpass selvtillit, at jeg fritter for å lede opp klatringen. Jeg dro i håndbrekket sist tur hit, men i dag vil jeg fortjene min siste topp. V-skardet er så og si snøfritt, og i dag ligger det ikke is i sprekkene. Ruta er lettsikra og ledinga går veldig fint. Ingunn har faktisk sol på standplass i skardet. Det er ikke ofte på denne trange plassen det skjer! Det ligger bare igjen snø på det slake skråsvaet fra Berges stol opp til klyvinga til toppen. Vi beholder tauet på opp her, temmelig utsatt noen plasser, så vi synes at det kjennes greit ut med løpende sikring opp til toppen.

Jeg klyver opp siste opptaket og ser varden 10 meter framfor meg. Ingen euforia tar meg, men merker en rar følelse. Nesten nummen i kroppen egentlig. Helt rolig i hodet. Jeg har bare igjen noen få skritt. -Så har jeg vært på alle toppene. -Alle. -Jeg har vært på alle 2000 toppene i Norge, alle. Denne gangen tar jeg på varden. Noe jeg aldri har hatt noen tvangstanker på å gjøre når jeg når en ny topp. Denne gangen teller det. Kikker meg rundt, og ser nok det spektakulære og fantastiske landskapet rundt meg, men ikke sikkert det når inn. Det er for mange tanker i hodet nå. Det føles stort. Det føles tomt. Og det føles godt.

© Per Morten Brusveen

Trenger ikke noen feiring på toppen, har jeg på forhånd tenkt. Har ikke planlagt noe, eller tatt med noe. Trenger bare å nyte, tenke tanker. Ingunn kommer bort til meg og overrasker med å ta opp en flaske Proseco som hun gir til meg. Jeg kjenner at denne overraskelsen setter jeg stor pris på. Noe jeg trodde jeg ikke trengte for å feire, ble plutselig nettopp det som gjorde det ekstra stas. En fin gest, og en hyggelig oppmerksomhet fra en fantastisk turkompis. Ingunn skal ikke ha takk bare for en sjampis-skål, men for at hun er det beste turfølge. En person med bare positivitet og godhet. Setter pris på det.

Etter noen få slurker, setter jeg meg ned. Må dele med omverdenen denne begivenheten. Og bruker en god stund på å samle noen tanker ned i noen ord. Jeg er stolt, og jeg er letta. Og takknemlig. Et emosjonellt øyeblikk og godt å kjenne litt på det før vi går videre på turen. Som alltid tenker jeg at turen ikke er ferdig før jeg er hjemmat, at toppen ikke er besteget før jeg ser att mine kjære hjemme. Vi skal gå hele ryggen og ut Storen, og nå blir det viktigere enn noen gang å fullføre uten uhell.

Patchells sva og Vetle Skagastølstinden
Ryggen mot Vetle er vedvarende eksponert, men hærlig fin klyvbar. Går uten tau her, selv om et par opptak er litt utsatte gjør det tørre berget dette sikkert og fint. Klarer etterhvert å ta inn over meg de spektakulære omgivelsene, selv om jeg er litt spent på svaet. Ikke så glad i slike sva. I hvert fall ikke når man har litt for korte bein til å skritte over. Og uten hjelpetauet som pleier å henge her. Som nettopp er grunnen til jeg ikke tar på meg å lede over svaet. Ingunn er ikke akkurat lengre hun, men er en klatrer og tøffere i hodet. Hun fikser taulengden greit. Jeg sliter over mot risset og får hjelp av en slynge å holde i på starten av en hyggelig kar i kø bak oss. Synes det er hissige opptak opp mot Vetle og til dels svært utsatt en plass. Vi klyver oss greit og sikkert til topps. Blir en god pause også oppe på Vetle sammen med taulaget som var bak oss over Patchells. Trivelige folk, som bestemmer seg for å gå videre over Styggedalsryggen. Vi rappellerer ned til Mohns skar.

© Per Morten Brusveen

Storen
Har klyvi opp herfra til Storen en gang før. Det er like morsom klyving denne gangen også, veldig fint, og på løpende gjør det noe sikrere. Kommer inn skyer og litt mer vind innen vi er oppe, så vi får ikke den enestående utsikten. Fint er det lell, og skyene skaper jo litt ekstra trolldom oppe her. En god pause på toppen. Slipper ikke skuldrene helt ned enda, men kan kjenne litt ekstra på målet som er nådd i dag, og turen vi er på. Og i været vi har. En fabelaktig dag - på alle måter.

© Per Morten Brusveen

Tilbake til Turtagrø
Rapellene og svaene går veldig fint. Vi stikker en tur innom den nyoppussa Hytta på bandet, skriver en hilsen i hytteboka og starter på turen ut dalen. Nå kjenner vi begge på kreftene som er tømt, og det går litt trått tilbake til Turtagrø.

Setter oss ned litt før vi kjører hjem til hver vår kant. Og kjenner virkelig på en flom av inntrykk. Føler meg sliten. Og tom. Føler meg også inspirert av en fantastisk tur, og så glad. Glad for å nettopp dette ble avslutningsturen. En perfekt scene og kulisser. Perfekt tur og turfølge. Samme med vær og forhold. En aldeles rå tur, og avslutte 2000-samlinga med denne kan ikke annet enn å være "Grande Finale".

© Per Morten Brusveen

Bilder fra turen: