Beerenbergfølelsen i Sulisfjella! (09.07.2018)  6


Map
Ascents Stortoppen (1,822m) 09.07.2018
Vardetoppen (1,722m) 09.07.2018
Denne vakre blomsten får stå som symbolet på en svært vakker tur!
Denne vakre blomsten får stå som symbolet på en svært vakker tur!

Jeg hadde selvsagt lyst på Suliskongen, men alene på sommerbre, attpåtil uten ski; det fristet ikke nevneverdig. I bakhodet hadde jeg uansett friskt i minnet fra Svartfjell blant Okstindan i fjor pinse hvor flott det kan være på høye fjell som ikke er fullt så høye som det aller høyeste. Traversen Vardetoppen - Stortoppen fristet overmåte, og Stortoppen (den som peakbooks kanskje beste fotograf mener fortjener et flottere navn) var første Sulistoppen jeg så bilde av. Jeg gledet meg til å se hva dette spennende fjellriket hadde å by på!

Det stabile godværet hadde enda ikke kommet til nord. Noe sol var å spore, men det var mest grått og litt regn da jeg kom kjørende mot Sulitjelma. Etter å ha trosset advarsler om dårlig vei og kjøring på eget ansvar kom jeg meg innover mot Ny-Sulitjelma fjellstue. Parkerte et stykke unna og satte meg til å vente på været. Foreløpig var det grått Addjektind-vær i høyda, og jeg var svært lite lysten på ny skivebom. Da klokka nærmet seg 18 ble jeg likevel rastløs, jeg fikk heller rusle litt og slenge meg nedpå en grasflekk for videre værventing om det fortsatte å drøye.

Jeg går umotivert og i sneglefart i situasjoner som dette. Alltid lurer jeg på om det er humbug eller ikke at det er meldt knallvær. Men taktikken er uansett at en må være i posisjon til å ta imot gaver fra julenissen.

Langsetter veien mot demningen på Storelvvatnan traff jeg ei polsk dame som trivdes svært godt i folketomme og uendelige norske fjell. Tatra var så overfylt mente hun. Og det er helt sant, det vet jeg jo godt, men det var gøy å kunne skryte til henne om at jeg hadde vært på Polens høyeste.

Siste tegn til liv på denne turen...
Siste tegn til liv på denne turen...
Til tross for mangel på regn er det "ut på tur aldri sur-vær" så langt øyet rekker...
Til tross for mangel på regn er det "ut på tur aldri sur-vær" så langt øyet rekker...

Fra snaue 700 moh gikk jeg alene. Klokka var nå blitt 20, og jeg la meg til for å døse på underlaget på sletta der hvor stien mot Sorjushytta starter. Været var grått med stor G, og uten værvarsel hadde jeg garantert blitt liggende til neste dag eller snudd.

Klokka 21.30 hadde jeg forflyttet meg ørlite oppover i steinura og sjekket yr.no der det var dekning. Her jeg befant meg var det visst knallsol fra komplett skyfri himmel til tross for at jeg bare satt i tjukke tåkegrauten. Skulle jeg sitte her og vente på mirakelet en stund? Det måtte da vel lette...

Stemningen minnet i grunn veldig om den på vei mot Hvannadalshnúkur - Islands stolthet - for drøyt 7 år siden. Hva kunne vel passe bedre enn å leite fram Mayhassens video fra Island på YouTube til å psyke meg opp med? Av prinsipp går jeg aldri med musikk på øret på tur fordi jeg vil høre på naturens egne lyder og fordi jeg ikke ønsker å være trendy eller altfor moderne. Men som ekstra underholdning etter noen timer i leiren eller under situasjoner som nå innrømmer jeg glatt at det kan være på sin plass. Det var aldeles herlig å høre Kurzes Epos av Equilibrium og fremkalle den islandske triumffølelsen på nytt mens jeg tross alt hadde et berettiget håp om å gjenta suksessen her i Nord-Norges per definisjon nest høyeste område. Hvor rett skulle jeg ikke få...! Men jeg kunne ikke lenger sitte her og vente på mirakelet. Jeg måtte oppsøke det selv!

Vardetoppen og Vagnatjåhkkå dukker opp fra skoddehavet og bekrefter at yr egentlig har rett!
Vardetoppen og Vagnatjåhkkå dukker opp fra skoddehavet og bekrefter at yr egentlig har rett!

"Jeg gikk og jeg gikk gjennom hele natta" og sukket oppgitt over grå 50-meterssikt i en snau time til, men så var det endelig noe stort og svart som begynte å dukke opp fra usynlighetens stusselige klør. En slags pyramide! En blågul rift i skoddeteppet!!

