Trollbundet av Rondane (09.02.2025)  

Lenge siden siste turrapport nå. Men jeg har på INGEN måte pensjonert meg, snarere tvert i mot! Å få ting til å klaffe er en annen sak... Men jeg mister motivasjon på Peakbook av teknisk trøbbel. Nå funka det og jeg er motivert på et blunk!

Jeg ble tidlig grepet av det usannsynlig bra værvarslet og skjønte momentant at jeg ville gå i kjelleren om jeg lot alt dette fantastiske knallværet passere uten at jeg foretok meg noe. Knallvær kommer sjelden i helga men veldig gjerne i arbeidsuka. Livet vil alltid være typisk. Men nei du, jeg hadde jobbet taktisk sånn at jeg hadde avspasering til gode. Det er jo tross alt viktig at drømmer blir mer enn bare drømmer...

Jeg funderte lenge på Koldedalstinden fordi jeg er fascinert av Tyinfjella vinterstid, men plutselig begynte jeg å fantasere om den fineste påskedagen i Rondane i 2009 og kom til å huske hvor magiske Rondane er i vinterdrakt i Øyvindvær! Altfor lenge siden sist også, og i tillegg ville jeg kunne utrette enda mer der enn i Tyinfjella under et begrenset tidsrom på denne tida av året.

Jeg kjørte opp til Mysusæter i løpet av søndag formiddag og ettermiddag. Var ikke klar til å gå før nærmere klokka 17 tipper jeg, altfor seint, men det blir gjerne litt langdrøy søndagsfrokost.

Pulken var med, for når man på en måte begynner å bli en anelse gammel er man ikke like klar for intenst slit med altfor tung sekk. I tillegg har jeg per i dag ingen monstersekk lenger, det må jeg jo ha igjen etterhvert. Uansett, pulk er topp! Da kan du jaggu ha med mye, og trenger ikke å være minimalist på tur, noe jeg i grunn hater å måtte være! Jeg håpet å komme meg et lite stykke innafor Spranget, men måtte nøye meg med ca en km, for det er rart med det, når mørket gradvis sniker seg innpå, klokka er ca 18 og du føler mange (i grunn deilige!) kuldegrader bite i kinnet og ellers på en noe svett kropp, ja da ønsker du å få satt opp teltet og slå deg til ro.

Været bekymret meg noe, for skyene lå delvis tungt over toppene, og tekstvarslet var plutselig ikke like bra som symbolvarslet, og tidligere erfaring har fått meg til å gi opp myten om Rondane som solrike østlandsfjell. De tiltrekker rett og slett masse skyer, det har jeg sjekka på yr.no år etter år. Jaja, når man er trøtt og frysen nok så ser man ikke lenger like langt fram, nå ville jeg etterhvert bare kose meg med varm sovepose og fyr på vintergassboksen og etterhvert real turmat og en tekopp.

DAGSTUR 1
Pisseproblematikken ødelegger 99% av alle teltnetter. Så også denne. Men da jeg måtte nettopp det og oppdaget at skyene i vest var helt vekk og fortryllende Smiubelgin lå skinnende hvite under en plettfri grålysning så kunne jeg ikke sove videre. Klokka var også allerede over 5, og ting tar tid i et lite telt vinterstid i forholdsvis streng kulde.

Mange velmenende folk som i grunn ikke har peiling sier at jeg burde vært med på 71-grader nord. De skulle sett meg i aksjon en kald vintermorgen i teltet! Joda, hadde jeg hatt stort telt igjen og kunne organisert meg med god plass og den etterlengtede kuldegropa, ja da hadde nok nivået og effektiviteten på det jeg foretar meg økt en god del, men likevel... Det handler om langvarig opp-psyking og votte-pauser i oppfyringsprosessen. Og kroppen er dorsk etter ei natt på hardt underlag, nå har jeg ingen bra underlag bortsett fra reinskinnet, men det er jo bare ekstra luksus som ikke er heldekkende. Og ja, det blir en del banning underveis... Men jeg blir klar til slutt, så også denne gangen, etter 2 langdrøye timer.

Godt å komme i gang og la skia gli innover flatene i retning Rondane!
Jeg lurte lenge på om jeg skulle ta Bråkdalsbelgen først, men motivasjonen til denne rekkefølgen på toppene svikta da jeg skjønte hvor uendelig langt og flatt det ville være helt til jeg kom til saken. Ljosåbelgen kunne umulig være rasfarlig under de rådende forholda, og Rondane er tross alt ikke spesielt kjent for rasfare sånn generelt. Etter en halvtime bestemte jeg meg: Opp i høyden!

