Semelholstraversen - rått og spektakulært! (10.09.2017)  

© Per Morten Brusveen

10-metringenes Sentraltind

Endelig kommer ei helg med grått og vått vær igjen. Etter å ha sittet hjemme å ventet i 2 helger med fint vær, kan jeg endelig se fram til ny tur i riktig turvær. Nemlig gråvær med snø på toppene og såpeglatt svartmose på hele fjellet. Karakterbyggende føre og vær fåsds.

Ingunn og jeg tar søndag en sats på Semelholstraversen. Og den inneholder den viktigste grunnen til å samle på 10 meter primærfaktor-topper. Semelholstinden Vesttoppen - Norges mest utilgjengelige topp på 10 meter skarddybde. 10-metringenes Sentraltind!

© Per Morten Brusveen

Turrapport

Vi får ta det været og føret vi får. Har kun søndag disponibel for tur, etter siste 4 uker uten mulighet å få besøkt 2000 meter over havet. Etter frokost på Leirvassbu får vi likevel strålende vær innover Kyrkjeglupen. En hærlig start på turen. Helt til jeg innser at følelsen av å ha glemt noe har rot i virkeligheten. Jeg har glemt tauet! Har gått en 1 time, det betyr 2 timer for å hente tauet og tilbake igjen. Og vi har ikke stor margin på tiden. Det er nå eller aldri(dette året altså), jeg løper eller går raskt tilbake for å hente tauet, bruker 1 og en halv time, mens Ingunn kan nyte høstsola mens hun venter.

© Per Morten Brusveen

Det fine været tar slutt når vi nærmer oss Nørdre Semelholstind. Fra nå av blir det tåke og snøvær, glatte steiner og luftige omgivelser. Etter toppen, må en avgjørelse tas. Det ser morskt ut videre. Utrolig smalt og bratt virker eggen å være, i tåka. Og vi har brukt 5 timer opp hit. Vi regner litt på tida og finner ut at vi skal klare turen, over det værste, innen mørket. På den annen side er vi usikre om vi har lyst å gi oss i kast med dette i slikt vær og føre. Bare så vidt, bikker avgjørelsen å gå for det. Og vi går for rappellveien. Omgåelsen i vestsida virker ikke fristende i slikt føre.

© Per Morten Brusveen

Vi tar 1 rappell over de to første hamrene, og 2. rappell ned siste før vi er nede på den smale eggen. Nå er det vedvarende smalt og luftig hele veien opp mot Vesttoppen. Med snødekke og glatt mose på de løse steinene har jeg følelsen av å gå mer på alle fire, enn oppreist på 2 føtter. Et svært luftig parti kryper vi oss over rett før siste bratta før Vesttoppen. Vi sikrer oss opp her som er merket med gul trekant i "boka", da det er limt snø på hele den glatte fjellsiden i dag.

Så er vi oppe på 10-metringenes Sentraltind! Luftige omgivelser! Oppleves meget eksponert i slike forhold, men uansett føre er dette villt terreng. Skremmende og tiltalende på samme tid. Snøen forsterker disse følelsene. Adrenalin og endorfiner gir en lykkefølelse og superkonsentrasjon på samme tid. Det er mulig dette er min avhengighet, min rus.

Vi tar ca 10 meter lang og luftig rappell ned østsiden fra første rappellpunkt etter Vesttoppen, i steden for å gå med tau ned eggen for å unngå pendel. Rett før vi når hammeren som må klatres, bruker vi en lang slynge å holde oss i får å klyve ned et utsatt og bratt punkt. Vi aker oss baklengs over dette punktet til vi er nede og endelig kan få utløst nysgjerrigheten for klatreruta.

© Per Morten Brusveen

Vi har sett bort på klatrepunktet ei stund nå, og det ser vanskelig ut i slike forhold. Mye snø og på avstand har det virket skremmende. Når vi har kommet dit vi er nå, er det ingen veg tilbake, ingen retrett. Som alltid løser ting seg når man kommer innpå. Jeg ser en klar rute opp, på venstre side, nesten som en trapp med muligheter for mellomforankringer i et horisontalt riss på toppen av en stor stein. Det er 2 meter med bratt klatring i gode tak, så traversering over et slakere parti med noe sva. Så lettere opp noen meter til standplass. Klatringa går uten problemer og topper vel egentlig mestringsfølelsen denne dagen som blir følelsemessig utløst når vi når toppvarden like etterpå. For en travers, helt rått og spektakulært!

Vi har kontroll på tiden fortsatt og beregner å være nede ved Langvatnet før mørket kommer. Å gå Visbrean tilbake er totalt uaktuelt i tåke og med bare 2 stykker. Det er mye sprekker, store sprekker, på den breen. Og nå mye nysnø som prøver å skjule mange av dem. Skummel bre. Veldig lettgått ned til dalen igjen, og transportetappen tilbake til Leirvassbu blir som alltid drug.

Selv om det ble seint på en søndag, tung bilkjøring og seint hjem, var vi begge enige om at dette absolutt var verdt det!

Semelholstraversen er gjennomført!

Har endelig landa etter en av de råeste turene jeg har gått. Fått turen litt på avstand etter hvert, en liten debrief med meg sjøl og noen filosofiske tanker omkring det å ferdes i luftige omgivelser.

Dermed er alle nervøse øyeblikk glemt. All tvil ved avgjørelser, og tabben med å glemme tauet likeså. Usikkerheten om man fikser klatringen, været og snøen. Husker ikke å ha frøset, heller ikke å bli sliten. At det ble seint før hjemme igjen, og at kjøringen hjem var tung stemmer nok ikke. Beina og huet har fått medfart, men husker ikke hvorfor.

Jeg står igjen med å ha gjennomført en av Jotunheimens smaleste ryggtravers. I snø, tåke og regn. Glatte og løse steiner. Flere rapeller og klatring. Alt dette, likevel en virkelig godbit av en tur. Koste meg og levde 100% i bobla man går inn i, mentalt, på en slik tur. Takk for fantastisk turkompagni, Ingunn. Takk for turen!