Italia del 2: Aktive vulkaner (01.10.2023)
| Characteristic | Hike |
|---|---|
| Duration | 8h 40min |
| Distance | 11.9km |
| Vertical meters | 1,110m |
| GPS |
|
| Ascents | Stromboli (926m) | 01.10.2023 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Sciara del Fuoco - Guided viewpoint (400m) | 01.10.2023 |
| Sciara del Fuoco - Free access viewpoint (280m) | 01.10.2023 | |
| Sciara del Fuoco Trail (200m) | 01.10.2023 | |
| Stromboli Volcano Trail (600m) | 01.10.2023 |
Italia del 2: Aktive vulkaner
Italia har for øyeblikket fire aktive vulkaner, alle fra Napoli og sørover. De fire er Vesuv, Etna, Stromboli og Vulcano. Stromboli og Etna har stadige utbrudd mens Vesuv sist hadde utbrudd i 1944 og Vulcano i 1890. Vulkanen Campi Flegrei (Phlegraean Fields på engelsk) kan muligens raskt tilføres listen av aktive vulkaner med mye økte aktivitet de siste årene. Byen Napoli er bygget over denne vulkanen.
Etter at målet med turen var nådd, altså Matterhorn (Italia del 1: Alpene) var den løse planen å reise hjem. Men på kjøreturen inn til Milano stoppet jeg og sjekket litt på hva det kunne koste og ta toget til Napoli og videre til Catania på Sicilia. Sjekket også opp priser på flyvning fra Catania til Gardermoen og fant ut at dette kanskje kunne bli økonomisk løsbart. Været skulle også bli svært bra i sørdelen av Italia de neste dagene. Så dermed leverte jeg bilen og hoppet på toget til Napoli, hvor grunnplanen ble gå opp på Vesuv i kveld og Etna på Sicilia til slutt. På toget begynte jeg også å se på logistikken å komme seg ut på øya Stromboli for å se på verdens mest aktive vulkan.
Vesuv
Verdens mest kjente vulkan er vel kanskje Vesuv. Noe av det første man lærer om innen naturvitenskapen er Vesuvs utbrudd og ødeleggelsen av Pompeii for snart 2000år siden. En tur opp dit måtte nesten gjennomføres når jeg var på tur sørover. For å gjøre det billigst mulig tok jeg toget til bydelen Ercolano ved foten av Vesuv, 10km sør for bysentrummet i Napoli. Derfra skulle det gå en lokalbuss opp til restaurantene opp mot toppen. Første jeg gjorde var å sette meg på feil tog. Var temmelig lite informasjon om hva som var hvilke tog på stasjonen i Napoli, men jeg fant ut hvilke linje togene gikk. Så toget tok meg på riktig linje, men akkurat dette toget stoppet ikke på stasjonene så jeg endte opp ett godt stykke sør for Pompeii. Byttet tog etter hvert og kom meg over på ett tog som stoppet i Ercolano.
Der ble det pizza til middag før jeg skulle se å finne lokalbussen som gikk fra bussholdeplassen nært togstasjonen. Den bussen fantes ikke lenger, i allefall ikke i dag. Begynte å se etter en taxi, men de fantes heller ikke akkurat i dag. Jeg ringte ett taxiselskap men de ville ikke kjøre inn til Ercolano, da måtte jeg betale minst 200 euro som han sa. Begynte å bevege meg oppover mot Vesuv i håp om å tilfeldigvis finne en tilfeldig lokaltaxi, eller buss, eller haik. Men fant ingenting så belaget meg på en lang gåtur opp og ned Vesuv. Jeg visste at det var ganske langt til toppen, men fant ut at det var best å ikke sjekke ut hvor mange kilometer det var for da ville jeg sikkert ha mistet motivasjonen til å gå opp!
Det viste seg å være 15km opp til toppen på asfaltert vei noe mine bein ikke takler spesielt godt da jeg er vant til mye mer kupert lende. Fra toppen var det 25 kilometer på asfalt tilbake til hotellet ettersom det ble så seint at togene ikke gikk lenger fra Ercolano.
Etter en del timer med gåing og jogging var jeg nede i Ercolano igjen. Statusen der var at denne turen skriver seg inn som en av de mest krevende turene jeg har gått tross enkelheten i den. Asfalten får skylda. Jeg gikk innom en åpen kiosk og kjøpte meg så mye drikke som mulig, da var vel klokka 02.30 på natta. Det var fortsatt 10km igjen til hotellet så jeg spurte kioskdriveren om det tilfeldigvis fantes en taxi i nærheten. Han forklarte at det var trøbbel med mafiaen for tiden som hadde stanset mye av kollektivtrafikken etter at den andre mafiaen (Casalesi-klanen) tok livet av sønnen til gudfaren i Mallardo klanen for litt tid siden. Alle disse flyr under paraplyen til Camorramafiaen.
Han lurte på hvor jeg hadde vært og etter at jeg hadde sagt det så sa han fast bestemt på å kjøre meg inn til Napoli på scooteren hans etter at han stengte ned kiosken kl 03 og det skulle han ikke ta betaling for. Jeg kjøpte noen flere drikker der for å få litt bedre samvittighet. Uansett, svært fornøyd med en scootertur den siste mila inn til Napoli!
Stromboli
Stromboli er en eksotisk liten vulkansk øy i De eoliske øyer. Øya har to bosetninger på hver sin side av øya med noe under tusen faste innbyggere. Øya har blitt nevnt i skremmende amerikanske dokumentarer som en av verdens farligste steder å være på. Vulkanen har vært i sammenhengende utbrudd i veldig lang tid. Den har roligere perioder hvor man kun ser små utbrudd noen ganger daglig til mer hissige utbrudd omtrent hele tiden. Øya har ingen veier, men de lokale kjører varer og noe transport rundt i de smale gatene å små golf-biler og på scootere. Jeg tok hurtigbåten til Stromboli fra Messina og fra Stromboli til Milazzo på returen.
På Stromboli går det en sti som kalles Volcano Trail. Den går ganske direkte rett opp til kraterkanten og hovedtoppen før den går i en loop ned igjen på østsiden av krateret. Vulkanens normale rutine skal ikke gi utbrudd som berører denne stien, men det er bygget flere nødly i stål og betong langs kraterkanten som vil gi beskyttelse fra spesielt lavabomber (lapilli) som kan bli kastet dit. Vulkanen hadde større utbrudd i 2019, 2007, 2003 og 1930. Det har vært både dødsfall og mange skadede i disse utbruddene. Før utbruddet i 2019 var det vanlig at guidene tok med seg 200-300 turister opp til hovedtoppen for å se utbruddene på nært hold. Utbruddet i 2019 ga både dødsfall og skadede, men kunne endt mye verre ettersom det skjedde 3-4 timer før 150-200 turister skulle ha stått på toppen. Etter det ble det endringer i måten å drive vulkanturisme på og det ser ut til å ha blitt helt slutt på å guide turister opp til toppen.
Jeg ankom øya ganske tidlig på dagen med mål om å bli kjent med stiene og vulkanen i dagslys før planen var å gå opp på kvelden eller natta for å se ett mer spektakulært vulkansk show. Allerede en halvtime etter ankomst hørtes et kraftig utbrudd og dører og vinduskarmer i alle hus ristet og skalv. Å her sover lokalbefolkningen godt?
Jeg fikk lagt igjen bagasjen på et hotell før jeg startet å gå oppover. Det var høy luftfuktighet og ganske varmt så jeg kjøpte med meg mye drikke. Jeg fulgte Volcano trail oppover og stien var grei å følge i starten. Etter hvert ble den mer og mer igjengrodd av 2-3m høyt gress før jeg kom over "gress-grensa" på rundt 450m. Her forsvant også stien for meg under titalls centimeter med aske fra 2019-utbruddet, så det hadde vært lite trafikk oppover her etter det. Jeg prøvde å følge gps-tracket til stien, men den traverserte ut i en fjellside dekken av ett tykt lag med pimpstein og vulkansk aske som var svært krevende å ta seg opp i. Temperaturen i aska var også såpass høy at jeg trakk inn mot fast fjell og fortsatte mer direkte rett opp langs ryggen til jeg kom opp til nødlyet som ligger på 845m.