Jeg følte kroppen var tung og groggy, det tar tid å riste av seg lite søvn når man nærmer seg 50. Men etter en slite-etappe jeg ikke sjekka tida på var jeg endelig oppe på ryggen, med åpenbaringa over Verkilsdalsbotn. Off, ei betydelig skystripe like nord for Rondane, tjukk var den også. Greit: jeg er ekstrem, men skulle det ikke være plettfritt ifølge yr.no da??? Nok en gang var tekstvarslet mer presist, det sa at det ville være mer skyer i nordlige områder. Selvsagt var været fint nå, men jeg føler ofte at været kan enda bedre etter mine turer, og kjenner sterk motstand mot det faktumet.

Tok av meg skia og labbet opp til toppen. Og selvsagt var det jo flott da! Rondane, jeg har savnet dere!!!
Det blåste litt, og sammen med svett og våt overkropp ble det kaldt. Jeg ble ikke veldig lenge, ruslet snart ned mot skia og tok fatt på ryggen vestover, som var litt småmorsom. Etter disse vestlige sekundærtoppene med storslagen utsikt mot Verkilsdalsbotn, Trolltinden og Bråkdalsbelgen var tiden kommet til å labbe opp på sistnevnte. Her fikk jeg hyggelig selskap av et følge på tre stykker som kom opp fra Smukksjøsæter.

Dette viste seg å være veldig hyggelige folk, studenter i Trondheim. Sigve, Oline og Marius husker jeg de het. Jeg skrudde meg på med hele mitt meningsregister, til stor underholdning for de. Enige var vi også om gondolhelvete og annen ondskap mot naturen, og den merkelige motstanden som finnes mot vinter, blant annet...

Et bilde kan jeg tross alt legge ved av utsikten fra Bråkdalsbelgen, selv om jeg ikke likte skyene, selve utsikten var jo fantastisk fin!

Etter at gjengen hadde kjørt nedover på randoski drøyde heller ikke jeg det spesielt lenge, jeg frøs tross alt. Og hadde et ønske om å avlegge den stilige Smiukampen et besøk.
På veien ned, bortover og til slutt opp dit begynte jeg å ane at hele himmelen ble enda reinere, jeg bare følte det på meg. Og utsikten i retning Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet fra Smiukampen sladrer jo litt selv om 1900-metringene stort sett ligger i veien. Etter en kopp varm kakao, som jeg måtte smelte snø for, bestemte jeg meg for å komme meg til topps på Ljosåbelgen for andre gang. Og det var lenge til solnedgang, og når har vel jeg egentlig brydd meg om tid på døgnet eller at det blir altfor mørkt til slutt i løpet av en tur??

Etter noen fine motiver langs ryggen så satte jeg nok en gang fra meg skia og labbet opp, denne gangen med enda større motivasjon, for skysystemene i nord var redusert til noe fåtallige ubetydelige småstreker. Nådde til topps og sa takk for sist til varden og bare nøt panoramaet. Nå fikk jeg det jeg hadde drømt om siste drøye uka!

Rondane!!! Jeg skal skryte mer av Rondane seinere i artikkelen, men Rondane ass!!! Alle vet at jeg elsker Jotunheimen og Lyngsalpene og selvsagt Norge generelt, men det finnes ingenting som Rondane! Er det noen som har sett fjell som minner om Rondane andre steder i verden så kontakt meg gjerne for å gi meg ny kunnskap... Selv alle norske fjorder, uansett hvor smellvakre de er, må gi tapt for Rondane når det gjelder å være særnorske! Fjorder finnes blant annet på Island, Grønland, Chile og New Zealand... Hvor ellers finner man Rondane? Og i vinterdrakt er det et syn for guder. Jeg nevner ingen navn på topper nå bortsett fra at Rondeslottet glødet i kveldssol under plettfri blå himmel. Det er en grunn til at malere har blitt inspirert av disse fjella med det kanskje vakreste navnet i vår fjellheim...

Det begynte å lakke å li mot kveld, og med tanke på morgendagens mål så var det en idé å begynne å tenke på tilbaketuren. Kom meg ned til skia og suste nedover. Eller suste og suste... Jeg hadde bare fjellskia denne gangen...

Møtte en hyggelig lokal fyr et godt stykke nedi flanken, han hadde forøvrig gravd snøprofil og viste til at det var et lite lag der nede i terrengfella. Uansett var det for avblåst i de verste brattene. Etter en trivelig prat forsvant jeg nedover, men på grunn av velkjent mangel på fjellskiferdigheter nedover ante jeg at han langt om lenge var i ferd med å ta meg igjen. Det sier litt siden han hadde vært oppom toppen først. Men siste slake nedstigninga mot teltplassen var rein nytelse og skiglede. Og den gryende blåtimen begynte med rosa farger over spesielt Storronden. Kvelden i teltet ble fin.

