Spenning og lykke oppi Galdhømassivets smykkeskrin! (18.05.2025)  

Jotunheimen er nå engang Jotunheimen!

Etter turen på Skåla og Stryneskåla kjørte jeg over Strynefjellet til Lom og møtte etterhvert Morten, Anne og Johannes ved Galdesand. Vi kokte oss hver vår middag der og kjørte videre innover Leirdalen for henholdsvis bilnatt og utenatt ved bilen. Værvarslet for dagen etter dagen var særdeles lovende!

Jeg innrømmer glatt at jeg likte at turen skulle starte fra Ytterdalssætre i Leirdalen, for jeg foretrekker at turene skal starte lavest mulig, i tråd med hva naturen opprinnelig har bestemt at skal være høydeforskjellen. Joda, nå vil jo mange si at ingenting hindrer meg i å starte fra Lom... Folk er gjerne veldig "PÅ!!!" når det gjelder å dra ting ytterligere ut...! Juvvasshytta blir uansett litt vel høyt. Har hatt en fin Piggen-natt derfra i 2017, men for at dette skulle føles som en stortur så var dette med å starte nede i dalen en viktig ingrediens for meg! Og sånn ble det.

Det var bortsett fra et kort parti med kratt som måtte forseres en relativt sorgløs vandring helt til vi nådde brattfonna med Heimre Illåe under seg. Her var det på med stegjerna, og med disse på beina vandret vi uavbrutt opp til dagens første åpenbaring...

Heimre Illåbrean har trukket seg moteriktig tilbake, men her oppe blant morenerygger og delvis mosedekte grussletter rundt Illåe var uansett landskapet storslagent i all sin enkelhet! Og selveste Skardstinden tronet øverst langt der inne og oppe i sørøst. Jeg fikk litt deja vu til synet av Store Austabotntinden over Berdalsbreen i det man kommer over kanten fra Hurrungbotnen, det var i juni for 2 år siden dette...

Det ble endel morenevandring oppover, men til slutt fikk nok jeg og Johannes 500 høydemetre på ski, han med fjellski og jeg med rando. Anne og Morten brukte for anledningen truger.
Man vant fort høyde, og Skjåkfjella lokket der bak i vest med Høydalsvatnet som blå variasjon i alt det hvite vidde- og hø-landskapet i tillegg til solide Hestbreapiggan og Holåtindan. I solskinnet over den blå himmelen var dette svært vakkert.
Fremste Storgrovhøe ble omsider nådd- Her dukket skydotter fram, men de var små og delvis på vikende front. Her oppe hadde jeg altså for snaut 13 år siden min mest mislykka toppnatt...

I ettertid må Fremste beskrives som den med den minst stilige utsikten her oppe, men det er herfra en ser Bøverdalen best. Det skulle bli betydelig flottere på Bakarste Storgrovhøe, for her ble ikke bare Galdhøpiggen enda stiligere, men tøffe Storgrovtinden dukket opp like foran oss, uten å tape ansikt tross Skardstindens enorme dominans! Den så ut som miniutgaven av Store Smørstabbtinden, og gjorde sitt til at jeg i alle fall i ettertid synes at dette motivet av denne stilige saken med landets femte høyeste fjell i bakgrunnen ser ut som to bilder stablet oppå hverandre.

Og været var knall, og de små skydottene var snart helt vekk...!

Jeg var i grunn ganske så oppspilt av pur glede over å se "mine" kjære jotner vise seg fram på sitt beste i et område jeg har besøkt svært sjelden. Like mektig som jeg forventet det var det til de grader! Jeg husker jeg tenkte mitt om hvor brutalt rått dette partiet med Skardstinden og det voldsommet søkket rundt Heimre Illåbrean var da jeg så det fra Hestbreapiggan på avstand for evigheter siden. På kloss hold ble dette bekreftet til gangs. Nei man ser ikke landets femte høyeste fjell fra den mest karakteristiske vinkelen, men er den ikke råest sett fra nord likevel da? Nordstupet er høyere og betydelig større enn det unikt formete øststupet som inkluderer Nåla.

Vi begynte nedstigninga mot skaret. Her tok ting sin tid på grunn av kronglete og bratt terreng. Dette er jo per definisjon ikke et ekte klatreparti, men alt sånt er subjektivt. Jeg på min side kan tross mangel på ferdigheter dra fordel av relativt lang kropp. Vi reagerte alle litt forskjellig på denne nedstigningen. Det endte med at Morten rigget rappellfeste, og jeg kastet meg uti det først. Kan noen fortelle meg hvorfor noe så enkelt og tross alt relativt trygt alltid skal frembringe så mye skrekk og adrenalin innabords bare fordi det er lenge siden sist??? Jaja, jeg får vel le da, det gikk jo lekende lett etterhvert. Eller det vil si, jeg kløna selvsagt noe, men det var ikke på grunn av nerver, det var fordi jeg rett og slett har for vane å kløne det til når jeg må gjøre noe praktisk.

