I nyforelska rus og med gode venner på Via Lara (11.08.2021)

© Øyvind Brekke

Hægefjell har jeg hatt et perifert forhold til, en fascinerende svakoloss et eller annet sted i det innerste av Telemark som jeg vel en eller annen gang skulle ta meg en spasertur til topps på via fotturruta. Og det holdt på å hende sist i juli denne sommeren, men tilfeldighetene gjorde at jeg valgte Mannslagarnuten på Brokefjell på min vei hjem fra indre Agder. Tilfeldighetene ville ha det til at Chris på Norgesbesøk ønsket seg til Hægefjell for å klatre, og jeg bestemte meg for å ta meg litt fri og slå følge med han og Guio. At det endte med at vi måtte ta hver vår bil og jeg kjøre etter dem flere timer seinere er en annen sak. Jeg endte opp i en altfor vakker telefonsamtale, som kan beskrives av typen «vende hjem til Drammen på nydeligste vis etter et nerveslitende svenskeeventyr»! Øyvind er plutselig lykkelig forelska igjen, uansett hvor uviss denne historien er, og da er nok ikke fjellheimen spesielt trygg for han lenger, og til og med klatring, som er utafor hans komfortsone, kan være såkalt «innafor», for når denne gutten (som er det mennesket jeg kjenner best!) er lykkelig, ja da kliner han til!!!

Det ble et stykke utpå ettermiddagen før vi var klare for selve klatringa. Mens Chris lette etter innsteget så kom jeg og Guio i prat med et par klatrere, det viste seg snart at han ene dro kjensel på meg, vi jobber begge hos Statsforvalteren i Oslo og Viken, men han jobber i Moss og jeg i Drammen. Gradvis demret det for meg rusleturen sammen til Dusanfossen forrige høst på seksjonstur til Søstrene Storås i Jondalen. Veldig hyggelig å møtes igjen! De skulle klatre den såkalte "Reven".

Vi prøvde oss først på Agent Orange, men det ble med første taulengde. Offisielt var det Guio som ikke ønsket mer, men jeg hadde bange anelser om fortsettelsen og hadde absolutt ingen innvendinger mot «abseil» jeg heller. Det var uansett en opplevelse å klatre denne taulengden, det føltes så absurd at tak for henda nærmest ikke fantes, iallfall kjennes det sånn for en på mitt klatrenivå. Klatreskoa derimot overbeviste. Her og nå forsto jeg at jeg nok hadde gjort det bedre på tidligere partier jeg har vært sjanseløs på om fjellstøvla hadde vært byttet ut med sko beregnet på sva som finner feste på de mest mikroskopiske ujevnheter. Og jeg pådro meg et visst hovmod på veien bort til innsteget for Via Lara siden jeg visste at det er den enkleste ruta.

Vel framme ved innsteget begynte jeg å småfilme og bråkjekt legge inn på Instagram at det snart var klart for Via Lara på Hægefjell, sånn at uinnvidde skulle la seg imponere av hvor tøff jeg var. Men hovmod står som regel for fall.

Første taulengde gikk etter oppskrifta, og jeg koste meg med utsikten og ventet til vi var samlet og kunne starte på neste. Detta gikk jo som smurt, gjorde det ikke? Det fantes enten gode tak for både hender og føtter eller for en av delene, og der det bare var fottak så var det enkelt å takle på grunn av erfaringen fra Agent Orange. Tenkte jeg på Sondres ofte brukte sitat «Living the dream!» mon tro? Neida, jeg hadde ikke ignorert det faktum at det så veeeldig bratt ut lenger opp i veggen. Og at det samtidig så ut som været kunne bli ustabilt og potensielt både vått og elektrisk.

Tredje taulengde ble andre boller! Her begynte jeg å føle sterkt på at sva-veggen steilet og at det ble mye mer luft under beina samtidig som det ble merkbart lenger mellom gode håndtak. Pusten begynte å gå raskere, og det ble ekkelt å fomle med å få tauet ut av mellomforankringene før videre fremdrift, jeg ville helst bruke hendene på noe annet. Stresset jeg kjente så altfor godt fra tidligere klatreerfaringer meldte seg på, og jeg begynte å tenke på de der hjemme, både mor og far, og nå ikke minst min nye flamme. Og den kommende standplassen ble bokstavelig talt en verkebyll for føttene.

Jeg og Guio samarbeidet etter beste evne for å mate Chris med tau, og når det ikke krevdes fullt fokus pratet vi sammen på spansk, siden hun delvis er av argentinsk avstamming. Vi lurte jo iblant på hvorfor vi gjør dette, og håpet at vi snart skulle bli ferdig med de tøffeste partiene.
Innimellom måtte jeg skotte nedover svaene for å konstatere at det var laaangt ned til tretoppene. Utsikten var selvsagt rå og kraftig kost, som den gjerne blir i en vegg, og landskapet var typisk kronglete og spennende telemarksk. Men det var tordenbyger både her og der i nær horisont. Innimellom braket det løs også. Regnbuen spilte opp til poetisk dans, men regndråpene som ble stadig mer småintense hindret meg fra å bli revet med. Ble det virkelig vått og glatt her, ja da var vi (jeg snakker iallfall for meg selv) ute og kjøre!

Fjerde taulengde skulle liksom være noe enklere, men jeg syntes nesten den ble verre. Var det allerede for vått og glatt? Noen steder måtte jeg bare be om ekstra stramt tau, og følte at jeg ga slipp på alt i det jeg prøvde meg videre oppover med minimalt med tak. I ettertid sier Chris at det bare er grad 4 på denne ruta, underveis og blant annet her lurte jeg på om vi var borti grad 5. Hjertet pumpet vilt, og jeg klamret meg desperat til livet (skjønnlitterær overdrivelse)! En stor lettelse var det da vi endelig var ferdige med denne etappen.

Denne standplassen var mye mer komfortabel, og med realistiske forventninger om en mer overkommelig rute videre steg humøret. Jeg betraktet den ville utsikten med økt begeistring og følte meg heldig, ja vi var alle tre heldige som fikk oppleve dette! Enkelte opplevelser får man kun om man klatrer. Plutselig følte jeg meg både bråkjekk og takknemlig. Samme kunne det være med alle ringrever som ligger lysår foran meg innen klatring og ekstreme milepæler innafor temaet. For meg var dette eksklusivt, og samtidig er dette noe de færreste får oppleve om man setter det i motsatt perspektiv. Og endelig kunne jeg taste med hun jeg har blitt så glad i, og fortelle at jeg fortsatt var i live. Det skal heller ikke glemmes det store fellesskapet på turen. Og med alle hovedutfordringer overvunnet satt latteren løst, og vi koste oss som bare fjellfolk kan.

De siste par taulengdene var småtterier, og etter hvert ruslet vi i det som hadde blitt stummende mørke helt til vi langt om lenge nådde Hægefjells toppvarde, klokka viste sånn ca 23.30...
Vi tok oss tid til å beundre den svært mørke utsikten, før vi snublet oss nedover. Ingen hadde beregnet at det skulle bli så seint, og hodelykter var dermed ikke engang tenkt tanken på. Vi burde jo skjønt det, at klatring tar tid. Men med mobilene lyste vi oss vei nedover. Mørkevandring i "svarte skauen" er noe jeg i grunn har et svært positivt forhold til, så det får tas med på pluss-siden. For å gjøre en lang historie kort så nådde vi fram til bilene våre klokka 2 på natta. I strålende humør, for dette var nok en legendarisk tur på lista vår.

Takk for turen til Chris og Guio!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke