La Paz og tre utvalgte høyfjellsturer i Andesfjellene (21.11.2022)

Characteristic	Alpine trip
Duration	10h 53min
Distance	9.1km
Vertical meters	1,301m
GPS

Ascents	Pomerape (6,282m)	21.11.2022
Ascents	Pomerape South Summit (6,190m)	21.11.2022
Visits of other PBEs	Parinacota Base Camp (5,130m)	21.11.2022
	Pomerape - South East Ridge (6,000m)	21.11.2022
	Pomerape - SE Ridge Icefall (6,100m)	21.11.2022

Bolivia | La Paz og tre utvalgte høyfjellsturer i Andesfjellene

Varighet: 25 dager (inkludert flyreise) | Totalkostnad: 28 500kr pr pers (Flyreise: 14000kr pr pers | Billeie: 4750kr pr pers)

Planen om å reise til Bolivia kom etter en tid drodling sammen med forsvarskollega og venn Mathias Mikkelsen. Mange andre destinasjoner var selvsagt med i potten, men Bolivia sto litt ut av flere grunner. På en side byr Bolivia på et mangfoldsrikt fjellandskap mens på den andre siden byr på noe av det mer eksotiske og mer ukjente urban- og kulturlivet i Sør-Amerika. Bolivia har også i de fleste tiår vært kontinentets fattigste land og er fortsatt det, dog Venezuela's kollaps gir de den tittelen på de fleste oversikter fra å med i år.

La Paz og akklimatisering

Byområdet La Paz og El Alto strekker seg fra rundt 3200m til 4200m. Selve flyplassen ligger på 4060m og er verdens høyeste internasjonale flyplass. Sist jeg landet på slike høyder var i 2009 da jeg landet på flyplassen i Lhasa i Tibet på vel 3900m og overnattet de første nettene på omtrent samme høyde. Den gang fikk jeg hodepine om nettene og ble ganske svimmel i de første timene etter landing. Taktikken vår i La Paz var å komme seg ned i byen ganske fort så vi booket inn første overnattinger i en leilighet i Florida, på rundt 3300m i La Paz. Der nede lå vi i tre netter før vi økte sovehøyden til 4060m. På 4060m lå vi i to netter før vi fortsatte mot videre mot Huayna Potosi (6077m) og dens basecamp på 4700m.

Like før landing på verdens høyeste internasjonale flyplass på Altiplano-platået (4060moh). Byområdet El Alto sees nærmest

‹

›

Det går kabelbaner overalt i La Paz og El Alto og er en helt ny storsatsning innen kollektivtransport i byen. Opplevde dette systemet som å fungere ekstremt bra i forhold til alt annet jeg kan tenke meg til som kan bygges i en by med så krevende topografi og geologi.

Den nye kongressbygningen i La Paz ble åpnet i august 2021, under to år etter at presidenten som beordret byggingen ble kastet ut av landet etter voldelige opptøyer i byen som krevde livet til titallsvis av mennesker og hvor tusener ble skadet i gatene rundt regjeringsbyggene.

San Francisco Basilikaen i La Paz, bygd av spanjolene mellom 1743 og 1772. Helt ferdig ble ikke bygget før rundt 1885. Torget forran bygget virket å være åsted for både teater, ulike samlinger og demonstrasjoner de gangene vi gikk forby.

Høyhus å skyskrapere preger dalbunnen. La Paz og Bolivia generelt ligger i ett utsatt område for jordskjelv og La Paz forventer å oppleve ett jordskjelv på over 8.0 en gang det neste århundret. Allikevel har ikke byen noe regelverk på bygging av høyhus i forhold til jordskjelv, som det eneste landet og byen i Sør-Amerika

La Paz sett fra Devil's Rock som vi klatret opp på på dag to. Nærmest ser man Florida-distriktet hvor eliten bor i. Lengre inn i dalen ser man høyhusområdene som markerer hovedsentrummen

En undersøkelse fokuserte på alle barna som bor og jobber på gatene i La Paz og El Alto, enten om de er foreldreløse eller jobber og bor sammen med foreldrene på gata. Der kom det fram at 95% hadde blitt det barna selv mener er misbrukt av politiet. 84% gikk ikke på skole, 20% ble seksuelt misbrukt, 58% hadde alkoholproblemer, 53% hadde alvorlige helseproblemer, 88% brukte å inhalere malingstynner på sprayboks for å føle seg varm på vinteren. Denne undersøkelsen ble gjort i 2007

La Paz og El Alto er to ganske spennende byer å se og oppleve. En storby med en veldig spennende topografisk og geologisk beliggenhet. Rik på kontraster, både i arkitektur til å være ett av Latinamerika's fattigste land men også kulturforskjellene. Forskjellene innbyggerne lever under er temmelig store. I nedre del av byen løper ungene hjem fra skolen med skoleuniformer og ordentlige sekker. Noen av husene der nede hadde hatt en salgspris på 30-40 millioner kroner om de hadde blitt oppført i Oslo. Mens i El Alto jobber ungene som skobørster eller som selger på motorveiene i noe som må være en av verdens verste og mest kaotiske bilarenaer med utslipp og helseutfordringer deretter.

"Valle de los Gigantes", også kalt "Laberinto de Gigantes"

De fleste som reiser til La Paz og denne delen av Bolivia har nok fokuset på de høyere fjellene i Cordillera Real og Cordillera Blanca med sine alpine fjell og vulkaner godt over 6000m. Men La Paz bydde på mye rå topografi og landskap som måtte utforskes. Rundt selve byen er de geologiske forholdene ikke spesielt egnet for god og fin klatring men vi fant et prospekt på rundt 3900m, kalt Devil's Tooth, eller "Muela del Diablo" på spansk. Her var det flere boltrede ruter på ulike pinnakkler og steinformasjoner og ga veldig fin klatring.

Overalt i La Paz ser man slike jord- og steinsøyler, faktisk flere tusen av dem, gjerne 50-100 meter høye. Klimakset ligger rundt Valle de los Gigantes og vi brukte en dag på både en akklimatiseringstur opp til 4300m samt utforsking av landskapet som enkelt kan sies å være noe av det råeste jeg har sett.

‹

›

Huayna Potosi

Stigning: 1415 høydemeter | Distanse: 13,4km | Tid: 12 timer 25 min | GPS-track: Peakbook Strava

Beskrivelse av ruta opp fra High Camp'ene

Huayna Potosi er ett alpint fjell i Cordillera Real som lett sees fra La Paz. Fjellet når en høyde på 6088m og sies å være verdens enkleste 6000-metring. Dette er langt fra sannheten men fungerer svært godt for markedsføringa av fjellet som kan sies å være Bolivia's svar på vår egen Store Skagastølstind. Totalprisene ligger på mellom 1000 og 2000 kroner og da får man en tindevegleder (IFMGA-godkjent Mountain Guide), transport til- og fra, samt frokost, lunsj og middager i en to eller tredagerspakke. Altså helt andre priser i forhold til noe tilsvarende her hjemme. Da vi var der var det ganske massivt med føring opp på fjellet, til tross for at det var helt på tampen av sesongen. Det må sies at Huayna Potosi er et veldig flott fjell og er en mye større og finere opplevelse enn å gå Cerro Acotango for eksempel, ett fjell over 6000m som er langt lettere på alle mulige måter.

Vi ordnet transporten opp dit selv som vi totalt betalte rundt 800kr tur/retur totalt. Turen opp tok ca 2 timer fra La Paz over en ganske grov grus/steinvei hvor farten ligger rundt 20-30 km/h. Vi la oss til på Casa Blanca, den høyeste av de to refuge'ene som ligger i Zongo-fjellpasset. Sovehøyden ble derfor økt ganske mye, fra 4060m til 4800m, men begge to sov godt med lite hodepine. Dagen vi kom dit gikk vi opp til rundt 5050m, og på dag to var planen å fortsette videre opp til high camp som er flere ulike hytter som ligger på rundt 5150-5300m. Det skulle vise seg at alle hyttene på high camp var fulle så vi satt igjen med to alternativer, enten å gå hele turen fra base camp eller sove i telt/utendørs på high camp.

