Jiehkkevárri - endelig er du min også!! (16.05.2024)  

JIEHKKEVÁRRI - MIN TREDJE POL

© Thomas Meling

Det har ikke vært meninga at det skal være lett for meg å komme på Jiehkkevárri... Jeg har ventet siden jeg høsten 1991 leste den turrapporten til Ben Johnsen om Norges flotteste skitur i DNTs årbok for 1990. I grunn har jeg oppsummert dette i starten av turrapporten om Store Lenangstinden fra juli 2023, siden det var den turen som brøt min tilsynelatende evige Lyngen-forbannelse. At den alpine utsikten er råest fra Lenangstinden hersker ingen tvil om, men Jiehkkevárri er nå Jiehkkevárri da, og har andre egenskaper i tillegg. Norges Mont Blanc er Norges største og mest massive fjell, og så lenge vi har klima til det så er breene her like råe som Norges flotteste brelandskap på Jostedalsbreen. I 2024 skulle det endelig bli noe av den etterlengtede turen til dette jøkelfjellet...!

Men selvsagt ikke uten komplikasjoner og usikkerhet. Jeg skulle egentlig bli med Morten og Anne, og muligens Jørn, på denne turen nå som den endelig skulle finne sted. Det var bare å vente på knallværsmeldinger og gjøre seg klar på kort varsel!

Men det fantes jo ei Veslebu-samling i slutten av april, så den helga og dagene rundt så jeg bort i fra, for den måtte jo være fastlåst! Jeg avtalte Stølsheimen med Endre da og håpet på at Jiehkkevarri skulle dukke opp som en snarlig mulighet etter det. Det jeg ikke hadde tenkt på var Morten og Annes ekstremt raske beslutning om å reise samme kveld som samlinga var over...

Det var en av tidenes kalddusjer å få for meg... Mange mener at det er da bare å dra på egenhånd når man ser at det blir vær til det, men jeg er ikke tøff nok psykisk til å gå løs på Lyngenfjell med rasproblematikk å forholde seg til helt alene. Så hele greia ble til "Hva nå???" Og først måtte Stølsheimen-eventyret gjøres unna. Heldigvis klarte jeg å være fullt fokusert underveis, og er du naturelsker så elsker du Stølsheimen! Men det var ikke enkelt å tenke på Jiehkkevarri der og da, og de to påfølgende ukene skulle bli en stor prøvelse for meg i takt med skiftende værvarsler og avtalt dato med fører. Og jeg orket ikke se på turrapportene til verken Morten, Anne eller Jørn. Jeg prøvde å trøste meg med Lenangstind-eventyret i fjor, men jeg hadde fortsatt ikke opplevd våreventyret i Lyngsalpene. Og man lever jo her og nå! Tenk om jeg bare skulle få drittvær på turen jeg hadde tenkt på i 33 år... Det så jaggu sånn ut!

Et lysglimt var at Daniel (dskjauff) var gjestfriheten selv og tilbød meg overnatting i Tromsø. Og sånn ble det. Vi hadde en hyggelig kveld med kompisen hans og sprøe skifilmer. Mens yr.no gjorde alt som sto i sin makt for å senke livsgnisten min med stadige innsnevringer og inndragninger av solsymboler for morgendagen, dagen før nasjonaldagen. Jeg smilte utad men var et nervekaos innvendig. Og etter leggetid drømte jeg om at jeg hadde forsovet meg, og da jeg våkna måtte jeg sjekke klokka. Den var nok bare 01:30... Og jeg var svett...

16.MAI

Thomas kom og hentet meg rundt 05:30 mener jeg å huske. Været var trist og grått og det meste så fuktig og stusselig ut. Jeg prøvde å søke etter oppmuntring fra han, men innstilte meg på at jeg neppe fikk drømmeturen min i denne omgang. Og da vi langt om lenge kom fram til parkeringa ved indre Holmbukta så var landskapet dystert. Joda, kanskje noe mikroskopisk solstreif her og der, men dette var jo grått og fuktig. Og yr.no lovet ingen ting som var bra. Jeg kjente motløsheten komme snikende mens jeg var misunnelig på de som hadde vært her for drøye 2 uker siden...