DAGSTUR 2

Ny kald natt. Sov godt, ved et par våkneanledninger var jeg såpass i ørska at jeg sovna igjen fra pisseproblematikken. Men til slutt våkner man rastløs og lurer på hva klokka er.

Det klart tøffeste med teltovernatting vinterstid er morgenstunden. Ut av soveposen og kjenne hvor våt den er av rimet utapå, og bli omfavnet av den bitende kulda. Og alt tar selvsagt lang tid, og avbrytes av pauser. Men jeg forsøkte å tenke på gutta som relativt nylig hadde vært i Himalaya for å bestige Baruntse. Hvor kaldt hadde ikke de hatt det?! Og ikke bare én og to netter, men uendelig langt flere! Enda kaldere hadde de hatt det også...

Dette med frysing skulle jeg tenke enda mer på underveis bortover og oppover de lange flatene mot dagens noe mer avanserte mål, Steet. Jeg har med glødende interesse lest Himalaya-turrapportene til Christian, spesielt om Baruntse, og husker godt hans beskrivelser av generell frysing. Det gikk jo tross alt over der i Nepal, da ville det nok gjøre det her også. Men med sårbare skistøvler var føttene ganske kalde, det må sies. Grålysningen og gryende soloppgang var iallefall svært så stemningsfull å være vitne til.

Jeg var litt spent på denne dagen, for jeg skulle altså begi meg inn i Rondanes mest alpine område vinterstid, helt alene. Det er fort gjort å føle seg liten da, rekk opp handa den som ikke gjør det, det er lett å avvise sånt når du sitter i sofaen hjemme og ikke har konkrete planer i nær framtid. Det jeg var spent på var selve oppstigninga til sadelen mellom Steet og Storsmeden. Ellers så jeg fram til et storslagent møte med Kaldbekkbotn og de store og stilige smedtoppene på nært hold.

Etter noen små "lureraviner" var jeg framme ved åpningen til dette lille og store riket. Jeg hadde klart meg uten feller til nå, men her tok jeg de på for å få fortgang. For klokka går alltid ekstremt fort under anledninger som dette, avstandene er store her, og jeg skulle på jobb i Drammen dagen derpå.

Jeg ruslet innover med en høytidelig følelse blant disse kjempene, og dagens mål , Steet, skal heller ikke glemmes, den er jo bare 19 og 20 meter lavere enn 2000-metringene her inne. Jeg syntes det så hardt ut oppover mot den tidligere nevnte sadelen, så jeg var glad jeg hadde med stegjerna. Men jeg ga skia en sjanse så lenge som mulig. Det er da man gaper over for mye og havner i trøbbel...

Skia begynte å skli og stålkantene sleit med å få tak, kanskje også på grunn av det ørlille laget over det harde. Her var det uansett såpass hardt og avblåst at et ras av fatale dimensjoner etter min vurdering syntes utelukket. Ikke et eneste drønn var å høre ellers. Nei det var motsatt problemstilling som gjaldt her, og nå måtte jeg stoppe ved noen små rabber jeg kunne støtte skia mot og ta de av meg.

Tråkket så krampaktig til en sitteplass hvor jeg kunne ta på meg stegjerna. Øyvind og sin evige nemesis stegjerna... De løsner som regel før eller seinere. Men jeg skulle følge hvert steg oppover flanken med såkalte argusøyne og stramme til ved den minste mistanke så situasjonen aldri skulle gå over styr med dinglende stegjern i bratt lende hvor man ikke får retta opp feilen. Og dette fungerte 100 prosent etter planen. Måtte bare bakse meg over den ørlille kanten på skavlen, som er betydelig mer skavl litt nærmere Steet. Her åpenbarte Trolltinden seg og gjorde meg hoppende glad!

Jeg var litt sliten, så det tok noe tid oppover mot fortoppen, men så koste jeg meg i den ganske spektakulære bratta opp mot dagens hovedmål. Det var så andektig å være her blant alle de store rondene i knallværet, i dag var det virkelig Øyvindvær fra start til slutt. Man blir så gira og lykkelig og føler seg som en heldig utvalgt eventyrer. Og så var toppen der!

Steet, deg har jeg tenkt masse på! Jeg har alltid brydd meg masse om 1900-metringer i 2000-meterområder. Å samle 2000-metere utelukker ikke å tenke på fjell under, og Steet mangler kun 4 meter på å være i det såkalt gode norske selskap. Ofte er det 1900-metringen som har den råeste utsikten i et nabolag av 2k-topper, som for eksempel min kjære Hjelledalstinden. Så også her på Steet.