Både dette stedet og nødlyene som ligger litt lengre nede på 770m ligger ganske nært kratrene som har utbrudd (400m fra nordkrateret). Å ha dette som utsiktspunkt må vel sies å være svært spektakulært og vel hårete med så mange turister de hadde med seg hit.
Hovedtoppen ligger enda litt nærmere (250m) de to kratrene som har vært i utbrudd de siste årene, så før jeg våget meg opp dit ble jeg sittende å observere utbruddsrutinen i nesten 2 timer. Det var spennende å sitte her da smellene å brølene fra utbruddene var nok til at fjellet ristet og at det peip i ørene etter de heftigste skuddsalvene. Nordkrateret (N1) var det mest aktive krateret nå med utbrudd hvert 5 minutt. Utbruddene var også svært jevne i både mengde lava som ble kastet ut og i hvilken retning de ble kastet. Det var altså gode marginer i forhold til der jeg ønsket å gå å være. Sørkrateret (S2) produserte utbruddene sjeldnere, kanskje hvert 15-20 minutt hvor lavabombene ble kastet rundt 150-300m opp, mye høyere opp enn hovedtoppens høyde. Utbruddene kom også i ulik størrelse og energien skøyt lavaen ut i ulike retninger for hver gang. Det andre utbruddet fra sørkrateret jeg observerte kastet noen gode lavabomber opp på hovedtoppen og ned på den andre siden. Den største lavablokka eksploderte ved bakkestøtet og flerret opp i mange små glødende pimpsteiner som fordelte seg i 10m-diameter ved hovedtoppen. Så da var det klart at å bevege seg opp mot toppen innebar svært høy risiko så jeg ble sittende å vurdere i en time til før jeg mente å stole på utbruddsmønsteret slik at jeg kunne bevege meg opp til hovedtoppen med minst mulig risiko.
Jeg gikk raskt opp på toppen og ned igjen. På vei opp økte temperaturen skarpt noen ti-metringer før topp-punktet. På toppen føltes en strålende varme fra kratrene rett under, måtte nok ha vært 50c grader eller mer der. Allikevel sto solcellepaneler, overvåkningskamera og annet seismisk utstyr ganske uberørt, så de lavabombene som ble kastet opp hit for noen timer siden må ha vært en sjeldenhet som jeg tilfeldigvis fikk se.
En annen faktor som var med i beregningene her var de seismiske måleinstrumentene på øya. Disse har alltid vært mulig å sjekke ut på nett. Før ett eventuelt større utbrudd vil man se veldig tydelig en økning i skjelvmønsteret (tremor). For Stromboli sin del skjer dette mange dager og kanskje uker før selve utbruddet. I timene før vil antallet jordskjelv og harmoniske skjelv øke betraktelig noe som er godt dokumentert etter de forrige klimaksene i 2019, 2007 og 2003. Å følge med på denne grafen er en god faktor å ha på sin side og sammen med de visuelle faktorene man observerer klarer man å danne seg et ganske kontrollert bilde over forholdene ved vulkanen der å da. Akkurat nå var alt på det normale ved vulkanen så det jeg så i løpet av den tiden jeg observerte var det jeg ville få i god tid framover. Denne videoen viser godt potensialet ved Stromboli om man får et større utbrudd. Da vil ikke nødlyene være til særlig stor hjelp når man blir raskt omfavnet av en pyroklastisk askesky på flere hundre varmegrader.
Turen opp på dagtid var veldig givende. Følte jeg fikk god oversikt og litt kontroll på omgivelsene slik at jeg fikk satt en liten plan for en tur opp på natta. På turen ned fulgte jeg stien som gikk langs kraterkanten ned til utsiktspunkter på rundt 400m. Her nede sto det skilt om at det ikke lengre var lov å gå videre opp, og om man gjorde det var boten 500 euro. Skal man ferdes selv på øya har man ikke lov å gå høyere enn 200m nå, på ett sted 290m. Skal man videre opp må man ha guide, en guide som gir deg en hjelm og tar deg med opp til maks 400m hvor man kan se og høre utbruddene. Dette er nok mer en spektakulært nok for den vanlige turist.
