Tyinfjellas smellvakre påskeegg! (31.03.2023)  

DRØMMEN OM Å OVERNATTE ALENE PÅ URANOSBREEN

© Øyvind Brekke

Jeg og Morten hadde forgjeves prøvd å få til en spontan langtur til Uranostinden i februar eller mars fordi jeg er misunnelig på turen han og Sindre hadde i februar 2021. Men godværet kom for brått på de gangene det kom, og jeg satt fast i obligatoriske jobbmøter eller jobbseminarer. Mens påsken gradvis nærmet seg og "vi får prøve igjen neste vinter" hadde blitt vedtatt begynte jeg mer og mer å fantasere om å telte mutters alene på Uranosbreen. For som nevnt før, det ER noe med Tyinfjella! Merkelig i grunn, det er jo langt mellom 2000-meterne her, de er rett og slett få, som Thommesen beskrev i en av delområde-bøkene sine: Jotunheimens villskap er her i ferd med å dø ut. Til gjengjeld er flere av tindene ikoniske, og det bare ER noe med stemninga. Er det den gode plassen? Eller er det den forventningsfulle mystikken som dreier seg om overgangen fra øst til vest og naboskapet til Utladalen og Hurrungane? Er det Vinje? Tyinfjella har sjel, og det er Tyinfjella jeg tenker på når jeg hører "Våren" av Grieg...

Jeg tipper klokka var over 18 fredagskvelden da jeg tok de første stavtakene med pulken på slep fra Reikjesteinsodden. Forventningen var til å ta og føle på, og i det perfekte vinterværet var det en fryd å hoppe ut i det kalde, rene og ensomme eventyret med de store distansene.
For noen dager siden hadde Morten og Anne prøvd seg innover Tyin, men de fikk turen amputert av sjukdom. Jeg fulgte pulksporet deres så langt det lot seg gjøre. Da jeg nådde litt utpå Trollsjøen fant jeg en teltplass ved ei slags odde. Det føltes høytidelig å slå leir helt alene i det mektige vinterfjellet, det var lenge siden sist, og en kjenner på alvoret i og med at det er veldig langt tilbake til lavlandet. "En herlig klump av glede og frykt", som Lars Monsen presterte å lire av seg i Alaska-sammenheng. Vel, jeg bytter ut frykt med spenning. Eller jo, jeg fryktet selvsagt skyer, for yr hadde meldt at de skulle ta over utover seine ettermiddagen neste dag. Og skyer /dårlig vær har som regel dårlig tid...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter ei urolig natt som sikkert skyldtes utålmodighet og spenning var jeg tidlig pån lørdag morgen. Været var perfekt (og sånn sett uinteressant for fotografer har jeg forstått) og motiverende, men jeg stresset med skysymbolene som skulle ta over fra kl 15. Og de kunne jo kanskje komme flere timer tidligere, ivrige som de pleier å være...

Jeg labbet trøstig i vei over Trollsjøen, karret meg over i Koldedalen og måtte ta ei lengre pause ved Koldedalsvatnet. Jeg drakk kakao og betraktet Hjelledalstinden og Falketinden. Minner fra disse to har jeg i rikt monn. Og jeg synes Hjelledalstinden vinner på utsikten.

Videre var det masse pes og gjenstridig pulkproblematikk som kan forbigås i stillhet hele veien videre mot og over Kvitevatnet og innover og oppover Uranosbreen. Og her oppe fikk etterhvert den ensomme majesteten seg en knekk, det er nok veldig populært for Eidsbugardenfolket her. Varmen var enorm, men heldigvis så var det fortsatt like skyfritt som for endel timer siden her ved foten av Uranostinden. Etter nok pulkslit gikk jeg litt ut fra hovedløypa og satte den fra meg og tok bare med det aller nødvendigste i sekken og styrte i retning sadelen mellom hovedtoppen og Slingsbytinden. La igjen skiene like oppunder kanten.

Åhh, nå var formen laber ass! Det gikk så sakte, og bakken var så lang. Jeg måtte stoppe og betrakte Hurrungpanoramaet - som for anledningen var plettfritt - flere ganger. Tenkte mye på at havnivået lå like nedi der, kun få kilometer fra 2405 moh... Heldigvis nådde jeg topp-platået uten kluss på himmelen, og jeg måtte jo tross alt vasse videre over toppegga selv om de fleste nøyde seg med å stoppe på platået like under. Snøen var fin, så jeg hadde kontroll, og skavlen var ikke utoverhengende så... Likevel, sånn ca midtveis tenkte jeg at kanskje nok fikk være nok. Uansett: For en utsikt og for et vær! Dette var mitt tredje besøk på Kong Uranostind, og det desidert vakreste!!!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Tilbake på småplatået hadde mange turfolk nådd til topps, en av de med hund i sekken. Jeg sank skuldrene for egen del og fortsatte å nyte utsikten en god stund før jeg ruslet sakte nedover. Formen føltes under enhver kritikk, så jeg var for lat til å orke å mase med Slingsbytinden, det fikk eventuelt bli i morra. Derimot ville jeg gjerne på Uraknatten, for da ville jeg få en ny topp og ny utsikt. Og Uraknatten fascinerte med sin bratthet og med sitt lille panorama. Jeg satte meg litt ned i skråninga over stupet mot Uranosbreen og betraktet tindene og breflata og funderte på hvor jeg skulle sette opp teltet om relativt kort tid.

En god time seinere hadde jeg bestemt meg for å slå leir omtrent ved kanten der Uranosbreen heller over mot Mjølkedalsbreen, like ved foten av Langeskavltinden. For her var det virkelig strategisk vakkert!

