Tømmerstokken på Buståsen (03.05.2021)

Ironisk men sann rapport med snev av alvor i spøken

Det høres mildt sagt komisk ut med "toppen ikke nådd" i dette tilfellet, men det er av den enkle grunn at denne rapporten er en innskytelse, og det å registrere bestigning var overhode ikke i mine tanker da jeg skulle hente stokken som jeg visste lå der oppe som gratis ved.

Jeg tok med saga oppi en gammel sekk og ruslet oppover Ørenkollryggen helt til jeg kom fram til der hvor det fra Buståsen heller nedover mot Landfalltjernveien. Og her ligger jo Grubeåsen like ved... Uansett, saga funka ikke på våt ved, så jeg ga opp. Ruslet nedover igjen og hentet sag nr 2. Framme ved storstokken igjen var det bare å konstatere at denne saga heller ikke funket, så da bestemte jeg meg rett og slett for å skjære igjennom med "den mannliga kraften ;)", som jeg har forstått er ei greie, det vil si å vise handlekraft i trengte situasjoner! Jeg visste jo at dette droget egentlig var for tungt, men det gikk vel an å dytte? Som sagt så gjort, men etter en stund tenkte jeg at dette kom til å ta hele kvelden. Hva med å gjøre et nytt forsøk på å få den opp på skuldra, kanskje var lørdagens forsøk litt for halvhjertet? Joda, det funket det, kanskje takket være at jeg har prioritert knebøy de siste måneder.

Au, denne våte tømmerstokken var altfor tung!!! Den måtte av med jevne mellomrom, gjerne på desperat vis, og for hver gang ble det verre å løfte den opp.
Nedover Ørenkollryggen fulgte jeg neppe HMS-reglene der stokken deiset nedover en skråning fordi "den fant ut at å svinge var en god idé". Heldigvis var det ei solid grøft og trær der nede som hindre mot stien, så jeg slapp å fundere på om jeg utsatte mine omgivelser for fare. Uansett kom det ingen turgåere heller...

Etter et par pauser til tok jeg en enorm samling i bånn og bar stokken på skuldra hele strekket fra skaukanten og hjem. Jeg kunne puste ut, og gjett om jeg var stolt. Hadde vel holdt på i nærmere en kilometer tror jeg. Det oste klassisk klisje om hva som må gjøres for å være mann! Og tross verkende rygg og høyreskulder følte jeg meg skikkelig viking! Noe jeg trenger i disse dager... :)

© Øyvind Brekke