Legendarisk toppen ikke nådd-tur!!! (21.08.2019)


Map
Ascents Cima Grande (2,999m) 21.08.2019 not summited

Etter noe akklimatisering var vi klare for en tur uten den form for gevinst, men derimot desto mer prestisje. Selve symboltoppen(e) for Dolomittene, Drei Zinnen med Grose Zinne eller Cima Grande som den største. Vi burde tross kun 800 høydemetere å forsere komme tidlig i gang siden klatring som kjent tar tid når en er såpass vanlig dødelig at en bruker sikring. Men regnet som trommet løs på bil og telt på morran gjorde oss resignerte og i praksis udisplinerte, vi kunne like godt sove videre, i dag ble det nok ikke rare turen...

Etter en rolig bobilfrokost sjekket Chris værvarslet og fant ut at vi befant oss i et slags grenseland mellom elendighet i vest og delvis bra i øst. Tordenstormer i kveldinga kunne forekomme, men vi kunne gi det et forsøk?

Klokka ble visst 14.00 før vi endelig labbet av gårde. Det var jo kun drøyt 800 høydemeter som skilte mellom parkeringsplassen og selve topp-punktet, og ikke overveldende lang anmarsj, men i bakhodet spøkte tidsbruken klatring normalt medfører. Med mindre en er av typen som fikser alt usikret på ekstremt vis. Jeg følte nok endel på ærefrykt da vi styrte rett mot disse veggene som må være skapt for å imponere og avskrekke. Chris og Endre var særdeles begeistret!

Det bar inn i ei bratt renne med masse løs grus og stein i alle mulige størrelser. Omgivelsene var rent klaustrofobiske, det tårnet seg bokstavelig talt opp begge sider. Og etterhvert passerte vi et litt kinkig parti hvor det var såpass ubehagelig langt ned i ei kløft på høyre side at vi likegodt kunne ta på seler og hjelm og binde oss inn i tau. Endre fikk æren av å lede. I starten var det ganske enkelt. Bare greit for psykens skyld å gjøre alt etter boka. Veldig bratt var det ikke, og snart kom vi opp til et parti med sti og spasering øverst i en ny flanke. Mot slutten kom det et utsatt parti som hadde noe likheter med Kjerringi (jf min skrekkopplevelse 24. august 2013), men forskjellen var at det her var tak en kunne stole på sånn at det her til overmål gikk greit uten tau. Å miste taket her ville imidlertid mildt sagt vært veldig ubeleilig.

Snart var vi framme ved der den første virkelige taulengden startet. Det ble litt rekognosering og vurdering, hvor gikk nå egentlig ruta? Men etter kanskje en snau halvtime var Endre i gang. Imens sto jeg og Chris og pratet avslappet, men innvendig ba jeg en stille bønn om at Endre ikke skulle støte på altfor store problemer. For fikk han det, hva ville ikke jeg få da?! I et positivt etterpåklokskapens lys skal det sies at jeg undervurderte meg selv kraftig, selv når en selvsagt tar i betraktning at det er vesentlig forskjell på å lede og på å følge etter i stramt tau. Jeg har intet ønske om noensinne å lede. Men på denne turen ble jeg faktisk klatremessig født på ny!

På Grose Zinne er all klatring temmelig luftig. Men det fantes alltid visse former for tak som kunne sørge for videre fremdrift oppover veggene. Hele tida hadde jeg en snikende frykt for at enkelte tak (både fot- og håndtak) skulle være løse, men det var de aldri. Pustende og pesende nådde jeg tilfreds opp til standplass hver eneste gang. Det var noe annet det var mer reel grunn til å frykte: Været!

Jeg hadde betraktet skysystemene en stund og syntes de var faretruende sammenhengende og faretruende grå med elektriske nyanser. Et lite tordenskrall syntes jeg også å ha hørt, men mine to optimistiske følgesvenner mente det likegodt kunne være noe annet. Men her vi sto og plundret med rutas crux etter å ha gjort oss ferdige med 3 taulengder kom det et brak som ikke levnet noen som helst tvil!

Heretter ble det masse usikkerhet, og om jeg tidligere underveis hadde hatt Skjebnesymfonien streifende innom hjernebarken hadde jeg den nå på repeat, for å si det på godt norsk! Men mine to følgesvenner var fortsatt optimister, og vi begynte jo å nærme oss toppen. Endre kom seg opp skorsteinsformasjonen og satte i gang med å finne sikringer opp et svært eksponert parti overfor der igjen. Jeg kvidde meg for dette.

"Oh there was a light..." sa plutselig Chris rolig. Shit altså, hadde det kommet så nære? Ja da burde vi vel snu selv om det kanskje allerede var såkalt lovlig seint (forstå uttrykket den som kan).

Men nei, det mest effektive nå var å komme oss opp til Endres standplass alle som én, og så kunne vi da rappellere derfra. Jaja, det som skjer det skjer tenkte jeg bare, og satte i gang, i det som Chris etterpå definerte som svært akrobatisk stil. Gøy! Enten fremgang, eller så passer det for meg å være i en skorsteinsrenne, jeg blir modig når jeg har en betryggende følelse av å sitte fast. Verre var den luftige passasjen, men alltid fantes tak, så endelig sto jeg der oppe sammen med Endre. Kort etter var vi alle mann alle, og nå var det pause i været, så vi vurderte om vi skulle gå for toppen likevel, kun 100 høydemeter igjen nå.

Endre prøvde og prøvde, men nei, regnet hadde gjort fjellet for glatt, så han kom ikke til, han rakk aldri opp dit han kunne satt en sikring, så vi måtte innse at denne korte klatrepassasjen ble et for stort hinder denne gang. Like greit skulle det vise seg...

Rappellfeste ble ordnet, og Endre la i vei som førstemann. Jeg hadde forøvrig glemt vitale ting som hodelykt og prusik hjemme, og måtte pent stole på mitt svært gode mørkesyn pluss kommunikasjonen mellom Chris og Endre om taubremseberedskap. Omsider min tur! Dette skulle bli trivelig gitt! Rappellere uten prusik og uten lykt i stadig mer intenst regn og elektrisk luft nedover stupene på Dolomittenes symbolfjell...

Hver gang jeg rappellerer er det lenge siden sist, gjerne veldig lenge siden...! Det var ekkelt å lene seg bakover i dobbel forstand denne gang, for jeg følte meg samtidig som potensiell skyteskive for lynet. Og ting tok tid nedover, både pga ferdigheter og mørket. Jeg hadde nervene i helspenn samtidig som jeg var litt avslappende resignert. En merkelig følelse i slekt med "det går som det går!" Og jeg hadde hatt Skjebnesymfonien på hjernen en stund, i David Garretts versjon.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.