Vassfaret (10.09.2022)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Sæterknatten (1,136m) | 11.09.2022 |
|---|
Etter ei hengekøyenatt ved Askvannet i Østmarka satte jeg kurs mot Vassfaret med Maia-bisk. Ca to og en halv time seinere parkerte jeg ved Bogbrua, og så ruslet vi i retning Aurdalssetra og Ruggstien. I grunn var jeg spent på hva «vår alles» noe tilårskomne bamsete elghund var god for på tur.
På vei oppover Ruggstien fikk vi i høyeste grad føling med novemberstormens herjinger et knapt år i forveien. Her lå det vindfall på rekke og rad, gjerne over stien, og det ble ikke rare pusterommene før neste hinder. Veldig kronglete og ukomfortabelt dette her, et riktig bokstavelig talt slitsomt irritasjonsmoment. Det blir jo veldig bratt oppover lia mot Manfjellet, og det å bøye seg - eller enda verre: krabbe – med stor sekk ble en solid prøvelse for humøret. I tillegg kom alt knotet med hundebåndet, for Maia forsto selvsagt ikke mine utfordringer og valgte kronisk minste motstands vei. Etter det som føltes som en evighet av salig blanding av svette, verking, stønning og såkalte ukvemsord var det en enorm befrielse å komme opp på flatene. Jeg slang sekken på en stor stein og satte meg til for en god hvil. Maia hoppet opp på steinen og poserte etter evne. Hun er jo så rastløs at det er vanskelig å fange opp et godt fotomotiv.
Været var halvruskete og grått. I grunn lengtet jeg bare etter å komme så nære Hestehøgda eller Sæterknatten som mulig for å få slått opp teltet og falle til ro. Det viste seg å ta litt tid siden de best egnete teltplassene lenge lot vente på seg. Omsider var jeg fornøyd med ei flate en halv kilometer unna Sæterknatten. Å slå i hjel tid i teltet var null problem sammen med Maia-bisk. Masse kos og snøft og latter. Vel, latteren var veldig enveis. Hun er så bamsete at jeg både ler med og av henne. Hun tar det ikke ille opp, og har heller ingen grunn til det. Du og jeg oppå Vassfarfjellet kjære Maia, du og jeg!
Tida går fort når man slapper av i et telt, og snart var det natta. Jeg lot teltåpningen være åpen, bikkja var tjoret fast til sekken min. Drømmeland innfant seg umerkelig.
Etter muligens halvannen times tid blir jeg brått ble revet ut av søvnen. Maia styrter ut av teltåpningen og setter i gang med tidenes gneldreserie selv i hennes enorme målestokk! (Dette var såpass spennende at jeg måtte skrive i presens.) Maia er en gneldrebisk, det vet alle som kjenner henne, ja bortsett fra iltre småhunder så er det vel bare buhunden som overgår elghunden i den slags. Men nå var hun ekstrem til seg å være. Hva i all verden var det som befant seg uti villmarksnattemørket som fikk henne til å reagere sånn? Rasjonelt visste jeg at ingen dyr vil angripe meg, i hvert fall ikke et av de fire store rovdyra! Nei da er det skumlere med et rasende hjortedyr. Men Vassfaret er nå engang Vassfaret, og selv om bjørnestammen for lengst er borte så forbindes traktene først og fremst med bamse. Og han far sjøl kan jo slumpe på å streife gjennom her iblant. Mon tro om han (eller ei binne for den saks skyld, lite trolig siden streifere som regel er hanner) var her nå?
Rekk opp handa den som ikke får økt puls av å ligge mutters alene i et telt i nattemørket mens bikkja er fra seg av vaktinstinkt og seriebjeffing med en intensitet av de sjeldne? Jeg ante jo virkelig ikke hva som var der ute, og bisken var snart på ene sida av teltet, snart på den andre. Samtidig visste jeg jo at dette ikke var noe farlig. Kanskje for Maia, men ikke for meg. Og er det noe som er sikkert så er det at rovdyra med bamse i spissen hater bråk og elsker stillhet. Hvorfor i all verden skulle dyret orke å oppsøke alt dette helsikes levenet hvor det attpåtil luktet menneske??? I grunn ble jeg selv litt sliten av alt bråket og kom etter hvert med noen «Hååååååll kjeeeft! Maia kom her da!» Også koste jeg meg tross alt litt ved tanken på at dette var ytterst stemningsfullt. Helt alene bortsett fra med menneskets beste venn i Vassfarfjellnatta mens et eller annet villdyr ruslet borti der. Jeg håpet ikke det var elg, det ville være så kjedelig. For all del et flott dyr, men så lite eksotisk.
(I ettertid har jeg fått vite at det var en ulv som streifet rundt i Hallingdal og Vassfaret i september. Oi, det er spennende, ikke like spennende som bjørn, men nesten. Og det var vel ekstra skummelt for elgbamsen, for ulv river jo bikkjer i filler om de møtes)
Natta videre forløp uten bråk, og enda bedre, det grydde av en adskillig bedre dag. Det var jo meldt, så det skulle bare mangle, men jeg har blitt skuffet mang en gang før. Vi tok oss en morratur opp til Sæterknatten før frokost. Det var det virkelig verdt. Så vakre høstfarger i solskinnet, og så bugnet det av blåbær. At jeg ikke hadde med meg spannet da! Vi koste oss ved varden med utsikt over selve Vassfaret og mot fjellheimen i Øvre Buskerud, og Maia poserte med dalføret og Sørbølfjellet i bakgrunnen. Det ga meg assosiasjoner til bilder fra Edvard Elsruds bøker, han hadde en elghund som følgesvenn, og den poserte foran mangt et Vassfar- og Vikerfjellsmotiv.
Etter å ha pakket ned teltet så ruslet vi nedover i terrenget, etter hvert under selve Sæterknatten. Det ble bratt og noe kronglete, og jeg ventet hele tida på at vindfallinfernoet skulle manifestere seg igjen, det fantes vel som et belte oppunder fjellet her tenkte jeg. Men nei, vi slapp billig unna på vei ned mot og forbi Hangen. Det er mange hundre høydemeter ned fra fjellet til man er nede i Vassfardalen, og til slutt ble det en del kjedelig gåing på vei. Fønhus har nok mang en gang snudd seg i grava over hvor ødelagt dette umistelige bjørneriket til slutt ble, for sannheten er at Vassfaret er maltraktert! Dessverre!!! På grunn av de mektige landformene som omkranser skogen får likevel ikke hogstflatene like stor makt over totalopplevelsen som for eksempel hjemme i Finnemarka. Uansett smakte det med en hvil og matpause ved Aurdalsfjorden.
Etter mye trasking på vei kunne vi omsider bevege oss uti terrenget igjen. Bratt sådant. Og litt kronglete. Men opp til fjells skulle vi jo igjen, ikke minst av grunnene nevnt i forrige avsnitt. Skal man til Vassfaret med skogsfokus er det nordvestre del som gjelder, og ikke minst Bringen og Buvasslia. Denne østre halvdelen funker bare om man er fjellfant.
Maia imponerte meg oppover brattene! Hun er jo ikke spesielt ofte på turer av dette kaliberet, og har passert 10 år for lengst (i skrivende stund nærmer hun seg 11). Litt tung og dorsk kan hun være. Men hund er hund, så det var i grunn hun som måtte vente på den store mannen med den enda større sekken mens båndet var stramt. Å være hund betyr at du er i mye bedre form enn mennesker uansett. I alle fall når det gjelder intensitet. Helt herlig var det i alle fall å komme over tregrensa igjen og ta en hvil med nærutsikt mot Vestre Dyttholsknatten, av en eller annen grunn omdøpt til Nordre Dyttholsknatten. Vakkert og mektig motiv!
Etter litt småkrongling og rusling så krysset vi Fjellelva og kom oss over mot nordre knatten. Maia begynte nå å vise svakhetstegn og la seg ned i tide og utide. Hun merket nok kjøret, så jeg tjoret henne fast til sekken ved varden og ruslet alene ut mot selve utsikten. Det er aldri feil å stirre utover og innover Vassfaret fra fugleperspektiv, det er mye følelser involvert, alt fra Fønhusmystikk, tanken på bjørn, frustrerende tanker om naturvern og den grelle virkeligheten om at Sør-Norges flotteste villmarksrike ble til et skogbruksareal.
Nå ble det en rykk og napp-transportetappe mot Østre Dyttholsknatten og Storekrakområdet. «Lille Bamse» var tydeligvis ferdig og la seg demonstrativt ned flere ganger. Det gjaldt å gå effektivt, så fikk vi kanskje 100 meter om gangen. Bikkja er en stabeis iblant, og hun vet at jeg er forsiktig, hun har et trumfkort i form av en teknikk for å komme seg ut av halsbåndet om det blir drakamp, og vet inderlig godt at jeg klok av skade er forsiktig. Det var ille nok å «miste» deg på Ørenkollen en gang, her oppi Vassfarfjella KAN jeg ikke miste deg! Hvilket styr ville ikke det bli. Jeg benyttet pausene til å suge innover meg vakre synsinntrykk, for dette var estetisk sett langt mer enn kun den nevnte transportetappen. Blinkene tjern omkranset av solopplyst høstgull verdig en hvilken som helst kalender. Visst koste vi oss Maia!
Østre Dyttholsknatten (jeg skriver østre jeg) ble omsider nådd. Samme prosedyre som sist, Maia tjoret fast ved varden mens jeg gikk ned til den luftigste utsikten. Østre er luftigere enn Vestre. Eller kanskje ikke, det er bare at det er lettere å komme utpå kanten her. Og i tillegg skråner landskapet ytterligere nedover i retning Hedalen.
Tilbake til Maia måtte jeg bare ta noen bilder av henne som har blitt klassikere internt. Bamsen som utstråler livsvisdom, og bamsen som stirrer utover mot Hedalen. Du bamse du bamse!
Ja du bamse du bamse! På veien nedover mot flatene under Ørneflag fikk du los på et eller annet dyr, og plutselig var du i kalasform igjen! Dro og dro spinnvilt. Jeg måtte bare le. Sammen ruslet vi nedover i skumringen, og det var ikke fritt for at jeg skulle ønske at vi kunne tatt inn på Storekrak istedenfor å måtte ned til bilen. Da det var omtrent halvannen kilometer ned til Bogbrua fikk vi tilbud om skyss av to unge karer. Siden de spurte så pent og jovialt og Maia tross alt var sliten så takket jeg ja. De viste seg å være lokale som kom kjørende fra ei hytte oppi lia.
Tilbake i bilen fant jeg til min store glede ut at jeg hadde et par kanelboller liggende. Det betydde en halv på bisken og halvannen på meg. De hadde vært savnet på fjellet. Men ellers hadde vi hatt det fint på tur!
User comments