© Øyvind Brekke

Jeg gikk mye i egne tanker på vei innover og oppover. Tenkte på all potensiell rasfare siden normalruta går i bratte utløpssoner under Holmbukttinden spesielt. Men jeg gikk ikke minst og surmulet og deppet over været. Det ble bare enda mer grauttjukk skodde som for meg ikke lovet noe som helst magi på oversida. Hadde riktignok sett blå flekker ved start, men dette virka bare så altfor tjukt og omfattende. Og yr.no varslet kun grått. Nitrist med andre ord!
Jeg prøvde å trøste meg med at "du har jo tross alt opplevd Beerenberg på den vakrest mulige måten, hvor mange har det da Øyvind??!!" Jojo, men det var så lenge siden... Og jeg har altfor lenge drømt forgjeves om et klassisk våreventyr på Jiehkkevárri, så selv verdens vakreste vulkan kunne ikke trøste meg. Jeg hadde det vondt der jeg slet meg oppover sammen med Thomas, som uansett bidro til hyggelig stemning under de dystre omstendighetene. God form var han i også, her var det bare å henge seg på, så trening skulle jeg iallefall få selv om opplevelsen skulle ligge på minussida. Men jeg kom ikke unna det faktum at jeg var langt nede, misunnelig på Morten, Anne og Jørn og at jeg hadde mest lyst til å grine.

Vi tok en liten matbit der det midlertidig flater ut i den mulig såkalte bollen. Så på´n igjen mens jeg hadde tankespinn som best kan akkompagneres av Coma av Guns N`Roses. Jeg gruet meg skikkelig, jeg liker ikke store fjell i grått vær eller null sikt, og jeg synes slett ikke passasjer blir mindre utsatt av at man ikke kan se hvor smalt det er på grunn av skodde. Jeg liker å ha oversikten. Uhhh... Hvorfor er du interessert i dette Øyvind??!!

ÅPENBARINGEN

Etter et par hundre høydemetre til ble liksom himmelen så rar. Jeg trodde først ikke noe på det, for øyet nistirrer etter blått når alt er grått, men man skjønner det er illusjon. Her var det imidlertid plutselig deilig iskaldt og opplyst melisglasert fjell å se, det måtte jo være sol og blå himmel et sted... Underveis i bratta opp renna alle vet om var det plutselig ingen tvil lenger, her oppe i alt det vesentlige var det knallværet som rådde!!! Aiaiai, alt det magiske jeg hadde lengtet etter!! Kunne dette vare da?? Yr-varselet var helgrått for hele dagen bortsett fra noen få innslag av stor grå sky med lita sol, et symbol jeg tolker mest som totalt fravær av sol. Jeg håpet vi kunne rekke iallefall Holmbukttinden i dette herlige været som føltes som å sitte og se ut gjennom et flyvindu. Nervene var i helspenn, jeg lurte virkelig på hva vi kunne rekke.
Og samtidig betraktet jeg synet av digre Jiehkkevárri med kanskje noe av tidenes andakt, den var akkurat det voldsomme synet jeg forventet med breplatået, storstupene og digre brefallet ut mot Fugldalen.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Oppover mot Holmbukttinden var det to fornøyde fjellfanter som labbet oppover på ski. Jeg gledet meg vilt til å oppleve akkurat denne toppen, som kanskje er høydepunktet her når det gjelder utsikten. Og det slo også til! Dessverre var det mye lave skyer og lite av Lakselvtindan som stakk opp, men vi så iallefall toppen av både de og Guhkessgaisi, blant annet... Og man skal ALDRI undervurdere følelsen av å komme opp fra dritten og opp i magien over skydekket, aldri, aldri!!! Største blikkfang var likevel digre Blåisen midt imot med resten av Jiehkkevarrimassivet. Litt kilent var det å tenke på at Thomas planla å ta meg med nedover det svære brefallet etterpå. Men tross nerver over det som kommer så er jeg flink til å nyte øyeblikket på en godværstopp. Jeg vet at uten Lenangstinden i fjor hadde Holmbukttinden gjort enda større inntrykk på meg, men det sier alt om Store Lenangstinden, attpåtil om sommeren... For utsikten fra Holmbukttinden er en rå klassiker! Og hoveddelen av landskapet har en annen egenart. Husker en gang på Jan Mayen at jeg tenkte høyt: Hva er flottest av spisse tinder eller digre bredekte fjell? Morten hørte meg, men det han sa forblir mellom oss, hehe... Her var det iallefall utsikt over Norges mest spektakulære brelandskaper sammen med det man finner på nordre Josten i områdene rundt Lodalskåpa. Norges Mont Blanc "i fri utfoldelse!"

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Det ble faktisk noen kilne svinger i småluftig terreng før det videt seg ut ned mot bunnen av siste bratte stigninga opp mot hovedplatået. Uten Thomas sine instrukser hadde jeg rett og slett tatt av meg skia her...
Oppover den store bratta, som jeg har lest at kan være virkelig rasfarlig under feil forhold (var visst et skred i juni 2019 her!), gikk det tross alt greit, kanskje aller mest på grunn av skarejerna jeg lånte. 40 grader helling er bratt nok det, og delvis på skrå på slutten.

