Gjennom Stølsheimen fra Ortnevik til Voss (26.04.2024)  

GJENSYN MED OMRÅDET MED DET VAKRESTE NAVNET - STØLSHEIMEN

© Øyvind Brekke

DAG 1

Jeg hadde kun vært i Stølsheimen én gang tidligere, det var regnsommeren 2007. Opprinnelig hadde jeg og Endre sett for oss å gå fra Filefjell til Bergen, det vil si fra familiehytta og helt til leiligheten hans. Men vi innså at kun 4 dager ville bli i korteste laget for en såpass type tur og bestemte oss for å utsette til for eksempel neste år.

Det var bare å håpe på godvær, turer av denne typen må gjerne planlegges litt mer nøye på forhånd, og da blir det fort datoer. Jeg er skeptisk til å sette av datoer, det vet alle. Men vi skulle ha flaks, selv om ei Jiehkkevarri-blemme skulle forstyrre meg litt i forkant, og enda mer i etterkant. Dette har ingenting med Stølsheimen å gjøre, men «alle» vet hva Jiehkkevarri betyr for meg!!!

Uansett, jeg ønsket Morten, Anne og Jørn lykke til, og gikk inn i total Stølsheimen-modus der og da! Heldigvis! Dette var storturen til meg og Endre. Endres superspennende påfunn! Og værgudene smilte stort, i ettertid vet vi at de skulle gjøre det over 2/3-deler av turen…

Etter en flyreise for min del og en lang biltur felles så ankom vi den lille, sjarmerende og nasjonalromantiske bygda Ortnevik. Jeg har jo visst om denne i ca 30 år, men dette var første møte. Vi ble rent høytidsstemte av å være her. Joda, jeg er klar over at bygdedyret dessverre er et fenomen i utkant-Norge som jeg ellers er så glad i, men alle vet hvor «glad» jeg er i Oslo og det mest sentrale av landet vårt, og i vakre Ortnevik er det absolutt ingenting som minner om den såkalte tigerstaden. Og takk og pris for det!!

Vi fant et egnet sted for parkering, pakket om i avslappende tempo og passet på å berøre fjorden, enten med hender eller hode for å virkelig føle på at denne turen startet på absolutt havnivå! Og vi skulle bratt og høyt til værs…

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg hadde vært i katastrofeform ei uke tidligere på turen i Gjendealpene og var svært usikker på meg selv. Endre er jo i tidenes kalasform, så sånn sett var det berettiget å tenke «hvordan skal nå dette gå??» Stien oppover var i alle fall tydelig og grei å gå nå i starten. Ettersom stadig nye 100-meterskoter ble passert i helt ok tempo begynte jeg gradvis å tro at dette kunne bli levelig. Etter hvert var ikke stien like tydelig lengre, men vi kom oss stort sett greit opp til Bjørkestølen og videre oppover Fitjefjellet. På ca 600 meters høyde var det virkelig duket for nasjonalromantisk utsikt! Jeg kjente faktisk igjen motivet fra et eldgammelt fjell & vidde-blad, men det var et vinterbilde. Nå vet jeg at den lille fjordarmen på nordsida av hovedfjorden heter Lånefjorden. Hvilken klassiker og hvilken vestlandsklisjé dette var. Her lå alt til rette for å få Ole Bull på hjernen med disse omgivelsene og det fine været. Vi brukte litt tid her på billedtaking og betrakting av landskapet, det er jo tross alt derfor man oppsøker steder som dette.

Etter ca 100 nye høydemetre var det en ny og desto luftigere utsikt, i alle fall om vi gikk litt bort og ned fra stien. Her kunne vi se rett ned på hustakene og bilen langt der nede i Ortnevik. Fascinerende… Og på mange måter føltes det som det råeste av hele den lange turen faktisk var her, det vil si hele stigninga opp fra Sognefjorden og nærkontakten med den. Litt vemodig var det sånn sett å skulle forlate dette landskapet for å begi seg videre innover i fjellheimen. Likevel, som vår gamle langturhelt og eventyrer med sans for «bortenfor sti og varde» Bjørn Amsrud ville skrevet: Men friskt mot kamerat, turen har flere høydepunkter i vente! Stølsheimens kronglete fjellheim var noe både jeg og Endre oppriktig hadde gledet oss til å utforske. Og nå skulle straks skiene på beina.

