Drømmen om Hjelledalstind i vinterskrud (21.03.2022)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Hjelledalstinden (1,989m) | 21.03.2022 |
|---|---|---|
| Søre Koldedalstinden (1,822m) | 21.03.2022 |
Vinteren 2022 blir aldri noen favoritt hos meg, men tross masse motgang i livet så gikk en litt over 20 år gammel guttedrøm i oppfyllelse: Hjelledalstinden besteget i knallvær på vinterføre! Akkurat på måten jeg hadde fantasert om helt siden jeg så panoramabildet mot Hurrungane derfra i Thommesen-boka, boka man tydde til i mangel av Glittertind Forlag, lysår før peakbook sin tid. Bildet var fra en tur av de sjeldne, skikkelig vinterbilde i drømmevær. Den som kunne oppleve noe sånt! At denne kremtoppen bare er 1989 moh og dermed havner utenfor det gode 2000-meterselskap har jeg aldri brydd meg om, snarere tvert imot. De som kjenner meg i fjellsammenheng har nok hørt meg snakke med lengsel i stemmen om denne lillebroren til Falketinden titt og ofte. Og alltid med min hang til å oppleve den om vinteren. En sommertur hvor man trivielt kan «jukse» seg helt inn til Koldedalsvatnet ville liksom ikke bli helt det samme. Og sommer betyr gjerne luftfuktighet og skydannelser, med få unntak.
Plutselig åpenbarte det seg en knallværsdag nærmeste mandagen under disse dager hvor jeg og Morten ventet på muligheten. Som avtalt så gjort, og jeg fortet meg til Valdres og prøvde å glemme kjærlighetens problemer og undergang.
Dette ville bli miniatyrversjonen av den store turen til Stølsnostinden et snaut år tidligere. Kanskje like greit. Jeg var ikke akkurat i mitt livs form, delvis av samme årsak som året før, men også på grunn av gnagsårhistorien fra februar. Og det var noe rart med pusten, det kjente jeg underveis. Kan det ha hatt noe med vår alles «kjære» svartedauden i moderne utgave å gjøre? Eller var det psykisk? Eller begge deler? Jaja, det skulle bli verre etter turen, da minna jeg om «Post-Aconcagua-tilstand 2013» når jeg gikk opp trapper, men nok om det. Fullt så ille var det ikke på denne turen. Jeg tolka det mest som laber form. Nå vet jeg at det neppe var det.
Vi labbet i vei oppover ryggen mot Breikvamsnosi og etter hvert opp på Søre Koldedalstinden. Herfra så hovedmålet en anelse truende ut, spesielt fordi det - i tillegg til den svært synlige brattheten – visstnok krevdes sikring under vinterlige forhold. Og vi hadde ikke med oss annet enn isøks. Jeg håpet at Mortens optimisme var mer virkelighetsrelatert enn Thommesens forsiktige DNT-holdning. Ikke for å rakke ned på DNT om sikkerhet, men turistforeningen må nok indirekte ta på seg noe av skylda for min gamle breskrekk og andre fjellbekymringer og begrensninger. Vi fikk se hvem som hadde rett, det var bare en måte å finne ut av det på!
Først noen klønete nedkjøringer (fjellski!) og så en forholdsvis drøy slak stigning hvor vi valgte å spenne skia på sekken. Jeg følte at vi spilte et såkalt høyt spill, å velge Hjelledalstinden uten nok utstyr kunne bety at vi vendte tomhendte tilbake. En følelse jeg i fjellsammenheng har svært lite erfaring med, iallfall når vi snakker Øyvindvær.
Endelig ved foten av toppkrona! Vi satte fra oss sekkene, og nå fikk det briste eller bære, og jeg ba til vårherre om at det måtte finnes en mulig vei opp. Til å begynne med var det problemfritt tross brattheten. Jeg begynte å bli gira, sånn som man blir med en topp i sikte under gode forhold. Men så: Et kort steinparti-opptak med lite snø. Hmm! Vi prøvde en bratt snøbakke med stor B til venstre, men det ble for mye av det gode spesielt siden det var noe isete i øvre del. Vi måtte nok gyve løs på hammeren. Jeg veide lenge for og imot. Hva ville konsekvensene av et glipptak bli? Vi var bra skjermet mot stupet over Morka-Koldedalen, men jeg likte ikke tanken på å deise kast i kast nedover mot der vi hadde sekkene og skia heller. Kanskje ville jeg klare å arrestere fallet ganske umiddelbart. Men hva om jeg ikke klarte det fordi jeg under det mulige fallet eventuelt kunne miste all retningssans og stedsans og kontroll på kroppen? Grøss!
Morten prøvde seg, som den rutinerte optimist han tross alt er. Og han kom seg over. Jeg fortsatte å nøle såpass at den usminkede sannhet er at han ga meg en hjelpende hånd. Puh! Hva nå med tanke på tilbakeveien? Jaja, først toppen. Nå viste det seg å være strake veien!
På toppen av selveste Hjelledalstinden i kongevintervær! Sjekk den storebroren da! Falketind ass… Den som ser Falketinden på kloss hold i vinterdrakt fra Hjelledalstinden glemmer det aldri! Og Stølsnostinden lå der som i fjor, som om været hadde vært likedan hele tida siden sist. Takk for sist forresten! Og Hurrungane er Hurrungane! Norges Patagonia fra det jeg kaller Valdres-vinkelen. Herfra enda mektigere enn fra de mer kjente nabotoppene over den magiske grensa. Morten tok et bilde av meg som jeg instinktivt følte for å legge inn som bakgrunnsbilde på Facebook. Det var jo så «Meg» dette… En drømmedag på Jotunheimens flotteste 1900-metring.
Men vi måtte jo ned igjen, og det kinkige punktet spøkte i underbevisstheten hele tida. Uansett hadde jeg en forutanelse om at det ville ordne seg, for det har det alltid gjort tidligere. Jeg slapp å dvele lenge, og etter å ha latt Morten være «prøvekanin» så fiksa jeg biffen tross noe nøling, også takket være veiledning. Morten er god på å være fjellfører!
Jaja, da var livets videre bekymringer sikret for denne gang, og vi travet trygge og fornøyde ned til sekkene igjen. Føret var ikke like bra som været, så det var noe hakkete og slitsomt over skikjøringa, og labbinga opp mot Breikvamsplatået var tung. Jeg måtte bare ta bilde over mot Tyin i den gryende kveldssola før jeg lot det stå til. Det var sikkert masse velkjent fjellskikjøringslidelse, men det husker jeg ikke nå. Nede på Tyin begynte været gradvis å vise svakheter, men det gjorde ingenting, for nå kunne det ikke skade toppopplevelsen, den hadde jo vært plettfri. Vakre Hjelledalstinden, endelig er du min, i gnistrende vintervær!!!
User comments