Dermed var vi oppe på platået. Og i grunn så sank skylaget enda mer sånn at søkket med de digre kjempene Bálggesvárri, Guhkkesgaisi og Lakselvtindan bak ble enda råere. Vi svevde på Troms sitt tak i strålende maisol. Så fikk det være at det var knøttlite som stakk opp over skydekket på nordre halvøya. Lenangstinden og naboene var ikke rare blikkfanget der borte i det fjerne. Men på en dag som dette lot jeg det passere. "Du kunne ha vært her i drittvær og hatet intenst Øyvind!!! Det er jo egentlig en gråværsdag i dag, og så er dere oppe i magien! :)"
Topp-punktet ble nådd, og her var det mest å konstatere at vi heldigvis var langt over skydekket pluss følelsen av å ha dette jøkelfjellet i boks. Flottest å se på nært hold var faktisk Jøkelfjellet litt lenger sørvest med sin påfallende digre breskavlkant.

Vi suste etter hver vår evne nedover med de herligste bakgrunnskulisser i sør.

© Øyvind Brekke

Omsider kom vi til det punktet der bildet av meg med det flotte motivet ble tatt. Her kunne vi enn så lenge la det stå til, men det var ikke fritt for at vi nærmet oss selveste Blåisen...
Og dette er litt av et brefall! I gamledager var det visstnok noe mindre bratt på grunn av større snø- og ismasser. Nå er det iallefall minst 40 grader bratt i nederste del, kanskje enda brattere. Og uansett er dette et brefall av type Jostedalsbreen-vest-kaliber. Vi skrenset oss nedover mellom digre bresprekker. Her kunne det virkelig ikke falt meg inn å legge ruta om jeg var alene. Thomas kjenner dette brefallet svært godt... Et sted ga han meg en beskjed som kunne tolkes ganske ekkelt: Ikke skrens akkurat her, vent til du har passert mellom disse sprekkene! Jeg skjønte umiddelbart at skrens oppå ei snøbru betyr tyngre vektbelastning over monsteravgrunnen. VÆÆÆ!!! Nei her var det bare å skli rett ut og satse på randoferdighetene til å svinge i det snøbrua var unnagjort! Bra gikk det jo...

KUOLEMA TEKEE TAITEILIJAN
Det betyr "Døden gjør kunstneren" på finsk og er en svært vakker sang av Nightwish. Her tenkte jeg at døden ser jaggu vakker ut!!! For et rått og eksepsjonelt vakkert og fascinerende brelandskap! Og ikke nok med det: Kontrasten til den fint snøpudrete veggen av Holmbukttinden gjorde dette tilnærmet overgjordisk. Da jeg plutselig ble klar over verdens råeste og vakreste kjempesmykker i blått kunne jeg stryke betegnelsen "tilnærmet", for dette var overjordisk smellvakkert! Digre blå isklumper og iskrystaller og isformasjoner en anelse hvitpudrete langsetter brefallets rand, har du sett noe lignende før??!!

Men så kom siste bratta! Uheldigvis kom det selvsagt et turfølge motsatt vei her. Og de ble vitne til forskjellen i ferdigheter mellom Thomas og meg. Han svingte seg kjapt ned mens jeg selv med randoski skrenset hele veien ned i det som fortonte seg som en liten evighet.

Jeg snudde meg tilbake mot brefallet og tok noen bilder mens jeg beklagde for meg selv at jeg ikke fikk foreviget brefallet mens jeg befant meg i det. Jaja, da er det "min lille vakre hemmelighet"...
Nå var det bare å la det stå til nedover "flatbreen" og time riktig så en unngikk eventuelle småskred og større skred i brattene ned fra breen. Her kløna jeg fælt, også fordi snøens konsistens var mye verre. Herregud som jeg surra i rykk og napp og greide de utroligste småstup. Men det kunne ikke hindre meg i å føle den berusende lykkefølelsen bare Jiehkkevárri kan gi!
Omsider var vi tilbake ved utgangspunktet etter drøye 8 timer på tur, og strålende fornøyde begge to. Jeg for min del var full av lettelse på mer enn én måte, og full av takknemlighet!

Nå gjensto det for Thomas å skysse meg bort til et utgangspunkt for "Tur Dag 2" med utgangspunkt Rypdalen.

Tusen takk for turen!! Endelig har jeg min tredje pol i boks, for Jiehkkevárri er det for meg, sammen med Storen og Beerenberg!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke