Rekonvalesenstur til Kvitingskjølen (30.04.2012)  6


Map
Ascents Nørdre Kvitingskjølen (2,025m) 30.04.2012
Store Kvitingskjølen (2,064m) 30.04.2012
Vestre Kvitingskjølen (2,060m) 30.04.2012
På vei opp fra Brimi Fjellstugu rundt kl 18 en mandagskveld.
På vei opp fra Brimi Fjellstugu rundt kl 18 en mandagskveld.

ØYEBETENNELSE

Lørdag 21.april gikk jeg hjemmefra til hytta via en diger omvei. Alt var såre vel helt til jeg våkna på hemsen grytidlig søndag morgen med sukker og størkna snørr i høyreøyet. Dette forverret seg utover formiddagen og føltes etterhvert som grønn gele som klistra igjen hele greia. Følte meg funksjonshemmet på veien hjem, og synet som møtte meg i speilet den kvelden var mindre pent, jeg hadde pådratt meg et monsterøye med gule istapper både ovenfra og nedenfra.

Dette satte meg ut av spill hele forrige uke, og det var med stor sorg jeg konstaterte at været skulle bli bra i den sørnorske fjellheimen. Men det skulle jo være bra så lenge, så kanskje neste helg kunne utnyttes. Ganske riktig: Yr begynte å vise svakhetstegn. Skulle jeg finne meg i dette? Ja jeg måtte nok det. Begge øya var herja og vær og vind en uønsket belastning. Men jeg tålte ikke å se godværsprognosene fortsette til over 1.mai, jeg kunne ikke gå glipp av hele moroa! Fornuft fikk være fornuft, og Kvitingskjølen kunne vel være et passende mål for en spontantur. En ny topp uten altfor lang anmarsj, og ikke minst en kjapp retur. Her skulle det toppovernattes så jeg kunne gjenvinne både form og selvtillit etter å ha befunnet meg i ei blindgate.
På vei mot Vestre Kvitingskjølen. Det var sånne forhold jeg drømte om.
På vei mot Vestre Kvitingskjølen. Det var sånne forhold jeg drømte om.

TUREN

Klokka passerte nok halv 6 om ettermiddagen før jeg omsider labbet avgårde fra Brimi Fjellstugu med en muligens drøy 20 kilos sekk. Det var idyll helt i starten på barmarksføret, men opp den bratte stigninga mot Koppflyi ble det verre. Jeg har fortalt nok om slit før, men kunne iallfall konstatere at man av og til kan gå på gammelt renommé. Gråvåhøi var flott å se på, men jeg orka ikke styre med kamera. Den kom iallfall nærmere og ble til slutt passert, ja jeg rota meg litt for langt inn mot Ilvetjørnholet. Herfra og oppover måtte jeg ty til telling av skritt, av og til 200 om gangen, i de verste sliteperiodene kun 100. Disse bakkene opp mot Kvitingskjølen undervurderte jeg glatt på forhånd, de var jo langdrøyheten sjøl, spesielt med tung sekk.

Skumringen gjorde seg gjeldende, og det blåste ganske hardt, så jeg følte meg ensom, liten og forlatt langt innpå fjellet, spesielt med tanke på hvor jeg aktet å tilbringe natta.

Omsider var jeg oppe på ryggen, og jeg skjønte at jeg hadde gått for langt mot vest. Vestre Kvitingskjølen lå jo bare et steinkast unna. Da måtte jeg snu sånn ca 60 grader for å komme meg på hovedtoppen. Og det var fortsatt lys nok på himmelen til å gi meg nok en Jotunåpenbaring. Toppene lå faktisk nærmere enn jeg hadde forestilt meg. Selvsagt var jeg rørt, for nå var det straks 11 måneder siden jeg hadde satt min fot i Jotunheimen! Ikke akkurat med overlegg får jeg si, jeg lengter jo alltid etter disse herlige jotnene, men det er så mye som slår feil, og så har man værproblemene som den negative prikken over ien. Gjett om jeg har savnet herlige Jotunheimen! Skumringens fargespill over Gjendealpene, Glittertind og dens "bakgård" var grunn nok til å felle tårer, men dessverre gjør jeg sjelden sånt lenger...

Den jotunske åpenbaringen var vitamininnsprøyting nok til at resten av stigninga ble en formalitet. Den sterke vinden fikk meg raskt til å søke ly bak den store varden, og der fikk jeg faktisk fred. Teltet som jeg hadde bært på hele veien gadd jeg ikke å sette opp. Det var for fristende med åpen himmel, og nå hadde jeg reinskinn som luksus over det vanlige underlaget. Sliten og stuptrøtt prøvde jeg raskt å entre drømmeland, men det tok nok sine timer før jeg faktisk sov.

Det ble vindstille i løpet av natta, og etter kanskje 3 timers søvn ble jeg vekket av soloppgangen. Typisk at jeg har lånt bort godkameraet til søstra mi, så bildene kunne ikke bli like bra nå, men jeg tok likefullt endel av dem. Like etter må jeg ha sovna igjen, for plutselig var det fullt dagslys og et vær som innbød til soling.

Å du herlige Jotunheimen!! Kvitingskjølen er Jotunheimens Norefjell, og en mye triveligere versjon av Norefjell også! Herfra ble jeg fascinert av å kunne se jordbrukslandskap i Ottadalen og Store Knutsholstind samtidig i relativt kort avstand fra hverandre. Spesielt Store Knut må nevnes, for den er så ekstremt alpin fra denne vinkelen, sylskarp som den er og for anledningen iskald og hvit. Gjendealpene fra nord slår aldri feil i knallvær! Koselig var det å føle nærheten til de andre 2k-områdene Dovrefjell og Rondane også. "Arctic World" med Midnight Oil på hjernen (ingen mp3!) understreket min indre stemning som var tilpasset dette fjellriket. Sånn har jeg fantasert og koblet siden videregående, og det er fint å få leve det ut.

Mot Ottadalen fra vesttoppen.
Mot Ottadalen fra vesttoppen.
Jeg rusla etterhvert bortover mot Vestre Kvitingskjølen og fikk en anelse variasjon i utsikten. Sakte gikk det bortover, for gårsdagen satt i. Men jeg bare nøt hele veien, og snart var jeg på vei til hovedtoppen igjen, for jeg ville ha mer mat og drikke.
Herlige Glittertind og Trollsteinområdet i upåklagelig vær. Synd man kan ane skitrekket ved Juvass, men verden er ikke perfekt, og nydelig er det likevel!
Herlige Glittertind og Trollsteinområdet i upåklagelig vær. Synd man kan ane skitrekket ved Juvass, men verden er ikke perfekt, og nydelig er det likevel!

Jeg skulle slappe av bare en halvtime pga dårlig tid, men det gikk glatt 2 timer der ved varden. Livet var altfor herlig her oppe! Selvsagt er det mest ekstatisk med alpine fjell, men jeg liker disse enorme og breie høene også, man er så høyt oppe og langt unna alt. På Kvitingskjølen tipper jeg at jeg følte det samme som eaa på Gråhøe i Reinheimen da han skrev "Ett fjell, ett menneske, ett hjerte". Det var da synd og skam å skulle bryte opp fra dette...

Jeg lå en stund og mediterte om Beerenberg med lukkede øyne for å skåne de for den verste sola. Så var det deg da Kvitingskjølen som skulle bli min første 2k etter Island og Jan Mayen...

Nå har rapporten som vanlig blitt altfor lang. Jeg får nøye meg med å si at jeg rusla bortom nordtoppen også, og der var kombinasjonen med Vågåvatnet og Rondane helt nydelig! Så ble det en rolig og stort sett kontrollert sklitur nedover mot Ilveflyi. Her traff jeg faktisk folk, lokale sådanne. Etter en hyggelig prat bar det videre, og under de rådende forhold fikk nok en gjeng se mine nølende og forsiktige skiferdigheter, men det betyr jo fint lite for meg.

Jeg lot skia styre meg til venstre for hovedtråkket mot Brimiland og fant dermed nok snø til at jeg kunne beholde skia helt ned til flata. Der måtte jeg ha en rast i lyngen før det bar radig mot bilen. Jeg hadde noen gjøremål igjen denne dagen, og hadde planer om tidlig kveld også.

Alt i alt fikk jeg det som jeg ville, og denne turen trengte jeg virkelig!! Endelig Jotunheimen, og tre nye topper på samlelista! Og jeg vil ha mer Jotun... :)

User comments

  • -
    avatar

    Det var på tide!

    Written by mortenh 03.05.2012 22:56

    Det var på tide det Øyvind! Omsider tilbake ved en av Jotunheimens høye varder for å tilbringe en fredfull natt med stemningsfulle skuer over dine fjellvenner.

    Flott lys! Neste gang må du ikke låne bort godkameraet til noen søster når du skal på toppovernatting da!

    • -
      avatar

      Sv: Det var på tide!

      Written by Øyvindbr 05.05.2012 11:28

      Jeg klarer ikke å unngå å være parodi på meg sjøl: Jotunheimen skal liksom være mitt hjem, og da er overdrevent lange fravær svært vonde å ta innover seg. Det hadde liksom ikke gjort noe om vi kunne få en sommer med høytrykksperioder i år, samlinga mi går i sneglefart, men jeg vet at noen finværsdager på rad kan sørge for noen raptus som gir solide byks oppover lista.

      Sånn som det funker for tida så kommer de få godværsdagene helt tilfeldig når man sitter på kontoret. Om noen år vurderer jeg å ta sommerferie om våren, for da er det iallfall høytrykk i blant. Pulktur gjennom Jotunheimen med haugevis av toppavstikkere er drømmen under en tilsvarende godværsperiode som nå.

      Mange kjenner Jotunheimen bedre enn meg, men jeg liker å tru at Jotunheimen for meg er det samme som Hallingskarvet var for Arne Næss. :)

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.