En personlig rapport om sorgprosess og gjensyn med heimen (17.04.2021)  

COMEBACK I JOTUNHEIMEN

'''Kapittel 1. HVORDAN KJÆRLIGHETSSORG KAN VELTE FJELLMOTIVASJONEN
(De som kun vil lese selve turbeskrivelsen får bla videre til kapittel 2)'''

© Øyvind Brekke

(Bakgrunnsmusikk til Kapittel 1 bør være A thing about you av Roxette)

Det er lenge siden jeg var en fjellets mann...

På Store og Vestre Rauddalstinden sto jeg 9. august i fjor, en alldeles nydelig sommerdag, kanskje den fineste sommerdagen jeg noensinne har hatt blant de høye tinder. Siden den gang har jeg ikke rørt store fjell, og ikke engang vært i stand til å drømme om dem eller planlegge nye framstøt. Fjellet som har vært mitt livs kjærlighet sammen med skogen siden 15-årsalderen! Hva har skjedd med meg? Eller rettere sagt: Hva har hendt meg? For meg har jo fjellet aldri vært ei moteriktig periodegreie, jeg har aldri vært den som skulle kunne omtales som «jeg tror ikke han er så opptatt av fjell nå lenger / jeg tror ikke han er så mye på tur lenger». Øyvind går aldri lei av fjellet, det skjer bare ikke!!!

2020 ble mitt livs mest intense år, aldri har jeg vært så hodestups forelsket i ei jente, glad, lykkelig, stolt, ekstatisk, øm og kjærlig, nervøs, trist, sint og resignert! Fra havnivå nådde jeg i overført betydning helt til topps på Mount Everest for så å falle så dypt at jeg traff bunnen av Marianergropas skumle hemmeligheter. Dette rimer med det noen av mine venner har sagt når vi har snakket om sorgen min: Du hadde det bedre før 2020 enn du har det nå Øyvind!

Det kan man saktens si, selv om det må finnes en mening. Da jeg var et stykke uti tenåra og litt forsinket sammenlignet med jevnaldrende begynte å tenke i de baner laget jeg meg nesten ubevisst to drømmemanus om mitt romantiske liv. Det første var naturlig nok at jeg ønsket å møte min utkårede i form av en lokal skjønnhet på tur i selveste Stølsmaradalen som jeg var så forelsket i. Det andre bar preg av at jeg har vokst opp med en far svært opptatt av svensk visesang og poesi, dette har ballet på seg etter hvert som jeg fikk med meg mer moderne svensk musikk og ble positivt forutinntatt av dom svenska tjeiernas utseende, i salig blanding med tanker om skogarnas och sjöarnas idyll.

Det ble det sistnevnte alternativet som midlertidig skulle gå i oppfyllelse, lovlig seint i livet, det ble liksom den ungdomsforelskelsen jeg ikke fikk lov av livet til å oppleve da jeg var ung (ja det er bittert formulert, men bearbeiding må få mørket opp i lyset så det kan utrenses). Jeg har vært veldig glad i mine få kjærester og minnes de med et smil om munnen, men dette var så spesielt på en smellvakker søt, lidenskapelig, romantisk og smertefull måte på sånn cirka samme frekvens og sjelevenn-nivå (det hører med at det nå er et svært dypt vennskap) at fallhøyden i form av kjærlighetssorg og angst bare måtte bli enorm. Jeg begynte plutselig å forstå mennesker som velger å avslutte sine liv. Og hva ellers var det som kunne velte min glødende interesse for fjell, skog og villmarksliv??? Ingenting selvsagt!!! Bortsett fra en skjønnhet fra Bohuslän.

HVA MED FJELLFORMEN?
Dagen før min siste topptur hadde jeg hengt meg på Morten i rasende tempo oppover den bratte ryggen til topps på Kyrkja. Formen var med andre ord på topp! Drøyt 8 måneder seinere var den borte vekk, preget av apati, sofasliting og den dørstokkmila jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli rammet av.

