Breithorn (07.09.2012)  

© Erling Juul

Etter enkle Allalinhorn ventet en enda enklere tur, nemlig Breithorn som knapt nok tilsvarer motbakkeløpet Landfallhytta Opp og i tillegg er en kortere tur. Men omgivelsene er flotte da, og Erling lovet at denne hadde enda bedre utsikt enn Allalinhorn. Og høydetrening ville det bli.

Alt spetakkelet rundt Matterhorn Express var en prøvelse for meg. Denne fredagen var heldigvis ikke den verste dagen i så måte, det var mandagen som virkelig skulle bli «kriminell» med kortstress ved diverse innganger og sperringer. Turen oppover med smågondolen var iallfall spennende og spektakulær, og det gikk an å sitte og slappe av.

Verre var det da vi måtte bytte, og den digre gondolen med plass til 100 personer skulle til pers opp til Kleine Matterhorn. Her var det sild i tønne pluss mas om ei isøks som hang feil på sekken min, og alt var visst plutselig gæærnt og jeg lengta etter villmarka! Omsider var vi framme, og vi kunne gjøre klart bretauet og komme oss av gårde.

Det er en slak og grei brepassasje bortover mot fjellfoten av Breithorn. Sprekker finnes så å si ikke, sies det, men det var greit å være på den sikre siden. Egentlig ser ikke Breithorn ut som stort mer enn en gjennomsnittlig norsk hø fra denne sida, men fra gondolen og ikke minst Gornergratutsikten vi besøkte dagen etter er dette massivet virkelig imponerende!

Vi tok det rolig oppover, men det var lett å merke på pusten at vi var på høydenivå mellom 3800 og 4100 over havnivå. Det nærmest myldret av taulag, både de som gjorde ting etter boka og de som bare gikk i tau for syns skyld, men det hjelper knapt for syns skyld når avstanden mellom de to innbundne er på knappe halvannen meter. Vi hadde iallfall en viss lengde mellom oss. Og hovedruta til Breithorn er for sartere sjeler enn tilfellet er med Allalinhornruta. Trur jeg nesten ikke ofra sprekker en tanke underveis. Øyvind og Sondre filma jo en diger sprekk på fjorårets tur, men de må ha oppsøkt en tydelig sprekk langt utafor ruta for å krydre sin tur med ekstra spenning. (Arrester meg om jeg tar feil.)

Vi passerte stadig taulag, trur ingen passerte oss bortsett fra en ivrig kar som gikk alene. Siden jeg var mest opptatt av å unngå stegjern på tauet tok jeg meg ikke tid til å studere omgivelsene. Erling stoppet med jevne mellomrom for å hive etter pusten, men etter ca 10 sekunder var vi i gang igjen.

Endelig nådde vi toppryggen. Og hvilken utsikt!! Her var det bare å ta fram alle mulige klisjeer om storslagent landskap, rått brelandskap og fantastiske fjelltopper! Monterosamassivet med Dufourspitze lå nærmest og frista meg overmåte, og Dom på andre sida av Mattertal var vel det spisseste vi kunne se. Utrolig at turen opp dit visstnok er en bratt, men enkel bretur. Matterhorn er ikke like flott fra denne vinkelen, men likevel det mektigste synet. Og langt der bak i vest lå Mont Blanc, den så faktisk ut som en stor og avansert utgave av Galdhøpiggen sett fra sør. Gran Paradiso-området i Italia var lett gjenkjennelig fordi man ser beliggenheten i forhold til Mont Blanc. Gran Paradiso måtte være den høyeste snødekte toppen der borte. La Grivola, en italiensk skjønnhetstopp på drøye 3900 moh tok seg også godt ut. Jeg er litt tiltrukket av de helitalienske Alpene altså, det virker som det er litt mer villmark og "norske" fotturforhold der.

Det myldret av folk på toppen av Breithorn, så det var vanskelig å komme seg på det høyeste punktet. I et stjålent øyeblikk greide jeg det. Jeg stirret meg nesten svimmel på utsikten, det var så sprøtt å kunne se ned til 1600 meter fra 4164! Og alle disse breene da! Ja dette var et estetisk høydepunkt. Tenk om man hadde hatt det for seg sjøl og ikke kunne se noen gondol fra Kleine Matterhorn…

Nedturen bød ikke på spesielt store begivenheter, men vi støtte på et norsk par som hadde kommet til Sveits dagen i forveien og som gjorde den klassiske tabben med å dra for tidlig opp i høyda. De var forkjøla hevdet de sjøl, men Erling sa etterpå at de helt sikkert hadde høydesjuke isteden. Vi tok oss en rusletur ut mot brebassenget under resten av Breithornryggen, Pollux og Castor. Her var det mange skremmende sprekker å se på breens ferd nedover mot det italienske lavlandet.

Etter en rast på en gammel teltplass kom vi oss tilbake til Kleine Matterhorn, og nå var jeg litt mer rutinert i folkemylderet enn på veien opp. Denne gangen var det hodepine jeg gradvis skulle få utover kvelden. Den elendige forsinkede høydesjuka altså!! Men turen var fin den!