Vi bestemte oss for å gå hele turen fra Base Camp. Både Yr og Windy lovte svært bra vær, stabilt gjennom hele dagen uten nevneverdig vind eller skyer. Turen fra Base Camp til toppen er på rundt 1400 høydemeter fordelt på 6,7km, en ganske drøy tur i disse høyder, særlig når dette blir vår første tur over 5100m så langt på turen. Men med gode værmeldinger og ett relativt lite komplekst fjell i mitt perspektiv så føltes det greit ut med ett forsøk her, måtte det ta den tiden det skulle ta. Vi gikk fra Base Camp klokka 02.00 på natta.

Kort pause på 5400m mens det nærmer seg soloppgang i øst. To Amerikanere på egen tur passerte oss her

Det var stor usikkerhet rundt tidsestimatene på turen. Vi kunne tenke oss til hvor mange høydemeter vi kunne ta de første timene, men det var usikkert hvor høy farten ble videre opp i fjellet. De første timene gikk vi rundt 250 høydemeter pr time, men det skulle selvsagt gå mye treigere etter hvert. Til sammenligning gikk vi rundt 400 høydemeter i samme høyde på den siste fjellturen vi gikk i Bolivia, ni dager seinere.

Vi ønsket oss litt lys da vi skulle ut på breen og planla det til at vi kom til isbreen på 5280m i 04.00-05.00 tiden. Vi gikk kanskje litt raskere enn planen her, men stien opp første del av breen var såpass enkel å følge at det var ikke noe problem. Vi mistet stien et kort parti gjennom noen sprekker på 5400m men fant raskt tilbake igjen. Det å følge stien var uansett veldig viktig her, utenfor tråkket sto hundre-tusener av knivskarpe is-penitentes som vi skulle bli svært godt kjent med på breturer seinere i Bolivia.

Cruxet på turen, altså det vanskeligste punktet på turen var en bratt isflanke opp til østryggen. Partiet var ikke lengre enn rundt 25 høydemeter hvor vi måtte klatre over en bresprekk før det var klyving opp flanken som hadde mellom 50 og 60 graders helling.

Mathias som fotograf her mens jeg tar meg opp mellom is-penitentes på rundt 5950m

Noen dager tidligere hadde jeg en temmelig kraftig runde med diare og oppkast, typen den mest kraftige og smertefulle jeg kan huske å ha hatt. Den var jeg langt fra ferdig med enda og toalettanlegget nede på basecamp fikk gjennomgå mange ganger da vi var der nede. Kroppen min var nok ganske langt fra ferdig restituert før turen og ikke der jeg ville ha hatt den men vurderte det til at jeg kunne klare dette, dog med mindre margin enn ønskelig. Da vi kom opp til bresprekken under den bratte isflanken kom det signaler om umiddelbar tømming på gang. Rakk ikke så mye mer enn å stønne å legge meg litt nede i bresprekken (det kom guider med gjester firende ned isflanken samtidig) før det gikk galt. Ekstra bokser var ikke med i klatresekken, så det var bare å legge nedi mye papir samt beklage og advare Mathias om røff lukt på resten av turen. Vi klatret opp isflanken, og akkurat da jeg toppet ut på østryggen kom det en ny runde. Mathias oppkalte isflanken for Diarrhea Ice Face.

Etter de to rundene med diare var jeg ganske utslitt og partiet fra 5700m til 5900m ble veldig tungt og hastigheten var svært lav. Rart nok tok kroppen seg opp igjen på det siste partiet slik at det gikk ganske jevnt de siste 200 høydemetrene, dog treigt for oss begge i den høyden. Vi sto på toppen av Potosi, 8 timer etter start. Siste 150 høydemetrene gikk over ett brattere parti med endel løs masse av grus og stein, samt noe is. En kort og fin egg siste del men den var ikke særlig eksponert eller luftig desverre.

