"Kom te meg" på Snaukollen (06.01.2024)  

Snaukollen Sørvest er jo egentlige Snaukollutsikten, den som har panoramaet over Skotselv, Modums jordbrukslandskap og videre vestover inn i Buskerud... Og Telemark. Ville gjerne vært på Knivfjellutsikten og skuet innover Finnemarka med Glitre i midten, men var ikke helt i slag og var for pinglete til å brøyte akkurat i dag.

Egentlig skulle jeg vært med Anne og Morten på tur til Bringe i Lærdal denne helga, men min kjære kuldebølge hadde en liten bakside (når man ikke lenger har bil tilgjengelig), toget tålte tydeligvis ikke temperaturen og ble altfor forsinka til Gulskogen fra Mjøndalen, så å rekke Valdresekspressen fra Sandvika var det bare å glemme. Stusselige greier, men skiturer måtte det bli okke som! Og marka er alltid der for meg!

Jeg mener jo hva jeg vil om norsk skiidrett og skikultur, som går på tvers av mine verdier om det å ta hensyn til naturen og å bevare skogen (og fjellet for den saks skyld) så uberørt som mulig. Men jeg var ikke i form for store sprell i disse dager, så derfor var løypenettet greiest å holde seg til. En bonus den herlige og sårt savnede kuldebølgen førte med seg var det store fraværet av skiløpere i marka. De ble nok skremt av temperaturen og valgte treningssentere istedenfor, det fikk jeg bekreftet gjennom enkelte sms`er og samtaler på jobb i etterkant. Godt da å slippe unna det stresset en fort kan føle på når det vrimler av skiløpere. Og jeg gikk der i fred med trærne rundt som mine gode venner som "lyttet" til mitt lengselsfulle tankespinn.

Hva jeg prøver å si: Joda, etter nedturer på svensk og Åssia-rampsk så har jeg nok en gang møtt ei råflott dame, med det i norsk sammenheng sjeldne og vakre navnet som likegodt kunne vært navnet på Colombias største elv. Og uansett hva som skjer (klok av skade) så er det allerede en vakker historie. Måtte det bli den siste, på rett måte... Men det vet en jo aldri. Uansett er det deilig å vise fingern til verden og vise at den tok feil nok en gang til tross for alle naturlover, koder og statuskrav. Her har du nemlig med en x-faktorfyr å gjøre, med solbrille-emoji!!!

Vel oppe på Snaukollen i positiv ensomhet skuende utover Modums vinterlandskap måtte jeg bare sende en sang-hilsen som et del-sjekketriks flere mil avgårde innen distriktet. Jeg er stolt fan av Hellbillies, og det finnes vel knapt en sang som bedre beskriver lengselen etter felles ullteppekos ved peis/ovnskroken med sin utkårede som for tida er så altfor langt unna bak daler og fjell enn "Kom te meg"...

"Kom te meg med mjuke henda
Legg i veg med sjumilssko (byttet ut med "Under ullteppet oss to")
Eg vil ha deg her ved sida
Eg vil ha deg her og no!"

Jeg filmet utsikten og sang til skjønnheten helt usjenert fordi åsen var folketom. Og hadde jeg blitt ferska så hadde jeg ikke hatt noe å skjule. Å synge til ei dame man digger vil jeg definere som svært så MANN! Ikke er jeg spesielt umusikalsk heller... Fasiten tre uker etter er at jeg gjorde helt rett. Og bidro med nok et spesielt Snaukollen-minne. Hvor mange ganger jeg har vært her har jeg ikke nerdete eller listete kontroll på, men det må være over 20 ganger tipper jeg. Dette var den lykkeligste opplevelsen der!

Turen hjemover var koselig og etterhvert mørk i bokstavelig forstand. Høydepunktet var å krysse Øyvannet. Og like før jeg kom hjem krysset to elger stien foran meg nedover Ørenkollen. Jeg vet ikke hvor spirituell jeg er (bortsett fra følelser natur og musikk kan fremkalle i meg), men i boka "Djurens språk" står det at elgens budskap er at du har alt du trenger i livet her og nå... :)

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke