Ekspedisjon Baruntse | Amphu Gyabjen (5647m) (03.11.2024)
| Turtype | Alpintur |
|---|---|
| Turlengde | 7t 41min |
| Distanse | 12,8km |
| Høydemeter | 1184m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Amphu Gyabjen (5647moh) | 03.11.2024 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Chukhung (4730moh) | 03.11.2024 |
Direktelenke til de andre rapportene fra denne Himalayaekspedisjonen
Plan, team, forberedelse og vandring | Amphu Gyabjen (5647m) | Pokalde (5806m) | Island Peak (6189m) | Baruntse (7162m)
Amphu Gyabjen er en topp jeg la godt merke til da jeg var her i 2011 og er lavere enn de fleste andre fjell i området så den drukner litt i landskapet. Samtidig står fjellet seg også ut i terrenget på grunn av de høye mørke og bare stupene i nord og vest som er i sterk kontrast til alle andre fjell i området som er kledd med hengebreer, is, snø og serac'er. Toppen har en alpin profil samt at den har bare blitt besøkt tre ganger tidligere ifølge Himalayan Database. Jeg klarte heller ikke finne noen dokumentasjon på rutevalg opp så her fikk vi pionere selv heldigvis.
Vanskelig var det ikke å planlegge ei rute opp akkurat. Å gå opp de østvendte flankene så greit ut på kart og satellittbilder, spørsmålet var vel egentlig om all ura var hyggelig å forsere og om de siste 100 høydemetrene var enkel eller mer utsatt klyving. Ryggen ut mot sør, altså mot Ama Dablam så også ut som et litt artig klyveprosjekt. Men det kan også fort bli litt vanskelige eller eksponert sikringsverdig klatring når eneste kilde er bildemateriale fra dårlige 3d-modeller på Goodle Earth og (tidl. Fatmap/nå Strava).
Planen var å ta en hviledag i Chukhung etter at vi kom opp dit, men to dager med snøvær var ventet så vi måtte framskynde turen. Det var seks dager siden vi startet stigningen fra Kathmandu/Lukla så å gå opp til over 5600m nå er småaggressivt så regnet med det ikke gikk i rekordfart oppover.
Etter en god frokost på Khangi Resort startet vi turen. Etter å ha hatt ei forkjølelse i 5 dager lå den nå litt i bakgrunnen og jeg følte meg høvelig grei. Første hinder som måtte forseres var elva fra Imja Tsho. Sist jeg krysset den hoppet jeg over på et greit sted jeg også gikk til denne gangen. Det var endel is på steinene så Mathias og Endre ønsket ikke å krysse her så de gikk videre uten at jeg så det mens jeg var på vei over elva. Jeg hoppet meg tilbake og fortsatte opp elva for å se om jeg fant de. De hadde fortsatt opp mot Imja Tsho noe som begynte å se ut som en større omvei, så jeg tok av meg skoa å trasket over elva i håp om at de ville følge etter. Mulig de allerede da hadde funnet ut at de måtte vasse over.
Neste forsering var Ama Dablam Glacier. Som så mange andre isbreer her ligger blåisen dypt begravd under morenelandskap. Det ser ut som breen har smeltet bort i all hast, noe de også gjør men det ligger metersvis med is under et morenelandskap som endrer seg konstant som isen under fortsetter å smelte. Et litt energikrevende landskap å bevege seg gjennom med et mikroterreng som byr på litt opp og ned (ekstra høydemeter i denne høyden er alltid gøy!) samt løs ur/morene.
Vi fikk krysset breen og tatt oss opp til ett idyllisk skråstilt platå mellom Ama Dablam Glacier og ura som strøyk opp mot toppen vår. Så langt gikk det greit med meg og Mathias men Endre hadde en tung dag så langt med en del hodepine så jeg var spent på om han kom til å fortsette videre opp.
Endre ble med videre opp og vi tok tiden på de første hundre høydemetrene opp og fant ut at den var ikke så ille selv om det føles ut som om det går så treigt. Vi siktet oss inn på å ta pauser hver 100 høydemeter oppover.
Det gikk sakte, men jevnt å trutt opp lia. Fikk fulgt et terrengdrag med mjukt underlag til vegetasjonen tok slutt på 5300m. Vi la også igjen to av sekkene på ca 5400m og tok bare med min sekk med mitt snacks, drikke, noe klær og sanitetsveska. på 5500m bratnet det til og det ble klyving over en miks av løst og fast fjell til vi nådde ryggen på 5600m. Derfra fulgte vi sørryggen til topps. Ryggen i seg selv var egentlig passelig fin med småklyving i litt luftige omgivelser over noe fast fjell og noen blokkete partier men for det meste lå steinblokkene godt i ro. Omgivelsene synes jeg er litt vanskelig å gi gode ord for enn episk og spektakulært!
Tabellene over er en drøss med data fra klokka som kan være interessant, i allefall om det sammenlignes mot hverandre. Jeg tar ikke så mange konklusjoner basert på de og har ikke så mye å si om det så de som leser for gjøre sin egen tolkning om de synes det er fascinerende.
Før turen til Amphu Gyabjen hadde jeg slitt litt med ei forkjølelse, men formen føltes ganske grei denne dagen selv om søvnkvaliteten ikke var spesielt bra. Søvnkvaliteten under dager med stigning er erfaringsvis dårlig, forkjølet eller ei grunnet forhøynet puls og urolig kropp gjennom natta.
Andre momenter å lære av på denne turen: De første hindrene jeg trodde jeg kommuniserte godt at ville være de største hindrene var elvekryssinga og isbreen. Der kommuniserte jeg nok ikke godt nok eller tydelig nok så jeg fikk litt pepper etterpå at kryssinga ikke var innafor. Jeg kommuniserte heller ikke intensjonen min med elvekryssinga; at vi må finne et greit nok kryssningsted (satset på det jeg fant i 2011) å satse på det med en gang av flere ulike årsaker (bla. annet tar mye energi å lete etter vadested). Vannmengden i elva syntes jeg ikke var spesielt stor, men det var de andre uenige i så jeg blir usikker på egne vurderinger selv om jeg vader noen elver hvert år.
Jeg må også ta mye selvkritikk for dårlig kommunikasjon og deling av intensjoner og her blir jeg ikke bedre de neste turene. Det koster mye å ordlegge meg godt i høyden og jeg er nok i utgangspunktet svak på feltet. Ordene og setningene som kommer ut blir helt annerledes enn det jeg tenker i hodet. Så da Mathias og Endre forsvant uten et ord da jeg var på vei over elva var det sikkert bare et hint fra de om hva de mente som ble bekreftet med en skarp tone etterpå!
Dag 6: Amphu Gyabjen | Dag 9: Pokalde | Dag 11 og 12: Island Peak | Dag 14 til 19: Baruntse
Benutzerkommentare