Returen ned gikk noe treigere enn antatt da vi ikke fikk holdt særlig stor hastighet ned den trange stien mellom is-penitentes'ene. Jeg gikk tom for energi nederst på breen så vi tok oss en god halvtime med snacks og hvile da vi kom på fjell igjen. Totalt ble turen på litt over 12 timer.

Is-penitentes'ene blir høyere og skarpere dess høyere vi kom

Sørøstryggen på Pomerape

Stigning: 1301 høydemeter | Distanse: 9,1km | Tid: 10 timer 53 min | GPS-track: Peakbook Strava

Pomerape er en gammel stratovulkan på grensen til Chile. Vulkanen er utdødd og hadde sitt siste vulkanutbrudd for godt over 100 000 år siden. Pomerape har en høyde på 6282m, såvidt hundre meter lavere enn tvillingvulkanen Parinacota som ligger rett sør for Pomerape. Sammen med Nevado Sajama (6542m) er disse tre fjellene populære blandt turister som besøker nasjonalparken Sajama. Parinacota og Nevado Sajama tar kanskje unna så mye som 95% av all trafikk, særlig er Parinacota populær da den er desidert enklest av de tre av flere grunner.

F: Facile/easy. Rock scrambling or easy snow slopes; some glacier travel; often climbed ropeless except on glaciers.
PD: Peu Difficile/a little difficult. Some technical climbing and complicated glaciers.
AD: Assez Difficile/fairly hard. Steep climbing or long snow/ice slopes above 50 degrees; for experienced alpine climbers only.
D: Difficile/difficult. Sustained hard rock and/or ice or snow; fairly serious stuff.
TD: Tres Difficile/very difficult. Long, serious, remote, and highly technical.
ED: Extremement Difficile/extremely difficult. The most serious climbs with the most continuous difficulties. Increasing levels of difficuly indicated by ED1, ED2, etc.

I planleggingsfasen så jeg litt etter en noe høyere gradert rute på en av de tre fjellene. En av rutene som sto litt ut var Sørøstryggen på Pomerape, gradert til AD. Pomerape byr på flere ruter, særlig fra sør og vest som har graderinger på AD- og AD. Letteste rute (normalruta) til Pomerape er gradert PD og går inn fra øst. Sørøstryggen så ut som en flott rute å ta seg opp med noen smalere partier og ett bratt teknisk crux før man rundet av på toppområdet som er dekket av en større isbre. Det var også vanskelig å finne noe informasjon fra noen andre som hadde gått opp her så ruta virket noe jomfruelig noe som alltid er ett stort pluss i boka mi!

Nevado Sajama (6542m), Bolivias høyeste fjell i bakgrunnen

For å komme oss inn til foten av de to vulkanene måtte vi først finne veien inn til en gammel turisthytte/refugee som ligger på 5100m midt i mellom de to vulkanene. Det finnes ingen informasjon om hvor veien går så satellittbilder på Google Earth og FatMap ble beste veiviser. Vulkansk aske var også et stort spenningsmoment da jeg vet av tidligere erfaring (La Palma i 2021) at biler tar det å kjøre i vulkansk aske svært tungt! Vi planla med å bruke hele hviledagen vår på å finne veien inn, eller så langt vi kom med en Suzuki Jeep Jimny 1.5, 4x4 terrengbil med lavgir. Dette var en lett bil som hadde god klarering under og en generelt lett håndterlig bil. En god test ble gjennomført dagen før da vi kjørte opp en bratt og smal gruvevei opp til 5650m på Acotango. Største minusen var nok bredden på dekkene, de kunne ha vært noen tanker breiere på vulkanske asken.

Turen inn gikk derimot svært bra. Veitraseen inn som sett på satellittbildene var grei å følge. Måtte snu på første mulige avstikker da vi kjørte oss fast i en brattere bakke med mye aske. Jobbet oss greit videre oppover men møtte noen brattere bakker hvor vi måtte jobbe litt ekstra med å bære bort større steiner samt at Mathias måtte ut å gå for å få bilen lettest mulig. De 22 kilometrene fra Sajama Village og den nedlagt hytta ble unnagjort på rundt 2-3 timer i motsetning til de 6-9 timene det sikkert kunne ha tatt.

