Stortur med fokus på Nummestolanes nifse stup (02.03.2012)  

Ikke spør meg hvorfor det står 2005 på bildene, kameraet er nytt for meg enda...

© Øyvind Brekke

Det var på tide med en tur til Vik i Sogn igjen, jeg hadde ikke vært der siden midten av august. Temmelig spontant bestemte jeg meg siste helga i februar da besøket fra Vik skulle reise hjemover igjen. Og jeg måtte jo avsette en dag til stortur i området. Fredagen utpekte seg tidlig som den beste dagen til det formålet rent praktisk, og på onsdag fastslo Gislefoss at den faktisk skulle bli veldig fin. Da orka jeg ikke sjekke flere værvarsel og tenkte at jeg bare fikk la det stå til.

Tidlig fredag formiddag skysset Irenes far Arne meg opp i Seljedalen til der hvor ruta opp mot stølsområdet Hang starter. Det var drivende skyer omkring Ennebakkfjellet og Nummestolane, men jeg var ved godt mot og regna med at sola ville løse de opp etter hvert.

© Øyvind Brekke

Jeg var innstilt på tung brøyting oppover, men det gikk ei vintersti her. Stivtæla og glatt som den var ble den uansett en liten prøvelse, jeg sklei litt for hvert skritt. Men ved å male på kom jeg meg omsider opp til Hang. Der var det på med skia. Men for en skare! Det var ikke så greit å gå med feller når det både var skrått og bratt. Måtte stole på stålkantene, hvis ikke ville jeg etter hvert kunne pådra meg en uhyggelig lang aketur, det ville nok stort sett bare gi friksjonsvondt og laber motivasjon ved å måtte begynne på nytt, farlig var det ikke.

Men nå var det knallvær! Og snart var jeg på høyde med Ovriseggi. Utsikten åpnet seg mot jordbrukslandskapet, Vikøyri og vika i Sognefjorden som jeg regner med er opphavet til stedsnavnet. For ikke å snakke om Stølsheimen og fjella på motsatt side av fjorden. Ja nå følte jeg meg hjemme! Jeg vil si det såpass sterkt at jeg føler like mye for disse fjellene i Vik kommune som jeg gjør for de hellige 2000-meterområdene. Det bare er noe med Sogn synes jeg…

Oppglødd av skyfrie Nummestoler økte jeg tempoet mens jeg innimellom ikke kunne dy meg for å komme med noen gledesutbrudd. Syntes bare det var så fortjent etter all realismen som har vært de siste månedene, kun en flott dagstur på Mugnetind i løpet av en 5 – månedersperiode er ikke mye å slå i bordet med, og jeg har vært så lei av alle knallværstirsdager! Og onsdager… Ja og så selvfølgelig all denne evinnelige fram og tilbake - drømminga med stadig skiftende fokus ettersom den ene drømmen etter den andre faller i grus og den onde sirkelen må starte på nytt.

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Nå var det bare nydelig blå himmel, snøfjell og sol å se. Og kanskje et annet menneske som hadde fri i dag? Eller hva kunne den store mørke prikken langt der oppe på Ennebakkfjellet være? Kunne det være et dyr? En jerv? De finnes jo her iblant. Nei, det var for store saker. Og det bevegde seg nok ikke heller. En markant varde viste det seg å være. Nå var veien kort opp på høyde 1351 på Ennebakkfjellet. Hovedhøyden på 1355 var jeg ikke så gira på i dag, jeg hadde hastverk med å få best mulig utsikt mot Nummestolanes skremmende stup. Høyde 1355 kan jeg ta når Svinadalsholtane en gang skal til pers.

Til tross for at jeg storkoste meg med omgivelsene så overbeviste ikke nærutsikten fra 1351 meg. Jeg ville ikke bare se stupene på Nummestolane, jeg ville se hele massivet reise seg opp fra Seljedalen. Så det ble til at jeg fortsatte mot Daurmålsnipa. Der ble utsikten betydelig bedre, men jeg fikk ikke se hele helheten her heller, måtte ta hensyn til disse evinnelige utoverhengende skavlene.

Uansett, Nummestolane er gedigne sett fra ryggen på motsatt side av dalen. De er ikke helt Trollveggen akkurat, men de er på ingen måte pinglete i forhold heller! Her er nok av glatte og langstrakte øksehogg, kløfter og små isfosser.

Etter ei brukbar mat- og gløggpause startet jeg på fortsettelsen som jeg var veldig spent på. Ville jeg klare å komme rundt så jeg kunne befinne meg langs kanten av Nummestolanes nifse stup om noen timers tid? Fra romjulsturen i 2010 visste jeg at terrenget mellom Fresvikbreen og Svinadalsholtane er sterkt kupert og bølgeformet, og dessverre også preget av enkelte regulerte vann. Og kunne det være rasfare? Det hadde vært mye prat om det i det siste. Men det var for anledningen rene betongføret over hele fjøla, så jeg kunne ikke skjønne annet enn at det var trygt i dag, iallfall så lenge det var et par timer til sola fikk tak i hellingene. Og det var ikke lange partiet under Vassdalsknausane som muligens var tvilsomt heller. Ved pudderføre eller setninger og drønn hadde jeg snudd med halen mellom beina, men ærlig talt så var det ingen fare å spore.

Jeg måtte stoppe og ta et bilde der hvor Nummestolane tronet bak ei solid buesenkning i terrenget, og så bar det ca 400 høydemetre opp fra Hestastodvatnet og til topps på høyde 1548 vest for Fresvikbreen. Det glitret estetisk i glaserte fjellrygger, og sola varmet på en slik måte at en skjønner at det går mot vår. Raundalsryggen lokket langt der borte i sør og hadde vært fin i dag i motsetning til det kjedelige 10.februar-forsøket, men savnet etter den fikk pent vente til jeg var tilbake i Drammen, nå koste jeg meg på Fresvikhalvøya, mer var det ikke å si om den saken!

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Våren ja! Jeg kan godt glede meg til våren, men jeg håper ikke tida går altfor fort, all den tid jeg har lagt sommeren for ”hat”. Sommeren har stort sett bare gitt råtten himmel med dampende skodde, bedriten nedbør og begrensa ”bevegelsesfrihet” i turplanlegginga de siste åra. Vinterfjellet har langt mer sol og blå himmel å by på. Den hvite tida er ei rein og vakker årstid. I dag er det bare deilig snø mot en blå himmel å se, sommeren er lenge lenge til, og takk og pris for det!! Det er mye drittvær vinterstid også, men vinteren er ikke rigid som den sørnorske sommeren. Vinter og vakker(t) har samme forbokstav…:) Det kan man si om sommer og skjønn også, men vakker er mer seriøst enn skjønn...

Fresvikbreen sett fra 1548-toppen var et rørende og gripende gjensyn for meg, for den romjulsturen for drøyt 14 måneder siden har satt sitt helt spesielle preg på sjela mi, ja den har faktisk fått sin rettmessige plass innafor mine topp 10-turer! Og det var en smule varmere i lufta i dag enn sist, så utsikten ned i Seljedalen kunne nytes på en helt annen måte. Det flotte bildet Sondre tok av meg på kanten sist jeg var her gir meg bokstavelig talt frysninger, det ser bare så utrolig kaldt ut! Nå derimot var det myten om påskeværet som gjaldt…

Etter å ha nytt utsikten til fulle tok rastløsheten overhånd. Ja såpass overhånd at det gikk litt for fort i svingene selv med feller på. Jeg fikk en skrens og slo meg brukbart i både høyre lår og underarm, og tankene gikk med ett til tremenningen som brakk lårhalsen tidlig i januar og fortsatt har ei uke igjen på krykker foran seg…

Nå var terrenget enkelt bortover mot kanten av disse gedigne og nifse stupene på Nummestolane, dette fjellet som ligger langt unna den vanlige folkeskikken for østlendinger flest vil jeg tru. Som navnet antyder så består stupene av ”stoler”. Sett fra rett vinkel kan man med godvilje se tre sammenhengende stoler eller seter. Litt kløfter er det her og der også.

Her var det spennende gitt! Få steder har jeg følt på høydeskrekken som her. På alpine toppturer blir man jo relativt raskt akklimatisert til å ha det luftig, verre er det når man går over ei stor flate som plutselig ender i stup som er større enn de fleste man finner i Jotunheimen, og hvor det få meter i luftlinje foran deg brått har blitt kanskje 700 meter lavere og en skråning under der igjen sørger for total høydeforskjell på 1000-1200 meter. Med skrekkblandet fryd betrakta jeg et delstup jeg hadde på sida mens jeg sjøl var ute på et slags fremspring. Best å ikke gå for langt ut mot kanten, spesielt på vinterføre. Avgrunnen lå svimlende langt der nede i Seljedalen, man bør ikke risikere livet ved å gå helt ut på kanten med en eventuell utoverhengende skavl for å få dette bekreftet. Jeg rusla rolig bortover så langt jeg anså som forsvarlig med ærbødig respekt og en aldri så liten pionerånd, jeg liker iallfall å tru at her har det ikke vært mange østlendinger før meg…

Stadig gikk det småras i de hvitpudrete og snøglitrende glattstupene, det var som om Nummestolane ville fortelle meg at jeg ikke måtte tru at et menneske hadde noe å stille opp med her. Jada jada stolene, jeg vet at dere er astronomisk mye større og sterkere enn meg, dere er ikke størst i landet, men kommer jammen høyt opp på lista over store fjell når omgivelsene tas i betraktning!

