Flott tur til den ukjente Store Hånosi (27.04.2013)

En turrapport skrevet i ettertid og i etterpåklokskapens lys. Turen var kjempefin den! Etterpåklokskapen handler bare om noe så kjedelig som sjukdom. Jeg fikk jo bihulebetennelse kort tid etter og fikk ødelagt nesten hele mai og mista dermed Lyngeneventyret jeg skulle være med på. Jeg ble veldig fort tung i kroppen på denne turen, det må sies. Noen drag her og der, men veggen kom raskt. Sånn hadde det i grunn vært de siste ukene. Nå vet jeg at kroppen var utsatt for angrep og det særdeles vemmelige ordet inkubasjonstid. Grøss…

Men turen til Hånosi var som sagt kjempefin den! Resten av rapporten skal stort sett handle om den. Vi kom oss tidlig avgårde fra Skrautvål Morten og jeg. Da vi kom fram til Tynjadalen i Lærdal viste det seg at veien videre var låst med bom og adgang forbudt-skilt. Vi tok syklene fatt og skjønte at dette var et mystisk og militært område. Jaja, vi var da ingen inntrengere vi, det var kun en ny topptur som sto på programmet vårt. For meg var det nytt å sykle innover med sekk og ski på ryggen, man føler seg jo nesten som et reinsdyr med «gevir» langt over sykkelstyret. Lånte sykkel av Morten, men bør med tid og stunder skaffe meg en egen, dette er en praktisk måte å komme seg inn i fjellet på hvis anmarsjen på vei er lang.

Omsider var det slutt på militære bygg og hemmelige greier, og vi kom oss over elva, la syklene igjen i buskaset og var endelig i gang med selve turen. Det var en gammel setervei som gikk oppover her, stedvis faktisk litt utsatt på grunn av is, var man ikke påpasselig kunne man få seg en lang sklitur ned til elva. Etter å ha tatt en pause på en setervoll (Øvredal) bar det ut i terrenget. Snøflekkene lå tett og ble gradvis mer sammenhengende også, så det ble å bakse seg oppover i kronglete terreng. Jeg var lenge i brukbart slag, men så fort vi begynte på den lange barmarksbratta oppover på østsida mot Nukane ble det verre. Merkelig så tung kroppen var, og jeg begynte å tenke på hvor ille det hadde vært hjemmefra til Snaukollen for to uker siden. Var det alderen? Nei det kunne det ikke være, for Morten var i veldig fin form, og vi er jo nesten jevngamle!

Det var iallfall veldig pent og trivelig oppover her i solsteika. At området er så ukjent satte en ekstra spiss på det hele. Selvsagt finnes ingen alpine fjell her, men Sauenosi og ikke minst Steinberget var flotte å se på, sistnevnte ser nesten halvalpin ut fra nord. Aldri hadde jeg sett bilder herfra, så dette var veldig interessant! Vårsola som varmet og all barmarka gjorde at jeg gledet meg til returen med pauser i lyngen.

Men nå var det slitet som gjaldt. Endelig var vi oppe på fjellet og kunne ta på oss skia. Jeg valgte feller fordi jeg alltid frykter glipptak, men det beste hadde nok vært en passende smøring, for skia var veldig tråe. Innover og oppover mot Hånosi er det svære flater og kjempemessig skiterreng! Vi holdt et radig tempo oppover i solsteika, og selv om distansene virket enorme kom toppen tross alt stadig nærmere. Syntes formen var i ferd med å bli bedre, men det var kanskje en parallell til alle døende som kort tid før døden inntreffer blir klare i toppen og midlertidig fylles med nytt overskudd. Saken er iallfall at jeg midt i mitt beste driv pådro meg krampe i låra rett over knærne og måtte kaste meg over ende for ikke å krepere av smerte. Hva faen?! Hadde jeg drukket for lite? Det har jeg gjort før også uten såpass drastiske konsekvenser, så det måtte være noe annet. Det kunne da ikke være Jotunpåska eller jøkulturen, så gammel er jeg ikke, og det var jo ganske lenge siden disse turene. Det var rett og slett noe «skummelt» som ikke stemte (farvel Jiehkkevarri og Lenangstind i denne omgang, gjerne sagt med særdeles irriterende autistisk latter)!

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg klarte å reise meg igjen, og vi kom oss radig til topps. Innimellom måtte jeg stoppe for å kvele nye krampetendenser, men endelig var toppen der! Det var skyete horisonter i så å si alle himmelretninger, men masse sol og blå himmel over oss og resten av Skarvheimen, eller Nordfjella og Hallingskarvet som man egentlig bør kalle området. Bortskjemt som jeg hadde vært med Jotunpåske og jøkultur i perfekt vær for kort tid siden så klagde jeg ikke. Vi storkoste oss på toppen med en aldri så liten «pionerfølelse», for her er det jammen øde. Og jeg har på sikt mine planer for disse traktene, jeg drømmer nemlig om å ta en lang skitur fra Frønningen ved munningen av Aurlandsfjorden og hjem til hytta i marka om forhåpentligvis ikke altfor mange år. Hånosi er meget aktuell som overnattingsplass underveis…

Vi måtte tenke på nedturen etter hvert, og den foregikk stort sett nedover i slake behagelige svinger. Aldeles nydelig skiterreng dette her altså, og når sola skinner og man glir nedover gjennom landskapet er livet bare herlig! Skituren ble altfor fort overstått til tross for noen fine minutter nedover. Vi kom over ei lita militær hytte utpå kanten av brattlia og krongla oss videre nedover, et stykke med bratt skrensing på ski, men etter hvert var det bedre å vasse med skia på skuldra. Da vi nådde barmarka var det tid for pause, og det å strekke seg ut i vårlyngen slår aldri feil!

Det ble stort sett bekymringsløs vandring nedover, bortsett fra litt gjennomslag her og der da vi nådde tregrensa. Vi fant tross alt en enklere vei ned enn vi hadde gjort oppover og kom oss ganske raskt tilbake til Øvredal og videre ned til syklene. Jeg lot Morten få et stort forsprang nedover veien, for jeg er ikke spesielt høy i hatten på sykkel. Det er riktignok bare moro når jeg lar det stå til på mitt nivå, så derfor var dette også en etappe som altfor fort ble overstått. Og vel framme ved bilen var vi enige om at dette jammen hadde vært en flott tur! Og det var det virkelig også, dette er et flott område med fjell av enorme dimensjoner. I ettertid vokser denne turen stadig, den ble liksom et vemodig punktum for en flott turperiode før en av mitt livs stussligste maimåneder, det ble siste storturen i finvær før jeg omtrent to og en halv måned seinere rulla ut liggeunderlaget på toppen av Store Rauddalseggje.

Takk til Store Hånosi og takk for turen Morten!