Vi hadde med oss telt for å sove i da vi ikke hadde forventninger om å sove på den nedlagte turisthytta. Men det ene vinduet på bygget var knust og terskelen vår for å sove inn der var lav med vinden som herjet og asken som fløy rundt utenfor den kvelden. Sengeplasser med gode madrasser så fremdeles relativt ny og ubrukte ut. Middag ble laget dog men mindre hell da den bolivianske pastaen vi kjøpte smakte forferdelig tørr mel som vokste i munnen. Vi heiv på litt ekstra salt, men fortsatt var det et fryktelig tungt måltid. Egg, potetgull og gode brødskiver fra ett ordentlig bakeri i La Paz ble heller løsningen.

Fra hytta å opp på Pomerape er det rundt 1200 høydemeter, noe som er en solid tur i disse høyder. Vi planla å stå opp kl 02.15 for å være på tur seinest kl 03.00. Jeg våknet av lyder utenfor hytta omtrent kl 0200. Da var det kommet opp en stor SUV med guide og en gjeng folk som tydeligvis skulle på Parinacota. For å unngå trøbbel med de lokale guidene ble det lysdisiplin og temmelig diskre start på dagen for vår del før de hadde gått forby hytta og ett lite stykke opp i lia. Vi gikk fra hytta ganske nøyaktig kl 03.00.

På Sørvestryggen med Parinacota i bakgrunnen. Kan også se lysene fra den guidede gruppa på tur opp Parinacota

Første del av turen var fra hytta og opp til selve ryggen. Ruta gikk opp gjennom mye tungt materiale som aske, smågrus, pukk og løse steiner opp ei ganske bratt li fra 5100 til 5500. En tung start på dagen er å underdrive temmelig mye. Oppe på ryggen ble det noe fastere underlag, i allefall med større lavasteiner og blokker.

Mathias nyter utsikten, eventuelt bare slapper helt av

På rundt 5600m fikk vi noen flatere partier som var en meget fin kontrast til de tyngre bakkene nedenfor, men fra 5700m var det på'en igjen med noen ordentlig tunge bakker og stadig mindre oksygen i lufta. Fra 5900m ble endelig terrenget mer spennende. Toppkronen før breen så virkelig spektakulær ut og jeg så muligheter flere steder for å prøve oss på ryggen direkte opp på fast fjell i stedet for å gå inn i brefallet på vestsiden som er den beskrevne ruta.

Soloppgang med Nevado Sajama til venstre

Nærmer oss cruxet på turen, den tekniske ryggen opp fra 6000m til 6150m

Den bratteste delen av Sørøstryggen besto av to bratte hammrer hvor den første var svært/ekstremt løs, men den var ikke brattere enn at man greit kunne ta seg opp usikret her. Den øverste hammeren besto av mer sammensatt bergmasse, men fortsatt var det ett svært frakturert fjell. Her måtte jeg jobbe litt, svært mye masse var løst og jeg brukte nok en god halvtime på å rydde meg inn til ett solid nok fjell før jeg kunne fortsette. Etter ryddeaksjonen på akkurat rute der jeg gikk er nok dette rundt en grad 3-.

Taulengden tok jeg helt opp på toppen av hammeren, ganske nøyaktig 30m. Det var ingenting å bygge noe standplass i der, alt var svært løst så standplassen ble meg som vekt på motsatt side av ryggen med hms-innstramming fra sentralen.

Noe smal å løs egg videre oppover. Vi fulgte fast fjell ved brekanten så høyt vi kom og gikk over på isbreen ved en fin fortopp på rundt 6190m. Her skulle Boliviaturen's største utfordring komme, både fysisk og psykisk. Som på Huayna Potosi var breen dekket av penitentes så langt øye kunne se, bare at her fantes det ingen godt tråkket sti gjennom brelandskapet. Bildene gjenskaper ikke hvor krevende det var å ta seg opp til toppen av Pomerape men turen vil bli husket som den mest givende og den mest krevende på Boliviaturen.