På kvelden hadde det lagt seg tåke rundt toppen, så planen om solnedgang og vulkanutbrudd ble droppet. Jeg ventet til litt seinere på kvelden ettersom Windy gav lovnader om klarere vær rundt kl 23-24.00. Gikk opp litt før det og fant veien opp til nødlyene på 770m hvor jeg ventet på at tåken skulle lette. Selv om jeg hadde god piling på avstanden til utbruddene er det noe spennende å være der i tåkehavet uansett. Med en gang man mister det visuelle, men hører det som foregår noen hundre meter unna såes det litt tvil. Klokka gikk i tåka men som du ser i bildene unner så ble det etter hvert klart og fint.
Bildene snakker nok mest selv, men jeg satt der i vel 3 timer å så på. Mot slutten begynte kameraet mitt, som nå er over 10år gammelt og har tatt flere hundre tusen bilder, å slite litt på bildene med lange eksponeringer. Lukkeren virket å være litt sliten. Jeg tok en tur opp til hovedtoppen før jeg gikk ned igjen og fikk knipset noen korte raske oversiktsbilder med høy ISO før jeg gikk videre. Ville ikke bruke mye tid der oppe uansett så kvaliteten på bildene ble deretter. Ser ut til at dette ble siste tur for kameraet (Nikon D800) da lukkeren har sagt takk for seg og slike kan ikke skaffes lenger på ett såpass gammelt kamera.
Etna
Før hjemreise fra Catania gikk turen til Etna. Dette fjellet er også teoretisk sett stengt for turisme og det har egentlig ikke vært lov å gå over 2500m på fjellet ei stund nå som jeg har forstått det iallfall. Om man har guide kan guiden ta deg opp til 2900m. Dette reduserer i allefall antallet som kommer seg helt opp på toppen av Etna. Det er nok for det beste, toppen av Etna er ett langt farligere sted å være enn på toppen av Stromboli. Etna har svært mange utbrudd hvert år hvor de aller fleste utbruddene peprer hele toppområdet og mer til med glødende pimpsteiner og lavabomber. I løpet av august hadde Etna store utbrudd hvor den skøyt lavaen opp mot 2500m over toppen.
Akkurat nå var den rolig men jeg fulgte med på målestasjonene innimellom mens jeg gikk oppover. På Etna er det også lett å se ett utbrudd komme noen timer før, slik som på Stromboli. Man må bare ha i hodet at utbruddene er langt større slik at man bør komme seg ganske langt ned om man ser en rask endring i tremor-hyppigheten på målestasjonene. Toppen av Etna har tre ganske likehøye kratre hvor aktiviteten veksler fra krater til krater. De siste årene er det sørøstkrateret som har vært aktivt så det holdt jeg beveget meg bare rundt sentralkrateret og nordkrateret før jeg returnerte ned.
Selv om fjellet er stengt er det fortsatt en del folk som går til toppen så stiene hadde blitt tråkket opp godt etter noen store utbrudd i august som dekket mye av fjellet i aske og pimpsteiner. De aller fleste går til Etna fra sørsiden, det er enklere når det går gondol opp til 2500m, men den ruta tar meg for nært den største risikoen her, altså sørøstkrateret. Fra nordsiden starter man mye lengre ned, så jeg hadde 1700 høydemeter foran meg før jeg var på toppen.
Toppområdet på Etna er ganske stort. Fjellet slår store sprekker og flerrer flere steder hvor det velter vulkanske gasser (VOG) ut i fra, hovedsakelig vanndamp med en dose svovel og karbondioksid. Etna er en god nummer to i verden med sitt årlige utslipp av co2.Greit å holde seg i høyden der det er mest oksygen for nede i små dølper og dalsøkk er nivåene skadelig gass relativt høye. Dette må være en av de mest fascinerende toppene jeg har hvert på iallfall!
Borgo
Helt på tampen rakk jeg også en tur innom en forlatt by på nord-Sicilia. Veien hit var sperret men det var mulig å kjøre forby og opp til Borgo, 7 små tettsteder som ble forlatt ganske raskt etter de ble bygd på 1950-tallet. Det var vist meningen at man fattige folk skulle bo her og ett lotteri avgjorde på rettferdig måte hvem som fikk ett hus. Men Borgo ble bygd høyt til fjells uten strøm og innlagt vann, så livet som fattig i lavlandet var enklere. De som flyttet inn flyttet straks ut igjen og Borgo har stått som en spøkelsesby siden.
User comments