Ingenting er ensartet, jeg har ikke ligget pal dag ut og dag inn, jeg har vært en del på ski i marka, men jeg har ikke hatt evnen til å komme meg i bilen og kjøre ut av distriktet, den hjemlige skogens trygghet er det eneste jeg har klart å forholde meg til. Min fighting spirit (på godt norsk) forsvant i løpet av høsten som dugg for sola, jeg syntes nesten alt som var av fysisk slit både ble for tøft mentalt pluss at det føltes som et gufs fra fordums anti-storhetstid når det gjelder det andre temaet, spesielt om det innebar logistikk, og med livsgleden forsvunnet over alle hauger visste jeg rett og slett ikke hva jeg ville i det hele tatt. Det eneste som var sikkert var at jeg hadde veldig vondt i magen og brystet og følte meg konstant kvalm selv om jeg utrolig nok hadde matlyst. Øynene flommet over av tårer stadig vekk, uten vitner var jeg iblant reneste sitrende utgaven av Vettisfossen. Jeg ønsket å tenke på fjell, men klarte det ganske enkelt ikke. Det eneste jeg orket fysisk i tillegg til pingleturer på ski var å pumpe jern. Mye jern!!! Takket være min gode kollega og kompis som har vært en stor inspirasjon i mitt livs desidert tyngste periode, du vet godt hvem du er siden jeg deler denne rapporten internt på jobb!

Kroppen er av den grunn mer veltrent og «alfa» enn noensinne, og det er vel og bra det, ja gjerne såpass at kul knirkestemme kan være på sin plass når denne setningen uttales. Men form er spesifikt: Skal du være i god form til å bestige fjell må du jevnlig bestige fjell, det hjelper ikke med annen type kondistrening engang! Mulig satt på spissen, men ikke sååå på spissen heller. Og den tøffe marka på langs fram og tilbake-turen gikk på ren autopilot i sakte film en lørdag i februar. Hvordan kroppen min ville reagere på et såpass voksent turopplegg som Stølsnostinden fra Tyin var et åpent spørsmål. Uten å være arrogant (med fasiten i hånd så kom jeg meg til topps på grunn av Mortens sportråkking) så er det nok på dette området i livet at jeg er minst vanlig dødelig, det sitter i kroppen, uansett hvor elendig fysisk forfatning jeg måtte være i så er jeg i relativt sett bra form. Der andre ville bukket under holder jeg meg flytende, om enn på hengende håret. Og en ting er sikkert, Morten har sans og teft for de helt eksklusive og sjeldne turvariantene i Jotunheimen! Av den grunn er jeg fjellforelsket igjen, for turen inkluderte et syn så uventet rått og brutalt og estetisk at jeg bare må innse at jeg faktisk ikke kjente Jotunheimen så godt som jeg trodde, jeg ble grundig overrasket med positivt fortegn og går rundt og tenker på den aktuelle åpenbaringen jeg kommer tilbake til i selve turberetninga til stadighet nå.

Kapittel 2. NOK EN GANG PÅ SLITETUR – MOT EN AV TYINFJELLAS MANGE IKONISKE TINDER

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg har aldri likt verken det engelske eller norske ordet for denne formen for møte mellom to av motsatt kjønn, date er kleint og stevnemøte er «Gud forby!» Men nå føltes det som jeg var på vei mot et stevnemøte med kjempenes heim siden det var så lenge siden, og nervene var der i fullt monn, for hadde jeg fysisk sett noe å stille opp med der inne nå? Jotunheimen er uansett for en trofast kjæreste å regne, og smilte så blidt mot meg/oss med alltid råflotte Uranostinden som blikkfang da bilen nådde Tyin. Og været var like fint som sist jeg så disse fjella, ja enda renere i lufta nå fordi det fortsatt er vinter her oppe.

Kort etter klokka 8 var vi på vei på ski over Tyin. Innstilte på at dette ville bli en laaang dag. Foreløpig var det lettvint fysisk, bare skliende gange over snødekte isflata. Det var bare å kose seg med fjellets ro som alltid innbyr til meditasjon. De første kilometerne ga i grunn assosiasjoner til fjorårets kryssing av Hardangervidda. Sekken var sikkert altfor tung fordi jeg fryktet det sedvanlige, å ha for lite mat, drikke og klær. Hvor kald ville turen bli? Det ante meg at den tidvis også ville bli svært varm, så det er fortsatt litt rart at jeg har med så mye klær. At vi ved en pause etter kryssing av Trollsjøen, hvor jeg la igjen litt utstyr ved en stor stein, fant ut at jeg hadde tatt med et par stegjern for mye får jeg forbigå i stillhet, det var faktisk en forglemmelse. Jeg og stegjern har en broket forhistorie, og jeg har alltid flere par med i bilen siden jeg sjelden har visst hvilke som passer til de aktuelle støvlene. Tror endelig jeg vet det nå, og nok om det!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Vi sneglet oss over små høydedrag og selve Koldedalsvatnet og oppover mot Snøggeken, med et par gode pauser underveis. Med unntak av over Trollsjøen så var det Morten som tråkket spor. Han er ganske enkelt en maskin, har alltid vært en god sportråkker, pluss at formen min som ventet var mildt sagt elendig. Jeg har uansett form aldri vært tøff på brøyting, med unntak av den legendariske soloppgangsturen til topps på Gjertvasstinden i mai 2005, så det legger jeg mindre vekt på. Verre var det at jeg oppover Snøggeken måtte «gi slipp» på Morten på en sånn måte at jeg følte at kollapsen kunne lure rett bakom hjørnet. Sååå tidlig??!! Hjelpe og trøste, tenk om jeg faktisk skulle segne om og måtte hentes ut med scooter?? Dette var bare så altfor tungt, og varmt! Hjertet jobbet på abnormt stort høygir, og beina var blylodd så en skulle tro vi hadde vært på Stølsnostinden allerede!!! Men det var leeenge til vi var halvveis, og det ville jo si på selve toppen, vi var kanskje over halvveis til toppen i antall kilometere, men definitivt ikke i antall høydemeter.

Det ble ei god pause på bandet, som inkluderte pushups for begge to og ikke minst utsikt til Falketinden og Falkungen på sitt kanskje tøffeste. Videre over i det trange og bratte søkket mot Fleskedalen, og umiddelbart kom vi over resultatet av et stort skred som åpenbart skyldtes et skavlbrekk som hadde feid med seg snømassene i bratthenget med så stor kraft at den store ansamlingen av snøblokker i ulik størrelse hadde havnet oppover motsatt side så det gjorde inntrykk. Vi kom oss ned i dalen med det muligens morsomme navnet og fikk deler av Hurrungane midt i fleisen. Og så var det bare å gyve løs på turens lengste stigning, vel ca. 900 høydemeter i bratt og etter hvert helt rått landskap. Det ble mye velkjent lidelse i bratt sikksakk, avbrutt av en pause overfor tjern 1540 hvor spesielt Stølsnostinden allerede begynte å anta overjordiske former.

© Øyvind Brekke

Morten staket ut kursen mot den oversette, eventuelt eksklusive nord-skuldertoppen av Stølsnostinden, den som muligens skal kalles Stølsnoshesten eller Stølsnosbreahesten. I sakte film jobbet vi oss oppover, han brøytet og jeg diltet etter på kraftløst men likevel rutinert vis. Vel oppe på ryggen møtte vi et crux. I og for seg ikke noe vanskelig, men feilskjær var ikke lov, og i min tilstand småskjelven av utmattelse psyket jeg rolig ut, jeg konstaterte at jeg fikk spare meg til selve hovedretten. Derfor fikk Morten førstebestigningen (?) i ensom majestet.

