Archiv - Nach Datum
Archiv - Nach Aktivität
Archiv - Nach Geografie
Peakbookfreunde
Lieblingstouren
- Beste Jotunpåske siden 1975, året før jeg ble
- En "miniroman" med tittel "Fantastiske
- Herlig romjulsrevansje på Fresvikbreen og andre
- Da Gravdalstinden ble et begrep
- Gjertvasstind - øverst på pallen
- Endelig Lyngsalpene - og for en tur!!!
- Tyinfjellas smellvakre påskeegg!
- To slappfiskers "vinterdrøm" om Kongen av
- Gjennom Stølsheimen fra Ortnevik til Voss
- Jiehkkevárri - endelig er du min også!!
To slappfiskers "vinterdrøm" om Kongen av Gjendealpene
- Datum:
- 21.04.2023
Her kommer min versjon (Morten skrev sin like etter at turen var gjennomført)
Hvis en ser bort fra klatrere eller ekspedisjonsfolk som aldri kan få nok av verken utilgjengelighet eller bratt snø så er ikke Store Knutsholstinden en topp man forbinder med bestigninger på vinterføre. For det første er det tindens høyreiste alpine pyramideform, og for det andre så er det avstanden fra Valdresflya med ikke minst iallefall én 2000-meterrygg som kommer på tvers av marsjretninga. Kongen av Gjendealpene er en sommertopp man tar fra Gjendebu etter å ha tatt båten over Gjende eller å ha brukt et par dagsmarsjer inn...
Som tidligere nevnt har Morten en egen evne til å gå svært eksklusive turer, og han har også ganske originale planer. Planer som faller i min smak hvis jeg føler at de ikke >>>
Tyinfjellas smellvakre påskeegg!
- Datum:
- 31.03.2023
Jeg og Morten hadde forgjeves prøvd å få til en spontan langtur til Uranostinden i februar eller mars fordi jeg er misunnelig på turen han og Sindre hadde i februar 2021. Men godværet kom for brått på de gangene det kom, og jeg satt fast i obligatoriske jobbmøter eller jobbseminarer. Mens påsken gradvis nærmet seg og "vi får prøve igjen neste vinter" hadde blitt vedtatt begynte jeg mer og mer å fantasere om å telte mutters alene på Uranosbreen. For som nevnt før, det ER noe med Tyinfjella! Merkelig i grunn, det er jo langt mellom 2000-meterne her, de er rett og slett få, som Thommesen beskrev i en av delområde-bøkene sine: Jotunheimens villskap er her i ferd med å dø ut. Til gjengjeld er flere av tindene ikoniske, og det bare ER noe med stemninga. Er det den gode >>>
Bålnatt på Vikerfjell med Bamse-Maia
- Datum:
- 10.03.2023
Det ble jo aldri noe av store turer til 2k-topper i finværet som hadde vært den siste tida, men jeg kunne ikke bare rusle hjemmefra og opp i åsen hver helg av den grunn. Ei bålnatt på Vikerfjell hadde jeg tross alt lengtet etter med jevne mellomrom, og jeg savnet også en tur av et visst omfang med "mitt" trivelige bamseselskap. For elghunden Maia er jo en bamse, det finnes vel knapt en hunderase som er mer bamse enn norsk grå elghund.
Og hun trenger trim, for tilværelsen hennes (som egentlig ikke er mitt ansvar) bærer preg av å være hele familiens kosebamse. Vel, hun imponerte meg i Vassfaret på septemberturen, men den var et halvt år siden nå. Gamle bisken var straks 11 år.
Jo eldre man blir jo mer gufs står det av sånne turer. Selvsagt har det med hyppigheten å gjøre >>>
Vassfaret
- Datum:
- 10.09.2022
Etter ei hengekøyenatt ved Askvannet i Østmarka satte jeg kurs mot Vassfaret med Maia-bisk. Ca to og en halv time seinere parkerte jeg ved Bogbrua, og så ruslet vi i retning Aurdalssetra og Ruggstien. I grunn var jeg spent på hva «vår alles» noe tilårskomne bamsete elghund var god for på tur.
På vei oppover Ruggstien fikk vi i høyeste grad føling med novemberstormens herjinger et knapt år i forveien. Her lå det vindfall på rekke og rad, gjerne over stien, og det ble ikke rare pusterommene før neste hinder. Veldig kronglete og ukomfortabelt dette her, et riktig bokstavelig talt slitsomt irritasjonsmoment. Det blir jo veldig bratt oppover lia mot Manfjellet, og det å bøye seg - eller enda verre: krabbe – med stor sekk ble en solid prøvelse for humøret. I tillegg kom alt knotet >>>
En spesiell tur...
- Datum:
- 16.05.2022
Jeg var ikke i spesielt reisemodus i 2022. Men noe måtte jeg foreta meg når været plutselig nok en gang ble meldt helt knall rundt nasjonaldagen vår. Dette var helt uvanlig før i tida, men trenden er tydelig: 17. mai blir ofte en godværsdag de siste 5 åra!
Hva med Hallingskarvet? Der var det lenge siden jeg hadde vært. Og selv den ivrigste Skarvet på langs-gåer har vel sjelden brydd seg om for eksempel Storeskuta fordi den er en utstikker mot nord som ikke akkurat ligger i løypa. Her kunne jeg få noen nye "nåler"... Og være meg selv fullt ut og overnatte på enten sjølve stortoppen eller på nest høyeste. Det ble til at jeg etter jobb 16. mai kjørte avgårde med Strandavatnet og Raggsteindalsvegen som mål.