Oioioiåsådævendøtteharrusett!! Motivasjoon!!!

Nå skulle jeg endelig få utsikt over flotte tinder og breer og uendelige horisonter i et av landets mest fantastiske fylker under oransje himmel med midnattssol! Gjett om det hadde vært verdt å gidde å rusle på kveldstur i tåkegrauten...

Nuorttasavllo som er vårt høyeste grensefjell er ikke til å ta feil av et stykke lenger sør.
Nuorttasavllo som er vårt høyeste grensefjell er ikke til å ta feil av et stykke lenger sør.
Trolsk stemning ettersom Sårjåstjåhkkås topper åpenbarer seg.
Trolsk stemning ettersom Sårjåstjåhkkås topper åpenbarer seg.
Motivasjon mot Vardetoppen.
Motivasjon mot Vardetoppen.

Det kunne ikke gå fort nok oppover den bratte ryggen mot Vardetoppen. Alltid tenkte jeg at over kanten oppi der så måtte jeg vel straks se toppvarden, men to ganger fikk jeg bare en ny rygg i fleisen. Jeg malte på og følte likevel at jeg nå var kort tid unna å oppleve noe virkelig stort i mitt turliv. Det kunne da ikke være langt igjen!

Vardetoppen på 1722 moh ble nådd med høytidsstemning innabords. For et vakkert skoddeteppe langt der nede under en enda vakrere midnattssol og et fantastisk klarvær! Og for en stilig og tøff topp Stortoppen var! Jeg gledet meg til å vandre på den luftige eggen ditover...

Sårjåstjåhkkå, tåketeppe og midnattssol. Ligner dette på Hvannadalshnukur eller begynner det rett og slett å minne om selveste Beerenberg...?
Sårjåstjåhkkå, tåketeppe og midnattssol. Ligner dette på Hvannadalshnukur eller begynner det rett og slett å minne om selveste Beerenberg...?
Sjekk den Stortoppen!!!
Sjekk den Stortoppen!!!

Det var vanskelig å la være å komme med hysteriske gledesutbrudd som umerkelig gikk over i herming etter diverse folk jeg kjenner. Gleden måtte uttrykkes på et eller annet vis! Jeg er motstander av det meste som skal være så kult og moteriktig, men begrep som kongefølelsen kan ha sin berettigelse i øyeblikk som dette. I forhold til menneskeheten (ikke fjellet, for det kan selvsagt aldri beseires, man er jo rimelig naiv hvis man tror det pga gjennomførte bestigninger) er man ganske konge når man står på toppen av et flott fjell og kan strekke armene ut til siden og flåsete si "alt dette er mitt, og det ligger for mine føtter!" mens alle andre ligger og sover langt der nedi grauten.

Eggvandring med tilbakeblikk mot Vardetoppen.
Eggvandring med tilbakeblikk mot Vardetoppen.

Eggen mot Stortoppen var jeg spent på. Gledet meg veldig. Den virket å være innafor komfortsonen, og da kan det være så luftig det bare vil! Det kan gi adrenalin i få sekunder, men mest av alt en barnslig lykkerus. Ingen grunn til å forulykke under knusktørre forhold som nå, det er bare å la være å trå utafor der man skal trå. En enkel plan å følge i natt. Og dermed var jeg endelig på den nøyaktig 100 meter høyere Stortoppen. Eller var jeg på "Beerenberg"? Stemninga fra Jan Mayen den juninatta i 2011 ble plutselig så virkelighetsnær... Og større kompliment kan ikke en topp eller topptur få i Øyvinds verden! Jeg tenkte på Beerenberg hver dag i minst tre år etter å ha vært der før det avtok noe. Nå tenker jeg bare på Beerenberg flere ganger i uka. Og har alltid lengtet etter en viss parallell-opplevelse. Nå fikk jeg den servert! Hvilken sang skulle jeg bruke til å dikte et Beerenbergsk Sulisdikt mon tro?

Beerenbergfølelsen! Kommer ikke på en mer treffende beskrivelse. Utsikt fra Stortoppen nord-nordøstover og innover i den svenske fjellheimen.
Beerenbergfølelsen! Kommer ikke på en mer treffende beskrivelse. Utsikt fra Stortoppen nord-nordøstover og innover i den svenske fjellheimen.
Suliskongen med sin "klossete" form med Dama og Knekten nærmest på venstre side.
Suliskongen med sin "klossete" form med Dama og Knekten nærmest på venstre side.

