Besseggen med trivelig gjeng fra Vik (09.08.2014)

© Øyvind Brekke

Som tidligere nevnt var dette Arnes bursdagsfeiringstur 5 dager på forskudd. Vi møttes ved båtkaia ved Gjendesheim i god tid og kunne skravle en god del. Alltid hyggelig å treffes igjen, det er ikke for ofte det skjer lenger sjøl om det ikke står på viljen. Arne hadde med seg en stor gjeng fra Vik som for det meste jobbet i kommunal sektor. I alle fall ei dro kjensel på meg etter tidligere besøk i Vik.

© Øyvind Brekke

Etter en nydelig båttur i merkelig fint vær (det motsatte var jo meldt) kom vi oss fram til Memurubu og kunne starte vandringa. Allerede fra start av går man i vakre og storslåtte omgivelser. På mange måter er dette kanskje den vakreste delen av hele ruta, alt er så grønt i alle retninger pluss at Gjendealpene tårner seg opp i bakgrunnen på estetisk vis. I det hele tatt skal jeg komme tilbake til at denne ruta er meget severdig, og at tinderanglere som prinsipielt er motstandere av den kanskje går glipp av noe fint.

© Øyvind Brekke

Praten går som vanlig løst og ledig sammen med Arne. I det hele tatt synd det ble slutt med Irene for noen år siden, for det har automatisk blitt mindre kontakt, men vi slutter ikke å være kompiser av den grunn. Begge er jo svært opptatt av tur og trening og flott natur.

© Øyvind Brekke

Vi merka knapt noe til stigninga og var straks oppe på ryggen som gradvis fører mot Bjørnbøltjønne. Her ble det en liten rast mens enkelte spurte hva den og den toppen het og jeg forklarte villig vekk. Ruslinga videre er storslått, spesielt når man kommer såpass utpå kanten at man har Gjende langsetter og under seg og kan se rett innover i Leirungsdeltaet med karakteristiske Knutshøe til venstre og Bukkehåmåren til høyre. Solide minner for meg begge to, særlig sistnevnte som var turens flotteste utsikt da jeg også overnattet på Eggi for ca 4 år siden. Arne var fra seg av begeistring og sa stadig «heilt rått!» om det han så.

© Øyvind Brekke

Snart kom selve Besseggen til syne og vakte begeistring hos hele gjengen. Enkelte var nok litt spente, men jeg kunne berolige de med at denne er temmelig harmløs. Det er bare en flott del av turen som bør nytes på grunn av den spesielle utsikten.

© Øyvind Brekke

Mange rakker ned på Besseggen fordi den er så kjent og fordi så altfor mange går den hvert år. Selvsagt har 2000-samlere rett i at utsikten kommer til kort når man har alpint landskap i tankene og sammenligner med 2k-utsikter. Men når det gjelder innsjøutsikt er det vel kun Torfinnstraversen som kan hamle opp med Besseggen. Og hadde et peakbookmedlem reist til en annen verdensdel og funnet Besseggen-Gjendenatur som var helt urørt og totalt ukjent så hadde vedkommendes turrapport i stor grad dreid seg om «se hva jeg fant her!!!» Og fått drøssevis med svar som «dit vil jeg også!» eller «me also want to!» Dette er rett og slett en klassiker i norsk natur, og det er jo tross alt en grunn til det. For meg er det kun turen over Veslefjellet som er kjedelig på denne ruta, det er jo den velkjente uendelige steinørkenflata det. Resten av turen er fantastisk fin, det er jo ikke mange t-merka ruter som har så mye å vise fram som denne. Selvsagt har den en verdig konkurrent i umiddelbar nærhet da…

© Øyvind Brekke

Opp selve eggen gikk det problemfritt for de fleste, men jeg fikk høre i ettertid at enkelte aldri hadde banna så mye i hele sitt liv som da de var på den luftigste delen. Moro det syntes jeg! Nesten hele gjengen var vestlendinger, så da er det klart at en innlandsfjord med bratte fjell rundt omkring fenger. Dessverre hadde skyene overtatt mer og mer nå, men de stengte ikke for utsikten, så alle fikk se det de kom for å se. Og Bessvatnet var svart nok til at kontrasten med Gjende kom tydelig fram.

© Øyvind Brekke

Etter en lengre rast var det bare å stålsette seg for steinørkenetappen. Man ser iallfall en del fjell i det fjerne, men grått fjell og fjerne grå topper i grått vær virker aldri på meg, politisk ukorrekt som jeg er. Da vi om litt kom ut på kanten mot Gjendesheim og kunne se 6-700 meter rett ned i Gjende med flya og Heimdalshøe i bakgrunnen ble det straks mer interessant igjen. Herfra er turen stort sett spennende og vakker, nesten uavhengig av himmelfargen sjøl om blått alltid er å foretrekke når man ikke er politisk korrekt.

© Øyvind Brekke

Det var trivelig å komme fram til Gjendesheim, kjøpe seg to Farris og en is og sitte der i lystig lag og lovprise heimen over alle heimer. Videre bar det til Beitostølen for en bedre tapasmiddag før jeg motvillig måtte bryte opp fra det trivelige selskapet og komme meg hjemover mot Drammen i etter hvert øsende regn særdeles seint på kvelden. Det frista så utrolig mye mer å overnatte der oppe, spise hyggelig frokost i ro og mak dagen etter og finne en mindre topp på veien hjem, men jeg blir fort stressa av å ha ting hengende over meg og måtte komme meg i posisjon til et jobboppdrag utpå søndagskvelden. Derfor foretrakk jeg å våkne opp i Drammen søndag morgen. Sånn er jeg bare, mulig det er et tegn på at jeg trekker på åra også…

Men takk til Arne og resten av Vik-gjengen for en alle tiders tur!