Disse kveldstimene var stemningsfulle, og jeg var spesielt imponert av Langeskavltinden! Den er jo per definisjon en anonym og lang rygg, men herfra gir den mildt sagt et annet inntrykk. En alpin perle av en pyramide er den, og med teltet i forgrunnen og de deilige snølinjene mot både høyre og venstre som hadde sitt utspring i fjellfoten tok jeg etter min mening mitt beste bilde noensinne! Sagi var også et syn jeg ikke ble lei av. Minst stilig var Uranostinden, men den tok igjen i kraft og velde. Den er selvsagt stiligere enn alle toppene her, men da som knivseggen fra Tyinvinkelen. Jeg hadde det fantastisk og tenkte at var det noe jeg ikke drømte om så var det å bytte ut denne magien med hyttelivet nede ved Eidsbugarden. Nei nå var jeg alene oppi Uranosbreeventyret jeg hadde lengtet etter de siste ukene og opplevde alt etter oppskriften. Og koste meg med masse kakao fra jetboilen.

Men jeg var sliten og trøtt og måtte inn i teltet for å sove. Våknet utpå natta av at jeg måtte pisse. Lat som jeg var bare dro jeg opp glidelåsen på teltet og satte meg på kne ved kanten for å pisse ut. Synet som møtte meg var såkalt overjordisk! Måneskinn og stjernehimmel over Uranostinden, Uraknatten, Sagi og Mjølkedalspiggan. Søvnig gløttet jeg bort mot Langeskavltinden motsatt vei også. Dette var ren poesi... Vanskelig og tungt tilgjengelig poesi for den som orker alt forarbeidet! Dessverre orket jeg kun å betrakte det i ca et minutt, for jeg frøs og var så trøtt atte. Men da jeg vel lå god og varm i soveposen igjen så hadde jeg fått Tyinfjellas vakreste påskeegg på netthinna, og sovnet etterhvert fornøyd med det.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Palmesøndag våknet jeg til nesten det samme fine været. Joda, jeg hadde sett ei knapt merkbar skystripe langt uti vest og nordvest utover ettermiddagen mens jeg var på Uranostinden, og tendensene hadde tiltatt i styrke uti kveldinga uten å legge demper på estetikken. Jeg fikk vel prøve å være normal og tenke at været tross alt var bra, for det var jo det. Jeg hadde så lyst på nordryggen på Langeskavltinden siden den gjorde så mye ut av seg, og var kjapt i gang. Og lenge gikk det fint, men på slutten ble det såpass bratt og delvis glatt at jeg ga opp. Skulle hatt stegjern. Men var det så nøye da...? Jeg koste meg på tur og får iblant en reaksjon på at alt må være så tøft og fullt av måloppnåelse. Jeg har det jo i meg, men hvis mestringsfølelsen som alle snakker om hadde vært min hoveddrivkraft i fjell-livet så er det ikke sikkert jeg hadde vært så trofast glad i fjellet som jeg er. Min hovedgreie med fjellet er forelskelse, estetikk og stemning.

Da fikk det bli Slingsbytinden da. Men først måtte jeg karre meg ned herfra...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

En god stund seinere sto jeg på Slingsbytinden, for andre gang i livet. Hurrungane er kanskje hakket flottere herfra enn fra stortoppen, og tross noen skystriper så syntes jeg været og opplevelsen var nydelig. Også den lange Sagi-eggen på motsatt side da. Når skal jeg få traversert den...?
Jeg måtte tenke på retretten, for det var langt tilbake til bilen ved Tyin. Kjedelig men sant.

På vei nedover breen ble imidlertid fristelsen for stor med tanke på Langeskavltinden, for den er jo fullt mulig fra nedre del av breen. Jeg kom ned der med fjellsportgruppa for drøyt 20 år siden. Og det var nå jeg var her, ei kort natt før innlevering av leiebilen betydde ingenting i den store sammenhengen, en må nyte mest mulig av påskefjellet mens en kan. Jeg lot pulken ligge og tok på fellene igjen og labbet trøstig i vei. Det tok sin tid...

Men toppen nærmet seg, og jeg så det var en kar der med et kobbel av polarhunder. Det måtte være samme fyren som hadde seilt nedover breen dagen før i det jeg svettet meg oppover. Vi hadde vinket til hverandre etter gammel norsk fjellfolkeskikk. Nå kom vi i prat. Og det tok ikke lange tida før han spurte: Heter du Øyvind? Ja jeg gjorde nok det... Det viste seg å være Inge fra folkehøyskolen 1997-1998. Så utrolig gøy! Han var jo definitivt en av de jeg hadde hatt mest til felles med under det oppholdet. Vi hadde en lang prat om fjellet og livet, og jeg lot hundene leike med meg og velte meg over ende, for kosete intense hunder og det å sitte på huk blir som regel en altfor krevende balanseøvelse, det er jeg godt vant med fra før og blir alltid sjarmert.

Men vi måtte hver til vårt, han forsvant etterhvert med hundene hakk i hæl i retning hytta ved Eidsbugarden mens jeg sikksakket meg ned til pulken. Så var det lang transportetappe som gjensto. I brattene ned mot Kvitevatnet lot jeg pulken midlertidig seile sin egen sjø, og etter det ble det monoton gange hvor det å nå fram til bilen var det som sto skrevet over hele meg. Å krysse Tyin i skumring og mørke har jeg beskrevet før. Det var herlig å komme fram til bilen mange minner rikere! Joda, jeg fikk litt startvansker på grunn av kulda, og måtte få litt hjelp av noen snille folk på nærmeste hytte, men det løste seg, og jeg kunne kjøre hjemover med stjerner i øya. Takk Jotunheimen for at du finnes!!!