Meditasjons- og erketypisk Øyvindtur blandt nordre jotner (13.06.2020)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Finnshalspiggen (1,800m) | 13.06.2020 |
|---|---|---|
| Såleggje (1,540m) | 13.06.2020 | |
| Austre Trollsteinhøe (2,095m) | 13.06.2020 |
Dette har vært en spesiell vår for meg. En vår hvor kjærligheten til fjellet har kommet litt i skyggen av den klassiske kjærligheten. Men et fjellhjerte kan aldri slutte å slå, og i det siste har det blitt endel turer til Jotunheimen, men spesielt mye nytt har det ikke blitt, litt på grunn av småtabber. Og klønete skulle det bli denne gangen også, selv om det kun ble nye topper på lista.
Jeg skulle møte Jan Petter på Lom camping, og der var jammen Jørn, Gitte, Grete og et par andre nye hyggelige bekjentskaper. De skulle på Sognefjellet og kose seg med skiføret. For min egen del var det å gå i ro og fred oppi Glittertinds bakgård som gjaldt. Jan Petter ville gjerne være med på det, så vi kjørte i retning Sålell i løpet av lørdag morgen. Ganske fort etter Soleggen innså vi imidlertid at det ville bli lengre tur enn forespeilet, veien var stengt av en snøfonn. Jan Petter som ikke hadde overnattingsutstyr mistet raskt motivasjonen for fjell som Eisteinhovde og Lauvhøe, men Såleggje burde være innenfor rekkevidde.
Egentlig en topp jeg ikke hadde tid til, Såleggje, men jeg hadde lyst til å være på tur med Jan Petter, det skjer ikke ofte lenger. Jeg måtte vel rekke til topps på en av Trollsteinhøene innen midnatt tippet jeg.
Vi gikk og preika skit og hadde en hyggelig tur med finfin utsikt. I grunn var været litt grått da, men jeg får som regel skyer på mine turer i 2020, i tillegg til at vi tydeligvis er i vindens år. Når i 2020 har det egentlig vært vindstille??
Klokka var vel nærmere 15 da vi skiltes og jeg la i vei mot Trollsteinhøe i det fjerne.
Til å begynne med stort sett på den gamle kjerreveien eller seterveien mot Smådalen. Denne er såpass antikk at den bare er koselig, den er mer kultur enn et inngrep. Og jeg sugde bare mer og mer innover meg den spesielle stemningen som finnes her i denne nordlige utkanten av vår mest berømte fjellheim. Litt energifattig til tross, jeg gadd ikke stresse med det og fokuserte heller på hvor trivelig det var å være her. Kunne tenke meg at det var fullt kjør på Sognefjellet og Valdresflya nå. Her derimot... Her var det jo gørr kjedelig! Skiføret glimret med sitt fravær, hva eff var vitsen med å bære på skibagen med ski og staver da??? Meningsløst turvalg!
Nettopp derfor som hånd i hanske, jeg ønsket ensomhet og syntes det var helt topp å velge en type tur bare særinger kunne finne på å tenke tanken på under de rådende omstendigheter.
Innover Fossbotn var det fargerikt og nydelig i solsteika, med Lauvhøe tronende i bakgrunnen. Ved Fossbottjønne krysset jeg utløpet av elva og ble søkk blaut. Umulig å unngå, men det ble bare en deilig pause etterpå hvor jeg om ikke annet fikk vridd vekk endel vann fra sokkene. Så bar det sakte men sikkert oppover mot Finnshalspiggen. Hvorfor tok jeg meg tid til denne toppen? Jeg gikk noen runder med meg sjøl. Konklusjonen var at jeg er interessert i fjell under 2000 moh, også i Jotunheimen. Etter masse tankespinn om livet generelt og om mulig unødig fysisk slit og at jeg kanskje begynner å bli gammel, og ikke minst hvor tåpelig det var å bære ski på fottur, så kom jeg omsider til topps på denne noe eksotiske toppen på 1800-blank! Og for en utsikt!!!
Trollsteinhøemassivet slo meg reint i svime, og det i herlig kombinasjon med fengslende fugleperspektiv over Finnshalsen og Smådalen! Det var som å være på Rankonøse med utsikt over Ranastongi hvelvende over Hestebotten, bare med det store, store ekstra... Snøskavlene hang langt utover kanten på Nordre Trollsteinhøe, og det var massevis av spor etter skred nedover brattflankene. Plutselig fikk jeg overvære et av dem selv, det drønnet som under tordenvær, og så kunne jeg følge med på snørøykskyen som man er vant til å se på film, fra trygg orkesterplass.
Sånn ellers så det helt teknisk kurant ut å komme seg opp brattene mot Austre Trollsteinhøe, så jeg begynte å ane at den var innen rekkevidde. Kun 4-500 høydemeter ned fra piggen og så ca 700 meter opp, det burde la seg gjøre.
Ruslet etter et kvarters tid med freidig mot nedover ura og kom meg mot bandet over mot Gokkerdalen hvor en får følelsen av å befinne seg i Jotunheimens mest avsidesliggende sted. Så var det bare å gå seg i posisjon til dagens, eller rettere sagt kveldens siste og drøyeste stigning.
Noe som er bra med lange og bratte oppstigninger rett på sak er at bare en holder jevnt tempo (trenger ikke være så raskt tempo) så vinner man høyde mye fortere enn ved slakere stigninger.
Med tankespinn om spiritualitet kontra jordnærhet, og gå på-humør knotet jeg meg opp den bratte steinura og stoppet iblant for å beundre "amfiet" dannet av Austre og Nordre Trollsteinhøe. I det jeg nådde opp på platået ble jeg litt glad i selvskryt. "Dæven døtte, rå klønetur, mer erketypisk Øyvind går det ikke an å bli!" Og lignende. Jeg var ganske euforisk, for jeg syntes jo det hadde gått noe trått, pluss at toppene hadde ligget litt langt unna utgangspunktet, spesielt som fottur. Nå kunne jeg se mot Glittertind og Trollsteineggje og breene rundt som småglødet i sein kveldssol. Klokka viste "Høgdebrotet" i det jeg nådde toppvarden på Austre, altså klokka 22.26.
Det var ikke bare enkelt å sovne for en sliten og litt rastløs kropp, men etter å ha betraktet solnedgangen ble jeg liggende i posen og filosofere over livet, den selvvalgte ensomheten og fjellets fred og ro. Så ble det litt blunding i rykk og napp, tydeligvis i mange nok timer til at jeg - nær sagt som vanlig - gikk glipp av soloppgangen.
Litt vel mye skyer etter min smak denne morgenen, men heldigvis sol, så jeg fikk kost meg på kanten med utsikt utover Trollsteinamfiet mot Finnshalsen. Været ble bare bedre og bedre, men somlet såpass at jeg måtte starte på returen. Jeg koblet Nordre Trollsteinhøe ut, jeg er ingen effektiv samler, og det var laaangt tilbake til bilen og påfølgende langkjøring hjem til Drammen.
Uansett ble den 6 timer lange og litt daffe vandreturen tilbake til bilen å definere som en fin dag i fjellet. Sol, rennende vann, ryper, forfriskende elvekryssing, rast blant vakker mogop og en prat med en trivelig Lomværing før jeg langt om lenge var tilbake til glovarm bil.
Dette var en tur etter mitt hjerte definitivt! Et hjerte som har gjennomgått mye vakkert denne vinteren og våren, og som venter spent på fortsettelsen.
Takk til heimen over alle heimer for at du har bortgjemte perler som dette.
Og forøvrig: Kjedelig? Trollsteinhøe???!
User comments