Jeg hadde Sigmund Grovens versjon av "Ved Rondane" på hjernen, og la den nok en gang ut på "Story" på Facebook mens jeg filmet rundt. For et fantastisk panorama, og så skinnende plettfritt og hvitt og reint! Rondane!!! Bare Rondane er Rondane! "Så lenge jeg ser Rondane..."
"Samma faen bare jeg ser Rondane!" De to siste, iallefall den midtre er t-skjorte- og gensermotiv for hjemmekjære og lokalpatriotiske folk i nærområdet. Og det er ingen grunn til å kverulere mot de, for dette kan jeg absolutt gå god for som en objektiv sannhet.

Jeg gidder ikke sette Jotunheimen og Rondane opp mot hverandre, de utfyller hverandre. Men Jotunheimen er til dels en mindre versjon av fjellkjeder en finner i utlandet. Rondane er det urnorskeste som finnes. Trollheimen som ikke heter Trollheimen. Godt er det egentlig, for Rondane er et nydelig navn! Men det er Rondane som er Norges troll. Og Storronden er selve sjefstrollet. Her har vi også vårt fagre heimlands slott, selv om det uttrykket med rette brukes om Hurrungane. Men det er bare her vi har Rondeslottet... Og joda, det var noen miniskyer bak der, men ærlig talt så hadde de null innvirkning på det reine, skarpe, vakre og blåe...!

Jeg måtte bare erkjenne at jeg nå var vitne til noe av det mest fantastiske jeg har opplevd i livet... Og derfor tok jeg meg tid til å skifte til tørre klær og dunjakke på overkroppen så det kunne nytes til fulle. Men: jeg hadde fortsatt dagens og turens høydepunkt foran meg. Riktignok bare noen titalls meter unna, eller kanskje ørlite til...

Da jeg etter et drøyt kvarter følte meg tvunget til å tenke på returen så ruslet jeg oppstemt nedover. Og der jeg hadde gått med ryggen til og hatt toppen målbevisst i tankene fikk jeg nå turens åpenbaring med gedigen Å: Trolltinden på nært hold i sin helhet fra Verkilsdalsbotn, ikke bare stikkende opp med de 300 øverste meterne, nei her var alle de drøye 500 meterne med, og det så jo ut som 1000 høydemeter selv om kartet sier noe annet.

Dette synet av Trolltinden - Sagtinden - Trollronden var ikke bare turens råeste og vakreste syn, men et av de mest ikoniske syn i hele mitt liv! Jeg får det stadig ikke ut av netthinna. Ble faktisk helt overvelda, sånn at jeg får tårer i øynene når jeg hører på "Ved Rondane" nå.

Rondane: dere er første fjellområdet som får meg til å felle tårer. Den som drar inn hit og opplever Øyvindvær og Rondane-magi i ensom majestet vil kjapt forstå hvorfor tårene kommer.
Tenk at så mange kule fjellfolk synes at Rondane er kjedelige... For det første er dette helt feil, en fin sommerdag (noe som er ekstremt sjelden vare i Sør-Norge i disse moderne tider) her inne vet jeg at er flott. Men ta deg en tur hit under praktfulle vinterdager, og jeg tipper du blir satt ut for livet av dette overjordiske eventyrlandet!

Jeg bare må nyte Trolltinden igjen på tross av at den er førstebildet! Av en eller annen grunn ble den også det skarpeste og beste bildet. Jeg legger ved de andre topp-bildene også:

Resten av turen nedover gikk i lykkerus, og turen nedover flanken med stegjerna var problemfri og kontrollert. Herlig var det å suse nedover og bortover Kaldbekkbotn.

Nedover flyene koste jeg meg stort sett på ski, bare avbrutt av noen småsteiner som stakk opp her og der. Jeg tenkte på Rondanes fortreffelighet og skulle så gjerne vært her lenger. Hadde jeg bare hatt et par dager til så skulle nok Midtrondene endelig vært mine de også, de er de eneste 2k-toppene jeg mangler i Rondane.

Tilbake ved teltet måtte jeg bare prioritere å smelte snø til drikke, for nå var jeg så tørst at pakking og nedrigging fikk komme i andre rekke.

Skikkelig vemodig var det å være ferdigpakket og forlate dette sted som hadde huset meg så kaldt og fint i to netter. Men du verden så godt det føltes å ha klina til og gått for det, gått etter eventyret helt alene. Det ga meg samme følelsen som under den vidunderlige palmehelga på Uranosbreen for 2 år siden.

Bilen startet også i kulda der nede på Mysusæter, så da var alt i orden. Jeg kjørte hjemover med en godfølelse som nektet å slippe taket. Rondane trollbinder deg under sånne forhold! Prøv selv, jeg tipper du vil være enig med meg...