Det tok ikke lange tida før skituren begynte å føles eventyrlig. Formen var solid, og enda bedre, det dukket stadig opp nye utsikter innover fjorden med Raudfjellet og Blånipa som ganske mektige saker ruvende på nært hold i sørøst. Og når kontakten med denne utsikten forsvant var det klassisk skieventyrland over de hvite vidder. Endre var tydelig begeistret, og det hadde han all grunn til. Det er noe eget når man kan skli lett avgårde over hvite vidder med vekslende utsikt i slappe av-modus når man vet at man virkelig har jobbet seg opp firesifrede antall høydemetre for å opparbeide seg denne gleden.

Kleivfjellet ble nådd rundt "gryende" solnedgang med magien det innebar, og dette var en flott utsiktstopp, men den flotteste gjensto. Vi visste at skumringen nærmet seg, men det var bare å labbe og kjøre trøstig i vei. Vi kunne ane Vøvringadalen og Solrenningen i det fjerne midt imot, men det var bratt ned dit, og Åkrevikfjellet lokket også. Da vi fikk øye på det ga det faktisk svært alpine assosiasjoner, ene og alene på grunn av den store «bregleppa» under det mektige stupet. Da vi endelig sto på toppen av dette måtte vi bare la oss begeistre over den ville utsikten med gigantsøkket ned mot Finnabotn og Finnafjorden med steile fjellsider rundt. Langt i bakgrunnen tronet digre Nummestolane, og herfra forstår man godt hvorfor de kalles stoler! Rart å tenke på at jeg lå i telt der nede ved det ene av Fagerdalsvatna i forhistorisk tid under regnsommeren for 17 år siden. På toppen av det hele var det nå solnedgangen var på sitt mest intense. Det var en stund jeg og Endre neppe glemmer!

Mørket begynte gradvis å få overtaket nå, og det var forholdsvis langt igjen til Solrenningen. Ikke minst var det 500 bratte nedovermetre igjen. Spesielt på fjellski langt utafor min komfortsone uavhengig av årevis med turerfaring. Og skiterreng var det ikke nødvendigvis flust av i sidene her. For min del ble det massevis av intens skrensing nedover Orren, mens Endre var nede på et blunk – sammenlignet med meg.

Nå fulgte en stemningsfull del av etappen. Over Gavlavatnet, Vaskevatnet og ned mot Budeievatnet. Dunevollen lå der et sted mellom de to første vanna. Et navn jeg hadde bitt meg veldig merke i for 17 år siden, det var noe frodig og nasjonalromantisk over det. Nå bar hele området preg av full vinter, men det var stjernehimmel og veldig lyst til å være mørkt. Og det var herlig å la skia gli avgårde i stort sett enkelt terreng. Nå skulle det smake å komme i hus om kort tid! Men så var det denne elva på myrflatene først da… Det viste seg at denne ikke var mulig å komme tørrskodd over, så vi beit tenna sammen og vadet den. Vanskelig var det jo ikke, kun vått opp til knærne. Noen motbakker seinere var vi framme på superkoselige Solrenningen jeg har lest så mye om. Det nærmet seg midnatt.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

DAG 2

Etter en svært koselig sein midnattskveld sov vi helt ok og våknet til en ny flott dag. I dag sto turens lengste etappe for tur. I grunn var vi ganske spente på hva som ventet oss.

Først en lang og bedagelig og behagelig sklitur bortover flatene langsetter og over Vøvringevatnet før det svingte mot Steinslandsstølen og ned mot det oppdemte Stølsvatnet. Her syntes jeg det kunne virke noe tvilsomt, vår-is på regulert vann, hmm… Endre vurderte isen som trygg, og etter å ha sett han stå utpå der en god stund fulgte jeg etter. Sannheten er nok at denne isen var trygg, det var stabil grunn å styre skiene over. Og langt om lenge var vi på vei oppover Berdalen. Her var det idyllisk! Sola skinte, vi hadde en trivelig matpause, og fortsatte videre, med flaks i form av en fin snøbro når elva skulle krysses, og nærmet oss langt om lenge gode gamle Åsedalen. Her var det etter hvert stølsmotiv å se, typisk for disse traktene, ja i grunn derav navnet på hele området.

