Mot Biellogáisá i bakrus dagen derpå med vonde randostøvler (17.05.2024)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Biellogáisá Vest (1356moh) | 17.05.2024 |
|---|
Etter Jiehkkevárri-turens slutt kjørte Thomas meg til utgangspunktet for turen i Rypdalen før han skulle hjem til Tromsø. Her måtte jeg karre meg avgårde med alt jeg hadde av utstyr, inkludert monstersekken som jeg selvsagt ikke hadde brukt på Jiehkkevárri, men den kunne nå komme godt med på grunn av alt jeg hadde pakket med meg for den store reisen og for overnatting og nok en tur. Jeg hadde handlet i stor stil i Tromsø, og sammen med alt det tunge utstyret og alt av klær, pluss at jeg prøvde en "smart" variant med å ha dagstursekken bundet på storsekken, ble det for mye for mitt kjære monster som fulgte meg til Island og Jan Mayen på jomfruturen sin 13 år tidligere! Ene skulderreima hadde lenge vært så som så, men jeg var så vant til det, at den alltid holdt seg sånn ca på 10 på 4 (halv 12 er veldig rett, bare tulleuttrykk om man tenker seg om!) uten å revne. Men denne belastningen tålte den tydeligvis ikke, så det var på det rene at her ved foten av Norges lille Himalayakjede var tiden inne for å bukke under...!
Jaja, jeg klarte ved hjelp av krampaktig bæring med henda til hjelp å komme meg opp en bratt sti til et lite og behagelig platå hvor jeg tok kvelden og beruset meg med den herlige følelsen av å ha Jiehkkevárri i boks.
17.mai
Selveste nasjonaldagen, og jo, jeg ser på meg selv som ekte nordmann av den gamle skole, altså en som elsker alle årstidene og ikke minst snø og kulde, noe enhver trofast nordmann burde gjøre, og en som ikke liker 30 varmegrader året rundt...! Ferdig med det, men i dag som så mange ganger ellers kom tanken på nasjonaldagen i skyggen av de helt store fjelltankene mine, måtte bare minne meg om at det faktisk var 17. mai i dag innimellom.
Og denne for meg bakrusdagen var tydeligvis en mye finere dag værmessig enn gårsdagen. Iallefall hvis en ser på helheten. Jeg tør påstå at gårsdagen på Norges Mont Blanc var skarpere over skydekket enn dagens vær, det var delvis betydelig bomullent her og der, men ingen skodde og stort sett intenst solskinn. Herregud for en varm tur dette skulle bli!
Jeg vet ikke om jeg skal si at det var herlig å rusle innover vakre Rypdalen, for jeg var såpass sliten fra gårsdagen at det meste var et ork. Lite snø var det også, så det ble litt krampaktig å lete etter skiføret. Jeg snodde meg rundt og over småkoller i terrenget. Omgivelsene var selvsagt svært så storslagne. Og følelsen av å skulle på langtur mot et fjell "ingen" tenker på var også fascinerende. Akkurat dette hadde jeg drømt om, å ha dag 1 i boks på en flott måte og så skulle kose seg med desserten på dag 2...
Men sola varmet snart såpass at den ble en stor bidragsyter til alt som opplevdes som et svettedryppende inferno. Klage burde man absolutt ikke gjøre, det var jeg også bevisst. Aldri klage på varme om våren og sommeren, kun om vinteren! Varme om våren betyr godvær. Og for noen spennende og delvis ukjente motiver det var her. Jeg fikk ikke kikket så mye på Guhkkesgáisi-massivet siden det lå feil vei, men det skulle bli annerledes på returen. Jeg konstaterte uansett at dagens mål Biellogáisá lå vel langt unna på en dag som denne. Og ville jeg fikse hovedtoppen? Den har et par crux på ryggen. Og jeg måtte rekke siste bussen fra Lakselvbukt i kveld. Allerede her så jeg på oddsen som svært høy for å få hovedtoppen i boks, en mer uredd utgave av meg, og ikke minst en 10-15 år yngre utgave av meg hadde nok hatt all grunn til å kjøre på... Men sammenligna med den tida er jeg for gammal og sliten å regne nå...
Det føltes som en evighet å komme dit hvor man midlertidig svinger av mot øst opp mot Rypedalsvatnet før det omsider bærer opp mot Vestre Biellogáisá. På fonnene oppover mot sadelen så jeg enkelte reinsdyr. Ellers var jeg helt alene og forventet å ha herligheten helt for meg selv. Synd at jeg måtte stresse med de busstidene altså! Flyet gikk jo utpå tidlig ettermiddagen dagen etter. Nok en gang fikk jeg tenke at hit kan jeg komme tilbake med bedre tid på meg...
Åhh gudbedre så sakte det gikk oppover mot toppen! Og det var som vanlig mye lenger og mer innfløkt enn jeg trodde på forhånd. Men det artige var at selveste Piggtinden dukket opp der i sørvest, bak Durmålstinden og Tverrfjellet. Jeg har i en eller annen sammenheng rangert Piggtinden som en av landets 5 vakreste fjell, i uprioritert rekkefølge, sammen med Storen, Store Austabotntind, Store Lenangstind og Nallangáisi. 3-2 til Lyngsalpene over Hurrungane med andre ord. Og typisk for min smak... Joda, jeg vet at Stetind og Store Vengetind og Store Smørskredtind eksisterer... Men altså Piggtind!!! Det var bare øvre femte/sjettedelen jeg kunne se, men det var såpass nært at det var temmelig rått. "Vi ses om drøyt to måneder!" tenkte og trodde jeg...
Sånn ellers begynte randostøvlas gnaging så smått å bli ganske så uutholdelig. Og jeg har tross alt lært at man ikke skal gå med de stramt når det går bortover eller oppover. Det skulle virkelig ikke være mulig å nyte denne turen rent fysisk. Sånn er det ofte, jeg tror jeg skal være restituert, men er det ikke. Dette var likevel for skittent spill å regne. Likevel vant jeg høyde og måtte til min skuffelse ta av skia og forsere steinur ganske så høyt oppe. Jeg hater å ta av randoskia, for det er et mareritt å få de på igjen, det er ingenting som klikker tydelig på plass, man må bare ha flaks på tjuesjuende forsøket...
Langt om lenge var jeg endelig på toppen av 1356, og jeg var så sluttkjørt at jeg verken hadde ork eller psyke til å utforske hovedtoppen ytterligere. Jeg ønsket også hvile og toppkos. Dessverre var vinden noe plagsom, men litt klesskift og dunjakke på i tillegg gjorde ting ganske levelig. Innimellom var det vindstille og varmt.
For en fjellheim det er i Troms!! Hovedtoppen på Biellogáisá krevde masse av oppmerksomheten, men det rare var at vinkelen her ble "feil" med tanke på hoveddelen av Lyngsalpene. Jovisst ante man Guhkkesgáisa, Lakselvtindan og mer til, men de lå såpass langt unna og uten å skille seg spesielt ut at det var fjella i motsatt retning som stjal showet. Troms er jaggu mektig uansett hvilken retning man ser. Og Rieppetinden så fristende ut, tenk om jeg hadde vært Kugo for endel år siden, da skulle jeg ha tatt både den og hovedtoppen her på samme turen. Den digre snøfonntoppen var til å få vann i munnen av i den glinsende solsteika!
Jeg ble så lenge jeg turte med tanke på busstidene. Så bar det med unntak av steinurpartiet nedover i stort sett herlige kontrollerte svinger. Stadig måtte jeg stoppe for å beundre panoramaet med Piggtinden stikkende opp baki der. Følte meg heldig som søring som fikk muligheten til å oppleve dette. Måtte jo ha pauser nedover, jeg er uteknisk tross randoski og blir fort sliten av det. Men etter noen deilige drikkepauser var jeg nede på flatene igjen. Her prøvde jeg å finne bedre traseer enn jeg hadde funnet på veien innover, i blant funker det på grunn av bedre oversikt. Uansett var dette en slitsom subbetur med de såre framleggene på grunn av de stive randostøvla. Iblant synes jeg at jeg er et bevis på at menn faktisk kan tåle ganske mye smerte, og de siste åra har jeg - etter oppvåkning pga dårlig behandling fra motsatt kjønn - lagt vekk knefallet for det gudommelige med kvinnen. Joda, jeg kan nok beskyldes for å ha siktet for høyt med tanke på utseende i disse forholda, kremt... Men vi er flere som vet å tåle fysisk ubehag i store mengder. Ingen grunn til å dra det girl power-kortet til det kjedsommelige... Jeg er mann nok til å bite i meg vondter, og langt i fra den eneste...
Jeg ble iblant sprø og måtte ha pauser og ta av meg støvla. Jeg fantaserte om blod og press på blodårer, og alle som kjenner meg vet at dette ikke er noe jeg gjør frivillig. Men vissheten om hvorfor det gjør vondt setter dette tankespinnet i gang hos meg. Siden jeg var ute i det fri var det iallefall adskillig mindre fare for at jeg skulle svime av...
En av pausene var av det svært flotte slaget, for nå var det duket for orkesterplass nesten inntil digre Guhkkesgáisi. For et slott av et massiv!! Med utstikkere og "balkonger" høyt over lavlandet jeg befant meg i. Guhkkesgáisi er et av fjella jeg har tenkt mest på her i livet, og til og med blitt småmobbet for, på grunn av at navnet neppe var kult nok for den jevne videregående-snørrik "lysår" før det skulle vise seg at jeg hadde vært forut for min tid. På tidlig 90-tall var det ingen som forsto at fjelltopper skulle bli trendy...
Jeg sier jo aldri Langdalstindene, og drømmer om en vakker vårdag å stå på toppen av Guhkkesgáisi! Men da skal det være ideelle forhold, for det er jo bratt absolutt over alt, jeg vil ikke være der når det går skred!! Vakre fjell med det morsomme og mystiske navnet; jeg koste meg høytidelig i ditt nærvær! Og sola varmet og småbekkene sildret...
Det var ikke mye til skitur resten av kilometrene tilbake mot veien. Ofte beholdt jeg likevel skiene på. Det var så mye styr med å ta de av... Så mye knot med tett kratt og småbekker og store bekker og små elver. Og buskas igjen.
Men omsider kom jeg fram til "leiren" min. Nå var jeg så sliten at jeg ble liggende og døse en god stund. Husker ikke klokkeslett i skrivende stund, men ble jo stressa etterhvert. Lurte på hvor gjemme sekken også, den ødelagte jeg ikke kunne drasse med meg som landstryker på veien fram mot Lakselvbukt. Gjemte den etter beste evne, men beste evne her i den glisne skogen er ganske dårlig evne. I ettertid fantaserte jeg om turgåere som kunne slå alarm og sette i gang unødvendig leteaksjon. Jeg endte i opp med både å informere purken i Tromsø og hovedredningssentralen om den ødelagte sekken og annet utstyr så de ikke skulle foreta seg noe som helst. Jeg skulle hente dette med egen bil i løpet av sommeren. I ettertid kom Daniel meg i forkjøpet med dette...
Det var slitsomt å vandre sikkert 6 km eller mer på asfalt med skibag og tungt lasta middels stor sekk. Men jeg kunne kikke på Nallangáisi og også Guhkkesgáisi fra nok en vinkel. Og så Lakselvtindan da...
Bussen rakk jeg med god margin, og etter endel bykløning i Tromsø kom jeg fram til Daniels hus, han var fraværende (17.mai-festing må vite), og jeg surra enda mer med inngangssystemet hans. Men nå er dette en morsom intern historie...
Tusen takk til Lyngen og Troms for et fantastisk eventyr!!!
Kommentarer