STØLSNOSTINDEN!!!
Vel tilbake for hans del var det på tide å vende blikket mot Stølsnostinden! For dette var som tidligere nevnt en åpenbaring av de helt store. Hvor mange trofaste Jotunheim-vandrere, tinderanglere og/eller nerdete toppsamlere (ja jeg er jo en av de sistnevnte) har sett Stølsnostindens ufattelig råe og fantastiske bakside mot nord på nært hold? Og for anledningen i vinterdrakt! I Øyvindvær!! Det er nok ikke mange. Beste beskrivelsen dette motivet kunne fått om det skulle deles på for eksempel Facebook måtte være: Nei det er ikke Lyngsalpene!!! Snakk om å være et ekko av Hurrungane på motsatt side av Utladalen! Det blir mye utropstegn her, men det må bare bli sånn. Hadde jeg røyka pipe hadde jeg mista den på grunn av hakeslepp. Uten tvil et av mine mest fantastiske syn overhode i både fjell-livet og selve livet, kanskje det råeste? Ja jeg vet jo at tindene på motsatt side av det store canyondalføret er enda tøffere om du kommer innpå de på den måten, men for de fleste av de tror jeg det gjelder at da må du sitte i et småfly. Stølsnostinden, tinden med det like vakre navnet som Stølsmaradalstinden, så skremmende rå og så rørende vakker, rene terapien mot kjærlighetssorg! Jeg ble jo helt satt ut. Morten også. Det var i grunn rett og rimelig at dette var en Mortentur, for de har en tendens til å bli fjellopplevelser av det objektivt sett svært sjeldne slaget. Finnes dette motivet i noen som helst praktkalender eller praktbok? Joda det gjør faktisk det, men da fra så langt hold at ingen tenker på det. Med andre ord; nei, dette motivet er kun tilgjengelig for den som vil på Stølsnostinden fra denne kanten og i tillegg får lyst til å ta avstikkeren bortom skuldertoppen.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Langt om lenge var vi på vei oppover mot selve ryggen til topps på denne åpenbaringen av en topp jeg så grundig har beskrevet. Morten tråkket spor og jeg diltet etter. Jeg følte meg bedre nå, men var fortsatt gåen og i laber form. Tenkte at dette må jo kroppen min ha godt av, samtidig som jeg takket og bukket over å slippe å brøyte. Hadde jeg vært alene hadde jeg vel vært på vei ned fra Stølsnostinden i skrivende stund (haha, veeeldig morsomt og fælt til overdriving!). Opp kom vi til slutt og kunne nyte den fantastiske og mangfoldige panoramautsikten over Hurrungane, hengedalene og Utladalens revne og landskapet videre utover Sogn. Og Falketinden og østtoppen var så krem- og melishvite at det var til å få vann i munnen av.

Oppholdet ble kortvarig, akkurat som sist jeg var her, den legendariske sliteturen fra Hjelle med tung sekk i slutten av mai for 13 (!) år siden. Toppovernattinga lar vente på seg, men alle gode ting er vel tre? Klokka nærmet seg 18 og vi hadde ikke noe valg, vi måtte tenke på returen.

Det ble både tidkrevende og kronglete, men ikke verre enn andre ganger. Og selv jeg kan nyte deler av skikjøringa nedover lange fjellskråninger. Uansett så var det nok faktisk, forutsatt gode stålkanter på skia, godt at det var såpass hardt og avblåst på noen av de bratteste partiene, for her hadde det IKKE vært lurt å befinne seg under rasfaregrad 3 med enorme mengder løssnø!

FARVEL JOTUNHEIMEN

Oppover det trange søkket mot Snøggeken gikk det overraskende radig, og denne gangen gikk vi over deler av skredtunga. Nå ventet stort sett herlige lange slake nedkjøringer, rent bortsett fra den harde og fæle bratta ned til Koldedalsvatnet. Den var ingen nytelse!
Autopiloten var på stort sett hele tida nå, men et par bilder av heimen under seinkveldshimmelens farger måtte vi ta. Falketinden og Hjelledalstinden, farvel du vakre portal, måtte vi ses igjen i løpet av dette kalenderåret!!
Straks var vi ferdige med Koldedalsvatnet og fikk flere nedkjøringer pluss litt mikroterreng-berg og dalbane til vi nådde Trollsjøen. Her måtte jeg plukke opp utstyret jeg etterlot på veien innover, jippi, tyngre sekk igjen! Som om den i dag ikke hadde vært tung nok hele tida. Morten seg i fra som tidligere på turen, men ventet på meg i det mørket gradvis begynte å ta over da vi nådde Tyin. Herfra ble det rask gange på oss begge, såkalt amøbemarsj hvor billysene fra veien var frustrerende påminnelser om hvor langt det var igjen før verkende kropper kunne få hvile. Jeg hadde Rammstein med Alter Mann og det som verre er (hehe) på hjernen for å føle meg tøff og holde ut, det fantes ikke rom for Grieg og Ole Bull nå. Men alt har en ende, og litt før klokka 23 var vi tilbake ved utgangspunktet. Slitne, støle og supertørste, men fornøyde som bare det! Tilbake på Skrautvål var vi et lite stykke over midnatt.

Takk til Morten for godt kameratskap, fjellprat, tullprat, sladder og solid sportråkking! Og god frokost med Julia og Linn Therese dagen derpå. Denne turen hører med blant de såkalte terningkast 7-turene, og jeg håper det byr seg en lignende mulighet om ikke altfor lang tid.

Nå går jeg rundt og er forelska i Stølsnostinden iallfall en stakket stund. Stølsmaradalstinden tåler det, den vet at jeg er forelska i den også, hehe!

© Øyvind Brekke