Jeg var i Åsedalen sommeren 2007, en regnsommer av de store, selv til typisk sørnorsk sommer å være, men har sittet igjen med et veldig positivt inntrykk av stedet. Nå var det deilig vårvær med varmende vårsol og påskeaktige omgivelser. For et nydelig sted Åsedalen er!!! Jeg ble veldig nostalgisk og begynte å tenke på ei tid hvor jeg følte mye mer på at livet og turlivet lå foran meg med uante muligheter. Vi trengte ikke å gå bortom der turisthytta ligger, det ble i tilfelle en omvei, men vi bare måtte. Og jeg sugde til meg minner og vi nøt dette herlige området til fulle i det strålende været. Skulle ønske vi kunne vært her lenge…

Men vi måtte videre. Fremover hadde vi en variert delvis berg- og dalbanetur foran oss, og masse vann. Koselige vann! Og etter matpause og noen svinger rent geografisk bar det utpå Raudbergvatnet, med det for alle Stølsheimvandrere ikoniske oransjeaktige Raudberget kloss innpå. Vi stoppet ved Selhamar-hytta, før vi fortsatte såkalt ufortrødent videre. Møtte et helt beite på vei i motsatt retning før vi nådde turens styggeste område til nå, med demning og kraftlinjer.
Her var det i grunn veldig stusselig, men vi var jo klare over dette, så det var bare å bite tenna sammen og få unnagjort denne strekningen! Så kunne vi omsider begynne å tenke på dagens siste topp, Blyfjell. Med dagens form var ikke det spesielt strevsomt, og det var interessant å få føling med Kvitanosi på relativt nært hold, høyeste toppen i Stølsheimen. Været fortsatt brukbart, eller rett og slett fint. Men vi hadde nedstigningen å tenke på, og der var jeg spent, for det var ca 450 bratte høydemeter ned til Grøndalsvatnet. Endre var som vanlig rask, men jeg måtte ta i bruk storstilt skrensing. Noen steder ante jeg at snøfelt hadde rast ut, og Endre sa at han vel nede håpet at jeg ikke skulle miste kontrollen. Jeg gjorde jo ikke det, men på hardere føre hadde dette vært helt uaktuelt å prøve. Og i grunn så trenger jeg jo ikke flere nedkjøringer i denne typen flanker…

Opp fra Grøndalsvatnet begynte kroppen min gradvis å få nok, men jeg fulgte tappert etter Endre, og da alt det bratte ga seg var terrenget i grunn behagelig å gå i. Nå gledet vi oss veldig til å komme fram til Torvedalshytta, selvsagt helst en tom hytte.

Det er blandet moro å kjøre nedover bratte skråninger med snø av varierende kvalitet. Man er sliten, og uten at jeg skal skryte for mye av mine randoskiferdigheter så er det klart at med fjellski så blir det en lidelse i forhold. Endre var snart nede og framme på hytta så jeg. Det så nesten ut som det var flere der også, men kommet nærmere så jeg at det var gjenstander og ikke andre folk. Endre sa med glimt i øyet at hytta var nesten full, men sa raskt at det var spøk. Enda godt, folk kan være hyggelig det altså, men når man er utrolig sliten er det herlig å kunne breie seg ut! Nok en svært trivelig hyttekveld med andre ord.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

DAG 3

Man kunne kjenne lusa på gangen, i dag var det varslede værskiftet på gang. Gradvis tilskyende og kraftig vind. Halleluja! Jeg tenker ofte på de som i sånne situasjoner sier «fy og fysj» og kun mener det ironisk. «Uhhh…! sa jeg og mente det!» Et sitat fra en turartikkel i eller annen DNT-årbok, og jeg har alltid kjent meg igjen i dette. Å skulle gå langt mens vind og vannrett nedbør herjer, ja det er for meg ei virkelig oppskrytt greie som likevel skal verdsettes om man er politisk korrekt. Noe jeg aldri har vært eller aldri vil bli!

Uansett, det var ikke så ille i starten. Vi ruslet bortover og gradvis oppover og hadde det slett ikke verst. Himmelen var en anelse blå og sola skinte sånn delvis, men det var for mye grått som tok seg til rette, alltid akkompagnert av økende vind. Vi håpet å rekke over de fleste (helst alle) fjella før helvete satte inn. Det var nok for mye å håpe på… Men formen var god, og jeg var som regel bare 10-15 meter bak Endre til enhver tid. Blåeggi ble nådd mens forholda enda var levelige. Og så ventet en behagelig sklitur ned til Mykjedalsvatnet. Typisk spennende Stølsheimenterreng her, men turen oppover Skreieggi var jammen langdrøy. Kanskje spesielt siden vi følte på kappløpet med drittværet, et kappløp vi kom til å tape før eller seinere. Det var godt å være på vei nedover igjen etter toppen, og plutselig så vi Tvinnestølen langt der nede, oi, dette ble bratt! Jeg skrenset for harde livet, som vanlig. Mens været ikke helt klarte å bestemme seg og iblant velsignet oss med solstråler nådde vi ned til denne DNT-hytta som ligger spennende til med vann og stort mikroterreng. Her hadde vi en lang matpause.