Vinden var betydelig her, men jeg pakket meg inn i tørre klær og dunjakke og sugde til meg de overjordiske inntrykkene etter alle kunstens regler. Suliskongen lå rett borte mot svenskegrensen og så absolutt fristende ut. Den får selvsagt besøk en gang. Men får jeg noe bedre utsikt på den enn jeg hadde her på Stortoppen? Kanskje ikke noe poeng i å sammenligne, men jeg er vant til at det ofte ikke er den høyeste toppen som har den beste utsikten (Ingen skal fortelle meg at Oksskolten overgår Svartfjell for eksempel...).

Jeg koste meg med mat og brus (ikke bra!:)) og skrev noen ord i vardeboka. Stirret med store øyne i retning de svenske stortoppene. Sarekfjella så ut som Jotunheimen i bakgrunnen sett fra fjerne Valdresfjell, selvsagt uten Hurrungane da. Men Sarek er fantastisk! Jeg elsker tanken på flere turer i Sarek. Og jeg må før eller seinere tilbake til Sarektjåkkå for å få fint vær der...

Det neste midnattssolbildet fra Stortoppen som var akseptabelt nok. Jammen godt jeg knipset en god del... Den største fjellkjeden i bakgrunnen er selvsagt Sarekfjella.
Det neste midnattssolbildet fra Stortoppen som var akseptabelt nok. Jammen godt jeg knipset en god del... Den største fjellkjeden i bakgrunnen er selvsagt Sarekfjella.
Fra Stortoppen mot Vardetoppen.
Fra Stortoppen mot Vardetoppen.

Etter halvannen time i himmerike måtte jeg tenke på retretten. Soveposen og underlaget lå klemt innimellom steiner på Vardetoppen, og nå hadde jeg begynt å bli trøtt. Det ble en rolig retur over eggen med svært veloverveide skritt. Denne gang var det nesten en lettelse å være tilbake på Vardetoppen igjen. Jeg rullet ut underlaget og la meg i posen søvnig og sliten. Men det var en hake, for midnattssola hadde gradvis gått over i morgengry. Og det tok bare en ny halvannen time før sola begynte å varme og samtidig bli dagsol. Jeg knep igjen øyelokka en stund på ren trass, men hvis jeg i det hele tatt fikk sove ble det nok maks en time.

Resignert var det bare å innse at søvn var utelukket, jeg fikk sole meg istedenfor. Spise og drikke litt mer og nyte synet av Vagnatjåhkkå, Stortoppen, Sårjåstjåhkkå, Kokedalstinden og selveste Blåmannsisen under en blå og nydelig himmel. Jammen var det omfattende utsikt som inkluderte alt fra Narvikfjella til Bodø og Bodø omegn, Svartisen og Saltfjellet med mine kjære Ølfjellet og Solvågtinden. Og så alt det herlige grønne oppunder fjellpanoramaet. Jeg måtte bare stirre, fikk nesten dårlig samvittighet overfor meg selv hvis jeg lot være. Dette var intet mindre enn en av mine flotteste fjellopplevelser overhode!

Jeg klarte ikke å rive meg løs før rundt klokka halv 11, men jeg hadde ting jeg skulle rekke videre nordover, så jeg måtte motarbeide mine egne prinsipper og rusle nedover. Selvsagt etter å ha kysset Vardetoppens toppvarde.

Stortoppen i dagslys.
Stortoppen i dagslys.
Soveposen og Stortoppen.
Soveposen og Stortoppen.
En trøtt fjellfant med passende Beerenberglue...
En trøtt fjellfant med passende Beerenberglue...
Herlige linjer! Og lengselsfulle blikk mot Sarek...
Herlige linjer! Og lengselsfulle blikk mot Sarek...
Blåmannsisen!
Blåmannsisen!
Kokedalstinden og Sårjåstjåhkkå.
Kokedalstinden og Sårjåstjåhkkå.

Underveis nedover filosoferte jeg lykkelig over om det kunne være mulig å overgå denne opplevelsen i løpet av resten av ferien. Med fasiten i hånd kan jeg si at det var det, men på et annet plan. Tindemessig var dette selve prikken over i`en og vel så det! Denne turen ligger helt der oppe sammen med Beerenberg og Gjertvasstinden.

Sulishilsen Øyvind!

Vagnatjåhkkå.
Vagnatjåhkkå.
Tilbakeblikk. Vardetoppen som den mest markante.
Tilbakeblikk. Vardetoppen som den mest markante.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.