Humøret var iallefall strålende, for den evig latente forelskelsen i Jotunheimen slo som vanlig ut i full blomst nå som været var strålende og omgivelsene luksuriøse. Galdhømassivets smykkeskrin, det var det dette var! Begrepet husker jeg fra Thommesen-boka "Galdhøpiggen-Falketind". Der tas 5 delområder for seg, og delområde 1 er hele området mellom Bøverdalen og Visdalen, det kan umulig være andre grunner til at dette kalles Galdhømassivet enn at Galdhøpiggen troner aller øverst her inne. Området gjemmer et ganske så alpint virvar av fjell til tross for at det fra dalene hovedsakelig ser tungt og ellers slakt ut. Og Skardstinden ble omtalt som juvelen i smykkeskrinet. Herfra var det lett å si seg enig i det! Men den hadde en liten juvel i forgrunnen også, stilige og tøffe Storgrovtinden blir jo nesten søt i forhold. Og under dagens forhold så den noe skummel ut fra skaret, for det var ikke bare tørt underlag på vei opp der.

Men det var jo i grunn nok med sunn fornuft og vanlige instinkter oppover småflanken. Så fikk vi se Skardstinden uforstyrret av toppen vi selv var på, altså: nå så panoramaet ut som ett bilde og ikke to oppå hverandre. Jeg tror vi kan si oss enige alle sammen i at vi storkoste oss på tur og lovpriste Jotunheimens fortreffelighet. Denne lille gromtoppen av en Storgrovtind var det stas å endelig ha fått has på!

På veien tilbake ble det til at vi i praksis gikk opp det som er normalruta opp mot Bakarste Storgrovhøe. For den som ikke er vant til å klyve så er den på kanten, og jeg følte et snev av "alene og forlatt" da Morten etter å ha fiksa sikring hjalp Anne og Johannes opp med tauet og sa "Øyvind trenger ikke sikring!" Men samtidig så det jo greit ut, og det var det på tørt føre. Jeg blir alltid glad når jeg føler at det fortsatt ligger litt i blodet mitt å fikse klyvepartier. Gi meg nok bøttetak på tørre forhold så fikser jeg det som regel greit takket være lengda mi.

Jeg hadde ikke noe hastverk med å forlate panoramaet på toppen. Og med det etterhvert velkjente nye klønetilskuddet på stammen, altså det å fikle med alt som har med randoskiutstyret å gjøre, så tok det velsignet enormt med tid før jeg var klar med støvla sittende fast på disse hårreisende moderne bindingene. Randoneebindinger vs bc-bindinger er som å erstatte godt gammeldags automatgir - hvor du virkelig føler godt hva du gjør - med de nyeste høysensitive automatgir-bilene som er så fulle av jævelskap at du ikke aner hva du gjør eller hvilken prosess du setter i gang fordi alt dreier seg om knapt merkbare nyanser.
Uansett, jeg fikk sugd til meg panoramaet i massevis, og vi var enige om at været hadde perfeksjonert seg maksimalt. Og vi var vel også enige om at det typiske i en sånn situasjon ville være at vi for lengst var langt på vei nede igjen og måtte se at det var nå været var som best der oppe på toppen vi hadde forlatt. Så ikke denne gangen! Vi var her oppe fortsatt og kunne nyte det beste!!! BLÆÆÆH til værets hang til å leke med en sart sjel, denne gang lurte jeg/vi lureriet!!

Morten og Anne ruslet nedover på truger, mens Johannes sverget til fjellski, sånn som jeg alltid gjorde fram til for to år siden. Forskjellen er at han har mye bedre telemarkteknikk enn meg. Jeg for min del storkoste meg med randoskia nedover skråningene her! Fast og fin snø er for meg milliarder bedre enn pudder (ditta e podderalarrrrm! som sogninger ville sagt), for da slipper jeg anstrengelser på uforutsigbart underlag. Men Øyvind som lager såkalt signatur etter seg i snøen, den er uvanlig! Gøy da, livet var herlig disse minuttene med en aning skidans nedover ei trygg fjellside.

Det er jo egentlig ikke masse mer å skrive om denne nedturen eller turen i sin helhet. Men det er på sin plass å nevne idyllen da vi for en stund tok av skia og hadde en liten pause på mosedekket underlag. Med de klukkende småbekkene mellom all oransje mose, suset fra Heimre Illåe lenger nede i skråninga og de digre bakgrunnskulissene i form av Dumhøe og selveste Skarstinden øvert var dette alpin koselighet (kan ikke bruke ordet idyll kort etter å ha brukt det) på sitt ypperste! Hvem har sagt at ikke store høytliggende "steinørkenområder" kan ha maleriske steder som kan tiltale selv den sarteste sjel?? Jotunheimen har alt dette! Jotunheimen er rett og slett et Norge i miniatyr, et stort stykke Norge!

Vi kom oss tilbake til Ytterdalssætre delvis på ski og til fots og kunne konstatere at vi hadde hatt en av våre beste dager til fjells. Jeg tok derfor et bilde av gjengen.
At det ville bli kort natt før jobb i Drammen dagen derpå brydde jeg meg fint lite om , dette var så verdt det!!!