Jeg dro fram mobilen og sjekket Jiehkkevarri-tråden til gjengen, det så ut som de var litt vær-stressa, men jeg fikk ikke med meg alt. Skiftet raskt over til Stølsheimen-modus igjen. Etter å ha sett oss litt rundt i hytta sklei vi over Øvsta Piksvatnet, og med fornyede krefter tok vi fatt på de nesten 300 høydemetrene opp mot Storebrekkuna. Formen var i grunn ganske fantastisk, men været nærmet seg den totale sorgen, med tilløp til whiteout og vannrett nedbør. «Ut på tur aldri sur!» Jeg har et småanstrengt forhold til dette uttrykket og mener uansett at det må komme av det å bite tenna tappert sammen. Du har all grunn til å være sur, men smiler krampaktig likevel, gjerne med noen «pytt pytt, dette er da ingenting»-kommentarer på slep. Det går jo ikke an å være på «ut på tur aldri sur-tur» i knallvær med mindre man er en pottesur skoleelev på obligatorisk klassetur som hater hele greia!

Lønahorgi ble nådd i tidenes drittvær! Helvete ass, dette var totalt motbydelig! Mange sier det er fint å kjenne på elementene, men jeg kommer alltid til å hate å bestige fjell i nedbør og vind og null sikt. Av disse tre elementene er det bare vind som kan gå fri, en klarværsdag kan være forblåst, men null sikt og ikke minst nedbør utelukker skjønnhet og trivsel. Mulig det er fordi jeg tross alt ikke er 100% norsk, for det er jo så politisk korrekt å like dårlig vær, det finnes ikke dårlig vær, det er kjedelig når alt bare blir postkortvær, det er turene i dårlig vær man husker, og så videre.
Jeg er som en annen bruker her inne, en godværsvillmann. Ikke temperert, for jeg elsker kulde da, noe som merkelig nok ikke er politisk korrekt til tross for det positive synet på ruskevær. Ikke er visst november noe bra heller…

Jaja, nok avsporing. Lønahorgioppholdet ble på grunn av whiteout lengre enn vi skulle ønske. Men omsider fant vi ut av det med stakene og kunne kjøre på nedover. Jeg tenkte underveis at egentlig var ikke dette så farlig. Lønahorgi er et kjent fjell, det er Voss sitt nasjonalfjell, men det er jo selve TV-mastfjellet. Ikke noe villmarksfjell med andre ord. «Hit må jeg tilbake i bedre vær!» har jeg tenkt mange ganger i fjell-livet, men ikke her. Vi snakker ikke akkurat Raundalsryggen, for å ta et relevant nærområde. Og det viktigste var at vi under den flotteste delen av ruta hadde hatt knallvær. Jeg fantaserte tilbake til Kleivfjellet og spesielt Åkrevikfjellet med sine fantastiske utsikter og drømmevinterland, og koselige Solrenningen og Åsedalen. Man kunne få Ole Bull og Grieg på hjernen av mindre. Og for å bli litt mindre naturromantisk intelektuell kunne jeg tenke på at dæven som vi skulle kose oss med usunn mat enten på Voss eller i Bergen etterpå!!!

Det er ikke spesielt mye spennende å fortelle om videre nedover, men å ta av skia og gå en slags «Stedjeås-nedstigning» fra Hanguren og ned til Voss ble en prøvelse. Et sted sklei jeg og slo meg, og ble så forbanna at jeg knakk staven. Sliten nå gitt!

Men vi hadde hatt en fantastisk og minneverdig tur! Bedre turfølge enn Endre finnes ikke, og det er få som er like bra! Vi trives utrolig godt sammen og ses bare så altfor sjelden, og vi gleder oss alltid enormt til neste tur sammen. Det har blitt noen legendariske minner nå. Og Endre sa underveis på turen at jeg og Sondre er de eneste østlendinger han kjenner som er vestlendinger i sjela. Det tar jeg som et stort kompliment!
Tusen takk for turen kompis!!!