Joggetur for å bekjempe gryende gravid mannemage (12.09.2018)

Gravid mage er et evig tilbakevendende problem for en som har anlegg for sånt tull og samtidig ikke ble jogge-bevisst eller interessert i å få flatest mulig mage før i løpet av siste del av tredveåra. Mye anledninger i det siste sammen med delvis allergislapphet siste halvdel av sommeren har sørget for at avmagringen i nord er sporløst forsvunnet. Og til de som alltid må tro at jeg sliter med spiseforstyrrelser: Folk elsker å ta det jeg skriver/sier så drastisk!

Jeg er altfor glad i å kose meg med god mat og sjokolade! Likevel synes jeg at vekta går urimelig fort opp. Og det funker ikke med argumentasjon om at det er vomfyll. Man har alltid vomfyll uansett vekt, det er realiteten jeg forholder meg til. Å skylde på vomfyll er en livsløgn så man kan tillate seg å ese videre ut...

Erik Bertrand Larsen skriver om modus i "Bli best med mental trening". Vel, min modus er barnslig fordi jeg er nettopp det. Og jeg står for det! Jeg er best (forutsatt at kroppen ikke er slapp) hvis jeg går inn i en modus hvor jeg føler meg sabotert og urimelig behandlet. Her driver jeg og trener og prøver å spise moderat, og likevel bare stiger vekta sakte men sikkert. Det er dårlig gjort det! Og jeg finner meg f... ikke i det... Jeg skal knuse overvektsframstøtet!!!

Joggeturen ble bra, høstværet og stemninga fin og humøret steg ettersom jeg følte at kroppen fungerte. Og tenkte med meg sjøl at "Du kommer alltid tilbake! og Drit i Janteloven!" Det er lov å være fornøyd med seg sjøl uansett hvor liten turen er når man krummer nakken og kjemper med nebb og klør mot uønsket vom! :)