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Den forsiktige og somlete vandringen langsetter stupkanten var høydepunktet på denne turen. Jeg måtte stadig fram med kameraet og kunne ikke annet enn å beundre dimensjonene og skjønnheten i Viknaturen. Synd jeg ikke hadde tid til å ligge ute, da skulle teltet vært slått opp i nærheten, på såkalt trygg armlengdes avstand fra kanten. Det får bli en annen gang, sjøl om jeg samler på 2k og forskjellige områder finnes det alltid enkelte trakter man vender tilbake til. Alt i Vik kommune tilhører denne kategorien. :)

Jeg måtte ta meg en tur opp på Ytstevarden, høyeste punktet på Nummestolane for å mimre litt mer. Her åpnet langsikten seg mot både Jotunheimen, Sognefjorden og de digre ”Balestrandsalpene”. Sistnevnte område er jeg meget klar for å utforske ved første anledning! Gode gamle Jotun koste seg i det perfekte været. Godt jeg var på en flott stortur sjøl da, er liksom noe annet å se heimen i perfekt vær når en sjøl er på store fjell i samme været enn når man sitter på kontoret og er dum nok til å sjekke webkameraet på Turtagrø som viser plettfri blå himmel over Skagastølstindane så man får lyst til å pælme pcen ut vinduet, uten å åpne vinduet først. Heldigvis er jeg ikke dummere enn at jeg lot det bli med tanken den triste dagen for et par uker siden… Gleder meg til gjensyn med dere kjære jotner! Men jeg befinner meg på livets solside her på Nummestolane. :)

© Øyvind Brekke

Med en andektig følelse tråkket jeg litt rundt på plassen hvor vi hadde ligget i telt under den legendariske romjulsturen i 2010. Litt vemodig dette her, men sånn skal det være. Etter å ha mimret meg ferdig fant jeg meg en plass litt nedenfor i hellinga ut mot kanten over Stuasetbotn. Her var det både solsteik og le for vinden, så jeg tok ei matpause mens jeg koste meg med utsikten mot Vik og Sognefjorden. Virkelig estetisk dette fargespillet i landskapet som vinterlyset og godværet kokte i hop.

Med mye mer næring innabords enn sist jeg gikk denne strekninga bar det bortover og nedover flatene og opp den siste lange stigningen mot ryggen fra Rambervarden. Jeg var spent på hvordan den store nedturen mot Stuasetbotn ville arte seg denne gangen, sist var det jo et mareritt! Men i dag var det like snøforhold over alt, så uventa bråstopp på grunn av skare som ble avløst av fokksnø eller løssnø var uaktuelt. Det var skare i hele fjellsida, og ved å ta det rolig i lange sikksakk-svinger kom jeg meg greit ned. Var liksom ikke forhold til å prøve seg på telemarkteknikk i dag, iallfall ikke for meg. Jeg gadd ikke risikere å ramle, det er så utrolig kjedelig med alt ekstraarbeid det innebærer.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Nedover fra Stuasetbotn til Flateng og Nummedalstølen var det like hardt, og "spylerennene" i snøen sørget for humpete nedfart. Det hadde vel regna og blåst godt om hverandre her før det frøys til og ble pent vær…

Snart var det bare veien ned mot Grønsberg igjen. Ikke mye moro med ploging for alle penga, så det gikk som det ofte går når jeg trøbler meg nedover, jeg måtte ty til diverse sjuk herming etter gærne folk jeg enten kjenner eller vet om for å underholde meg sjøl. Sånn gikk det til at jeg stort sett flira meg skakk helt til jeg var nede, heldigvis støtte jeg ikke på noen, så det var bare å fortsette med det jeg synes er verdens beste humor, spesielt hvis den overdrives. Synd jeg ikke fikser Gislefossen så bra, han hadde fortjent litt ros etter at han lovet en knallværsdag denne fredagen, det holdt jo stikk!! :)

© Øyvind Brekke

Så var det i grunn bare å rusle videre ned til veien i Seljedalen og vente på at Arne skulle komme kjørende og hente meg. Var ikke lenge jeg måtte vente. Jammen hadde han vært raus, både kjørt meg til utgangspunktet og henta meg ved turens endestasjon. Jeg hadde jo skaffa meg nummeret til Vik Taxi på forhånd, men det ville han ikke høre på. Jeg har gode kontakter i Vik gitt! Og jeg elsker naturen i Sogn, bare sånn i tilfelle noen trengte å få det inn med teskje…:)

Vi ses igjen herlige storfjell i Vik!

Kart