Klokka 21 var jeg i gang. Det er litt frustrerende å gå >>>
En slags rekonvalesenstur i Hallingdal
- Datum:
- 22.04.2022
Reineskarvet var ikke et nytt bekjentskap for meg, i alle fall ikke høyeste punktet. Der hadde jeg vært en skoddete høstdag med Jan Petter for over halvannet tiår siden. Nå som jeg gradvis begynte å få pusten tilbake etter denne koronagreia som likegodt kan ha vært noe psykisk så lengtet jeg til fjells. Påsken hadde vært rolig på Gol, og med alt Hallingdalsfokus så følte jeg at Reineskarvet burde avlegges et besøk. Nå var det meldt ganske bra vær, og jeg trengte en rekonvalesenstur. Det ble å kjøre oppover mot Bergsjø en sein fredagskveld, med overnatting i bilen. Lenge siden sist det der.
Oi, detta gikk sakte gitt! Dårlig form og støl og relativt søvnløs etter ei natt i altfor kort bil. Sånt som passer ungdommen bedre. Nå er det jo flere i min krets som iblant glemmer >>>
Drømmen om Hjelledalstind i vinterskrud
- Datum:
- 21.03.2022
Vinteren 2022 blir aldri noen favoritt hos meg, men tross masse motgang i livet så gikk en litt over 20 år gammel guttedrøm i oppfyllelse: Hjelledalstinden besteget i knallvær på vinterføre! Akkurat på måten jeg hadde fantasert om helt siden jeg så panoramabildet mot Hurrungane derfra i Thommesen-boka, boka man tydde til i mangel av Glittertind Forlag, lysår før peakbook sin tid. Bildet var fra en tur av de sjeldne, skikkelig vinterbilde i drømmevær. Den som kunne oppleve noe sånt! At denne kremtoppen bare er 1989 moh og dermed havner utenfor det gode 2000-meterselskap har jeg aldri brydd meg om, snarere tvert imot. De som kjenner meg i fjellsammenheng har nok hørt meg snakke med lengsel i stemmen om denne lillebroren til Falketinden titt og ofte. Og alltid med min hang til å >>>
En "flik" av den gamle sliteturen igjen...
- Datum:
- 05.03.2022
Lang omvei hjemmefra og til hytta med ca 20 kilos sekk i utgangspunktet. Fortsatt preget av gnagsårføttene fra Femundsmarka, mest av alt trykksmerter foran på spesielt høyrefoten, noe som utelukker skøyting. Her snakker vi amøbegange. Men jeg besto testen synes jeg. Mulig varige men, men de klarer jeg tydeligvis å leve med. Snakk om stemningsfull retur i mørket pluss den fantastiske følelsen av å komme fram til hytta helt utslitt, men klar for ovnskos! At jeg ble liggende på hemsen til over kl 12 dagen derpå er en annen historie. Jeg håper at jeg nå er klar for en langtur til fjells når været og jobbsituasjonen tilsier det. Det er deilig å være utslitt når man vet grunnen! To uker med ufrivillig sofaslit er ingenting i den store sammenhengen, men å være inaktiv er en påkjenning, >>>
I nyforelska rus og med gode venner på Via Lara
- Datum:
- 11.08.2021
Hægefjell har jeg hatt et perifert forhold til, en fascinerende svakoloss et eller annet sted i det innerste av Telemark som jeg vel en eller annen gang skulle ta meg en spasertur til topps på via fotturruta. Og det holdt på å hende sist i juli denne sommeren, men tilfeldighetene gjorde at jeg valgte Mannslagarnuten på Brokefjell på min vei hjem fra indre Agder. Tilfeldighetene ville ha det til at Chris på Norgesbesøk ønsket seg til Hægefjell for å klatre, og jeg bestemte meg for å ta meg litt fri og slå følge med han og Guio. At det endte med at vi måtte ta hver vår bil og jeg kjøre etter dem flere timer seinere er en annen sak. Jeg endte opp i en altfor vakker telefonsamtale, som kan beskrives av typen «vende hjem til Drammen på nydeligste vis etter et nerveslitende svenskeeventyr»! >>>
Tømmerstokken på Buståsen
- Datum:
- 03.05.2021
Ironisk men sann rapport med snev av alvor i spøken
Det høres mildt sagt komisk ut med "toppen ikke nådd" i dette tilfellet, men det er av den enkle grunn at denne rapporten er en innskytelse, og det å registrere bestigning var overhode ikke i mine tanker da jeg skulle hente stokken som jeg visste lå der oppe som gratis ved.
Jeg tok med saga oppi en gammel sekk og ruslet oppover Ørenkollryggen helt til jeg kom fram til der hvor det fra Buståsen heller nedover mot Landfalltjernveien. Og her ligger jo Grubeåsen like ved... Uansett, saga funka ikke på våt ved, så jeg ga opp. Ruslet nedover igjen og hentet sag nr 2. Framme ved storstokken igjen var det bare å konstatere at denne saga heller ikke funket, så da bestemte jeg meg rett og slett for å skjære igjennom med "den >>>