Is-penitentesene på Pomerape varierte på mellom 1m til rundt 3m i høyde. Man blir tvunget til å prøve og plassere beina øverst på de knivskarpe strukturene. Mellomstykket på det ene stegjerne mitt knakk rundt 30m inn i dette djevel-landskapet, så da droppet jeg lik så greit begge stegjernene. Utfordringen er å vurdere styrken til penitentesene, for de knekker og da følger ett temmelig fustrerende fall og kaving mellom andre penitentesene før man kommer seg opp igjen. Viktig detalj her er at det å jobbe slikt på over 6000 meters høyde tar ganske grundig på. En mulig bedre løsning jeg fikk litt teket på etter hvert var å sparke på den neste penitentesen slik at den knakk. Da fikk jeg en bedre og mer stabil fotplassering vanligvis 20-40cm ned på penitentesen. Dette er noe som sikkert kun fungerer til en viss grad etter at penitentesene har fått noe solstråling på seg og ikke er helt fryst.

Returen gikk selvsagt først over penitentesene før vi kom ned til eggen igjen. Her vurderte vi det til at penitentesene var til stor hjelp for å komme oss trygt og effektivt ned breflanken på vestsiden av eggen vi klatret opp på. Det er denne flanken som er beskrevet som vanlig rute opp om man går Sørøsteggen på Pomerape. Penitentesene var ikke mye høyere enn halvmeteren, og var til stor hjelp da en utglidning i den 50 grader bratte flanken var en umulighet slik at vi kunne sikre lett og løpende uten noen forankringer ned her.

Travers over Cerro Pakukiuta

Stigning: 1280 høydemeter | Distanse: 11,0km | Tid: 9 timer 25 min | GPS-track: Peakbook Strava

Turens siste spenstige tingeranglingsprosjekt ble en travers av Cerro Pakukiuta, ett fjell på 5589m noe mer nordvest i Cordillera Real. Området er nok kanskje det fineste jeg synes vi besøkte i Bolivia, et område med mange alpine fjell, store iskapper, dype daler og fargerike innsjøer og fauna. Berggrunnen virket også å være en god del mer solid her enn områdene lengre sørøst i fjellkjeden men fortsatt snakker vi ganske løst fjell i forhold til snittet hjemme i Norge.

Fra La Paz brukte vi rundt 2 timer på å kjøre opp til startposisjonen. Vi fikk parkert bilen på 4750m, men ikke før en lokal kar på motorsykkel fikk advart oss om at røvere fantes i området som liker å stjele hjul og felger på bilen. Den sjansen fikk vi ta.

Det var ingen opprinnelig plan å ta verken østryggen eller nordryggen på Pakukiuta, men vi fikk parkert bilen ett sted hvor en rundtur egnet seg hvis det skulle vise seg at det var gjennomførbart å fullføre hele traversen av fjellet. Vi gikk oppover lia og startet på ura. Vi så muligheter for å trekke ut på østryggen i stedet for å ta den enkleste ruta opp som ville vært en direktevariant opp til isbreen som henger ned sørøstsiden av fjellet. Noe eksponerte klyvepartier med både svært fast og fin klyving samt temmelig løse felt før vi kom oss opp på selve østryggen. Brukte tauet over ett kortere parti med noe luftig klyving, men ellers var ryggen enkel å forsere. Kom oss etterhvert opp på en fortopp like nord for hovedtoppen før det gikk ned og over en bre med spektakulære sprekker i før vi gikk opp på hovedtoppen.

Derfra så vi at det skulle gå helt greit å fortsette på nordvestryggen mot skaret som avslutter ryggtraversen. Veien videre gikk over flotte skiferhellinger og flere partier med småklyving. Sistetoppen på 5528m i nordvest bydde på mer isbre før den siste etappen ned til skaret som også var den mest tekniske her. Et parti her ga oss nedklatring i noe som kanskje var en grad 2+/3- ned en 4-5m høy vegg som var noe eksponert i starten.